Mye av det man lærer på videregående skole, som ulike bergarter og innsjøer i Telemark, får man sjeldent bruk for senere i livet. Tekst- og diktanalyse, derimot, kan man praktisere hver eneste dag.
I det kommende vil jeg ikke plage dere med jamber, trokéer og in medias res, men en nærlesing, eller snarere en saktelesing, av et stykke jeg fant i Forsvarets klippmappe. Planen er å ta dere med gjennom et lite avsnitt for å se hva som egentlig står der. Ofte leser vi så fort at vi går glipp av innholdet.
Tekstsnutten sto under overskriften «Nå er det vanskeligere å komme inn i Forsvaret» (TV2 Play), og var å finne i Dagens klippmappe 03.11.2021:
Sjef KNM Harald Haarfagre forteller at de kun velger de beste jentene og guttene når de skal plukke ut rekrutter til Forsvaret. Dette gjør at mangfoldet blir stort og at Forsvaret får evnen til å utdanne gode soldater. Mangfold innen kjønn, religion og etnisitet gjør også at vi blir sterke og at teamene blir gode, noe som er helt avgjørende for god oppdragsløsning sier han. Han sier det bare er fordeler og positivt med rekordmange jenter i Forsvaret. Både for miljøet, men også fordi oppdrag blir løst på en bedre måte.
Ved første gjennomlesning er dette helt ok. Det er ingenting her som setter seg fast i halsen. Det sklir ned som fett flesk. Vi får servert slikt hver dag. Men la oss senke farten litt, og se hva som egentlig står her.
Kem e’best?
Det første begrepet av interesse er «de beste». For de fleste av oss betyr «best» at man er flinkere enn alle andre. Men hva er disse rekruttene best i forhold til? Er det de som skårer høyest på skolekarakterer, personlige holdninger og fysisk form? Eller er det de som har best forutsetninger for å trives og lykkes som soldat?
For noen virker dette som spissfindigheter. De som er best i den første kategorien, er også best i den andre. Men er det så sikkert? Hva får oss til å tro at de som har anlegg for å bli advokater, leger og sivilingeniører heller vil tilbringe yrkeslivet som sersjant på Setermoen? Det finnes sikkert noen, men kanskje ikke så mange? Og fra et samfunnsperspektiv er det nok en fordel om de som har anlegg til å bli advokater, leger og sivilingeniører blir nettopp det, og at de som har anlegg og interesse for å bli sersjant på Setermoen ikke blir utkonkurrert på sesjon av dem som uansett ikke vil bli sersjant på Setermoen. Det er en uklok bruk av statens penger å fylle rekruttskolene med folk som ikke har yrkesplaner i militær retning, men som ønsker et «friår» før studiene tar dem.
Men «best» trenger ikke å brukes komparativt. De beste trenger ikke å være spesielt gode. Som man sier om Brann i Bergen: «Du seier som sant at vi taper iblant. Ka bryr du oss med? Vi e best fordet». Det hører til de absolutte unntak at Brann er best i noe som helst, men likevel er de best, for dem på Stadion. Slik er det nok med soldatene på KNM Harald Haarfagre også. Uansett hvem sjefen der har under sine vinger er de best. Alle i Forsvaret er best. Vi e best fordet!
Det store enfold
Den neste påstanden er mer interessant: «Dette gjør at mangfoldet blir stort». Hvor stort kan mangfoldet egentlig bli om man bare plukker ut de beste? Hvor blir det da av skråtenkerne, kverulantene, sengevæterne og de småkriminelle? Om vi bare plukker ut de beste, det vil si de som skårer høyest på de valgte parametere, ender vi opp med et like stort mangfold som i en spikerpakke.
Sjef KNM Harald Haarfagre er imidlertid ikke dummere enn at han ser denne tilsynelatende motsetningen, og legger til: «Mangfold innen kjønn, religion og etnisitet gjør også at vi blir sterke og at teamene blir gode, noe som er helt avgjørende for god oppdragsløsning». Ved første øyekast har sjefen rett. Om vi for eksempel ser på internasjonale topplag i fotball hersker det utvilsomt stort ytre mangfold, om vi holder kjønn og seksuell legning utenfor. På et godt lag finner du mange religioner og hudfarger representert. Men det skyldes ikke at lagene er opptatt av det ytre mangfoldet, men fordi de ikke er det. De sitter ikke i Liverpools styrerom og vedtar at de må kjøpe en egypter og gi ham fast plass på førstelaget, slik at klubben selger flere fotballtrøyer i Afrika. Det er motsatt. De tenker: Vi trenger en med følgende egenskaper, og vi gir blaffen i fargen på passet hans eller om han tilber den ene eller den andre.
Markedsdirektøren vil kanskje ønske seg en koreaner eller mexicaner i startoppstillingen, og historien om Martin Ødegaard i Real Madrid forteller oss at markedsdirektøren noen ganger får viljen igjennom. Men i det øyeblikket mangfoldet i nasjonalitet, alder eller utseende blir et mål i seg selv, kommer man aldri igjen til Champions League. Er du god nok, er du mangfoldig nok. Denne sammenhengen snur sjef KNM Harald Haarfagre på hodet. Det er ikke slik at stort ytre mangfold gir kompetente team. Team blir gode fordi de gir blaffen i ytre mangfold.
Og hvor mangfoldig er egentlig gode team? Hvor mangfoldig bør de være? Spillerne på Liverpool kan nok ha ulike preferanser for biler og ølmerker, men i et større perspektiv er de nesten helt identiske. De er alle topptrente og kompetitive idrettsfolk som har brukt mesteparten av sitt liv med en ball på et treningsfelt. Hva med et lag i Tour de France? Hva med et forskningsteam ved Cern?
Også det usynlige mangfoldet er langt mindre i høykompetente team enn vi liker å tro. Folk som driver med partikkelfysikk, har gjerne god peiling på partikkelfysikk. De som er bedre på å tolke Shakespeare, er gjerne med i et annet team, et annet sted. Samme er det med jagerflyskvadroner og Forsvarets spesialkommando. Det var heller ikke stort mangfold som gjorde de romerske legioner nær uslåelige i hundrevis av år.
Det er langt mer som forener medlemmer av slike effektive team enn det som skiller dem. De er på laget fordi de er ekstremt gode på noe, og deres synlige mangfold som utseende, dialekt og kjønn er fullstendig irrelevant så lenge de styrker laget. Som salige Ron Greenwood sa, som var den første engelske landslagstreneren i fotball som tok ut en mørkhudet spiller på A-landslaget: «Yellow, purple or black – if they’re good enough, I’ll pick them.» Viv Anderson ble ikke Englands første fargede landslagsspiller i fotball fordi han var farget, men fordi han var den beste høyrebacken i England på det tidspunktet.
Bare fordeler
Sjef KNM Harald Haarfagre avslutter så med at: «det bare er fordeler og positivt med rekordmange jenter i Forsvaret.» Helt generelt er det grunn til bekymring om noen bare ser fordeler med noe. De er gjerne støvsugeselgere. Alt godt i livet, kan på et tidspunkt bli et problem, på den ene eller andre måten. Heller ikke fordeler har bare fordeler. Ingenting har bare fordeler, med unntak, selvfølgelig, for rekordmange jenter i Forsvaret.
Kjønnsnøytral verneplikt er den viktigste forklaringen bak rekordtallet, og vi nordmenn må derfor prise oss lykkelige for at vi er et av ytterst få land i verden som har skjønt at det bare er fordeler og positivt med rekordmange jenter i Forsvaret. Tenkt om noen av dem vi kan havne i krig og konflikt med oppdager det samme? Da sliter vi.
Hva om sjef KNM Harald Haarfagre heller hadde formulert seg på denne måten:
Sjef KNM Harald Haarfagre forteller at han er glad for at han representerer den eneste arbeidsgiveren i landet som alle unge mennesker må forholde seg til, på den ene eller andre måten: «Vi har et fantastisk konkurransefortrinn!» Forsvaret har mange ulike arbeidsoppgaver og trenger mange typer kompetanse og egenskaper, og det er derfor en kjempefordel å kunne plukke fra et vidt spekter. Det er også gledelig å se at begge kjønn finner seg til rette her, og at livssyn og etnisitet ikke spiller noen rolle for trivsel og karrierebane. At vi har et stort innslag av begge kjønn, og folk med ulike krav til maten de spiser, gir oss selvfølgelig en del praktiske utfordringer. Vi må også være påpasselige med å bruke folk til hva de er best på, men i sum er det en stor berikelse for Forsvaret at vi avspeiler storsamfunnet på en god måte. Det er bra for arbeidsmiljøet, og oppdragene blir løst på en bedre måte om vi får rett folk på rett plass.
Denne andre, alternative, formuleringen har jeg forsøkt å gjøre hakket mer sannferdig enn den første, men har den blitt noe dårligere?
Den skarpsindige leser vil se at den andre versjonen er lenger, og derfor bryter med Lex-Kristoffersens krav om å uttrykke seg kort, konsist og presist. Forsvarets problem er imidlertid ikke lange setninger og mange powerpoint-plansjer, men at bambus og pølsevev ikke blir noe mindre bambus og pølsevev av å være kort, konsist og presist.
Foto: Gary Waters, hentet fra nasjonal digital læringsarena
Kronikken er finansiert av Eckbos legat
