Stormaktspolitikkens gjenkomst: Hvordan ulike teorier forklarer verdens urolige tilstand og veien til stabilitet

I flere tiår trodde vi at stabilitet og orden var den nye normalen. Etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps så det ut til at verden beveget seg mot en periode med fred og forutsigbarhet. Francis Fukuyama erklærte at historien var over, at liberalt demokrati og kapitalisme hadde vunnet den ideologiske kampen, og at konflikter mellom stormakter var et tilbakelagt kapittel. Men i dag ser vi en verden preget av uro og usikkerhet.

Russlands uprovoserte invasjon av Ukraina utfordrer det europeiske sikkerhetssystemet. Kina hevder sin makt i Asia og konfronterer USA på stadig flere områder. USA selv opplever interne spenninger og en mer uforutsigbar utenrikspolitikk, hvor tidligere allianser som NATO blir satt under press. I Europa øker forsvarsbudsjettene, og en ny æra av stormaktspolitikk har gjort sitt inntog. Hvordan kan vi forstå denne utviklingen? Hva forteller de store teoriene i internasjonale relasjoner oss om hvorfor verden har havnet her? Og hvordan kan vi gjenopprette stabilitet og orden, både globalt og i Ukraina?

Tre viktige teoretiske retninger – neorealisme, konstruktivisme og den engelske skolen – gir oss ulike svar på disse spørsmålene. De kan gi innsikt i hvorfor dagens konflikter oppstår og hvordan veien til stabilitet kan se ut.

Tre teorier om verdensorden

Neorealismen ser internasjonal politikk som en maktkamp hvor stater handler ut fra sine egne interesser for å overleve i et anarkisk system. For realister som Kenneth Waltz og John Mearsheimer er maktbalansen den avgjørende faktoren. Stater opptrer rasjonelt for å maksimere sin sikkerhet, og verdens orden er alltid skjør fordi ingen overordnet myndighet kan garantere stabilitet. I denne forståelsen er Russlands invasjon av Ukraina ikke overraskende. Russland ser NATO-utvidelse som en trussel og forsøker å sikre sin strategiske posisjon. Kinas økende makt utfordrer USAs globale hegemoni, og dette kan i verste fall føre til en ny kald krig – eller til og med en militær konflikt over Taiwan.

Konstruktivismen gir et annet perspektiv. Her handler ikke internasjonal politikk bare om makt og sikkerhet, men også om hvordan stater tolker verden rundt seg. Alexander Wendt argumenterer for at politikk formes av identiteter, normer og narrativer. Russland har for eksempel skapt en fortelling om at det er en beleiret sivilisasjon som må forsvare seg mot en fiendtlig vestlig verden. Denne fortellingen legitimerer Putins aggresjon i Ukraina. På samme måte har Kinas økende makt blitt ledsaget av en ny selvsikkerhet, hvor landet ser seg selv som en naturlig global leder. I USA har Donald Trumps kritikk av NATO endret den amerikanske forståelsen av alliansen – fra å være en garantist for vestlig sikkerhet til å bli fremstilt som en økonomisk byrde. Konstruktivismen peker dermed på at konflikt og stabilitet ikke er uunngåelige – de avhenger av hvordan aktører velger å definere sine interesser og sin rolle i verden.

Den engelske skolen kombinerer elementer fra både realismen og konstruktivismen, men fokuserer spesielt på de institusjonene og normene som regulerer verdenssamfunnet. Hedley Bull hevdet at selv om verden er anarkisk, finnes det et internasjonalt samfunn hvor stater utvikler normer og regler for å begrense kaos. FN, internasjonale avtaler og diplomati er eksempler på slike stabiliserende faktorer. I dag ser vi imidlertid at denne ordenen er i ferd med å svekkes. Russland bryter internasjonale normer, og Kinas ambisjoner utfordrer de eksisterende spillereglene. Samtidig svekkes vestens enhet, særlig etter at USA har blitt mer opptatt av sine egne interesser enn av å være en forsvarer av en verdensorden slik vi kjenner den. Den engelske skolen vil argumentere for at verden nå trenger en ny maktbalanse hvor stormaktene finner en måte å samarbeide på innenfor et felles regelverk. Uten en slik orden vil vi få mer ustabilitet og uforutsigbarhet.

Hvordan teoriene forklarer dagens geopolitiske situasjon

Dersom vi anvender disse teoretiske perspektivene på dagens verdenssituasjon, ser vi hvordan de ulike kreftene driver utviklingen. Fra et neorealistisk perspektiv er det uunngåelig at stormakter vil forsøke å sikre sine egne interesser. USA vil fortsette å presse Europa til å ta større ansvar for egen sikkerhet, mens Russland vil kjempe for å opprettholde sin innflytelsessfære. Konstruktivismen vil si at konfliktene også handler om hvordan stater ser seg selv og sine motstandere – for eksempel hvordan Russland tolker NATO som en eksistensiell trussel, eller hvordan Kina ser sin fremvekst som en historisk nødvendighet. Den engelske skolen vil argumentere for at verden nå er i en fase hvor den gamle ordenen forvitrer, og at vi må bygge en ny stabiliserende struktur for å unngå kaos.

Hvordan skape stabilitet og orden – og fred i Ukraina?

Dersom målet er global stabilitet, vil neorealismen hevde at maktbalanse er det viktigste virkemidlet. Europa må ruste opp, NATO må styrkes, og USA må opprettholde sin militære overlegenhet for å avskrekke Russland og Kina. I Ukraina betyr dette at vesten må fortsette å støtte landet militært, slik at Russland ikke vinner krigen og dermed får insentiv til videre ekspansjon.

Konstruktivismen vil derimot si at stabilitet ikke bare kan sikres gjennom våpen, men også gjennom en endring i narrativene som driver konflikten. For at Russland skal avslutte sin aggresjon, må det oppstå en ny forståelse av dets plass i verden, både internt og eksternt. Diplomati og forhandlinger kan spille en rolle her, men det krever at begge parter ser en gevinst i fredelige løsninger.

Den engelske skolen peker på behovet for en ny global orden der stormaktene inngår avtaler som begrenser deres handlingsrom. Dette kan innebære nye sikkerhetsgarantier, våpenkontrollavtaler eller en form for ny storpolitisk forståelse mellom USA, EU, Russland og Kina. I Ukraina kan dette bety en fremtidig diplomatisk løsning der Russland får garantier om at NATO ikke ekspanderer videre, samtidig som Ukraina sikres suverenitet og sikkerhet.

Konklusjon: En verden i overgang

Vi lever i en tid hvor den gamle verdensorden bryter sammen, og en ny struktur ennå ikke har blitt etablert. Neorealister vil si at dette er uunngåelig – stormakter vil alltid konkurrere om makt, og stabilitet krever en sterk maktbalanse. Konstruktivister vil si at vår oppfatning av hverandre kan endres, og at vi dermed også kan skape en ny virkelighet. Den engelske skolen minner oss på at vi trenger institusjoner og normer som kan regulere verdenspolitikken, slik at vi unngår fullstendig kaos.

Fred i Ukraina er fortsatt usikker, men stabilitet og orden i verden er mulig dersom stormaktene finner en ny balanse. Historien er ikke over, men den formes av våre valg. Spørsmålet er om vi velger maktens vei, diplomatiets vei – eller en kombinasjon av begge.

Foto: Wikimedia commons