"Store langtrekkende droner": hva, hvorfor og hvordan?

I Regjeringens forslag til ny langtidsplan for Forsvaret står det blant annet at Norge skal anskaffe «store langtrekkende droner» for vedvarende overvåking i maritime interesseområder i nord som del av et internasjonalt samarbeid med nære allierte.

I denne artikkelen, som er en forkortet versjon av min egen bachelor-oppgave fra 2023, skal jeg drøfte om det er behov for disse dronene, og belyse fordeler og ulemper med et internasjonalt samarbeid innenfor en slik ressurs, dog i en nordisk ramme.

Oppgaven i sin helhet kan leses her og inneholder blant annet mer om operasjonskonsepter (CONOPS) og tall om personell og økonomi. 

Hva er maritim overvåkning?

Maritim overvåkning er verktøyet aktører har for å både kunne drive informasjonsinnhenting og vise tilstedeværelse i det maritime domenet. Informasjonsinnhentingen kan omhandle hele spekteret av ISR, altså intelligence (etterretning), surveillance (overvåking) og reconnaissance (rekognosering), og kan innhentes gjennom sensorer i luften, på vannoverflaten og under vann. Maritim overvåkning omhandler både militær og sivil aktivitet, ved at aktører har behov for situasjonsforståelse til havs innenfor hele spekteret av aktivitet, blant annet fiskerinæring, søk og redning, olje og gass, og militær aktivitet på og under havoverflaten.

Maritim overvåknings funksjon som tilstedeværelse har en viktig funksjon i hele konfliktspekteret, ved at det er en form for maktprojeksjon ovenfor andre i det samme operasjonsteateret. Ved å vise tilstedeværelse og villighet til å forsvare egne interesser til havs signaliserer en for andre hvor prioritert disse områdene er.

Overvåking og tilstedeværelse bidrar til transparens og interessemarkering. Ved mangelfull overvåking og etterretning vil en potensiell motstander kunne tolke dette som en manglende evne til å forsvare våre interesser, mens redusert tilstedeværelse vil kunne bli tolket som manglede vilje til det samme. Begge deler vil kunne bli tolket som et mulighetsrom for en motstander og slik friste til tiltak som man ellers ikke ville overveid. (Håvoll, 2015, ss. 6-7)

Dette gjør maritim overvåkning til en viktig fredtidsaktivitet for å både avskrekke og drive maktprojeksjon. Ettersom at det er ressurskrevende å ha omfattende situasjonsforståelse og tilstedeværelse i det maritime domenet grunnet sin utilgjengelighet fra fastlandet og størrelsen på området, er det en arena for å vise denne egne evnen og viljen til å håndheve egen suverenitet. Ved at denne tilstedeværelsen er etablert i fredstid vil det videre kunne hindre en eskalering under en krisesituasjon ettersom at en ikke øker fotavtrykket i operasjonsområdet.

Gjennom ISR kan motstanderes kapasiteter kartlegges og gi indikasjoner og advarsler (indications and warnings) om aktivitet til havs, samt varslingstid for å kunne fatte egne tiltak i forkant av denne aktiviteten og dermed minske sannsynligheten for overraskelsesangrep og annen uønskede hendelser med overflatefartøy og ubåter. Dette kan omfatte defensive tiltak eller å kunne utnytte et tidsrom til egen fordel i en konflikt gjennom offensive operasjoner. Dette er samtidig avhengig av nøyaktigheten til egne kapasiteter og kompetansenivået til personell for å tolke informasjonen som samles inn på korrekt måte og dermed ikke gi beslutningstagere feilaktig beslutningsgrunnlag (Handel, 2003, ss. 10-20).

Maritime luftoperasjoner kan gjennom luftmaktens kjerneegenskaper høyde, hastighet og rekkevidde komplementere sjømaktens styrker og svakheter. Høyden gjør avstanden til horisonten vesentlig lengere og gjør det mulig for sensorer å se lengere, hastigheten gjør at distansen et fartøy bruker dager på å nå i stedet kan nås på timer, og rekkevidden gjør at store områder kan dekkes i løpet av disse timene. Samtidig har luftmakten begrenset utholdenhet i operasjonsområdet forhold til sjømakten, hvor luftmakten opererer innenfor timer og minutter der sjømakten operer med uker og måneder, samt er avhengig av optimale værforhold. Til sammen har dette ført til at luftbåren maritim overvåkning har blitt prioritert av mange stater grunnet sin evne til å være raskt tilstede, fleksibel, detaljert og pålitelig når det kommer til spesielt militær maritim aktivitet, hvor en motstander oftest vil forsøke å operere så skjult som mulig, så lenge som mulig. 

Hva er det norske ambisjonsnivået?

Innfasingen av nye kapasiteter vil fra et militært perspektiv som oftest bli godt mottatt ved at det gir økt evne til å løse Forsvarets ni gitte oppgaver gitt fra Stortinget. Dette må samtidig være proporsjonalt med hva Stortinget og regjeringen har som ambisjonsnivå innenfor ulike områder, slik at statens ressurser ikke brukes overflødig.

Det overordnede, norske ambisjonsnivået om hva som skal overvåkes og hvor ofte, er utfordrende å definere konkret. Stortinget eller regjeringen tallfester ikke et ambisjonsnivå, men har runde politiske formuleringer. Stortinget sier hvilken oppgave Forsvaret skal løse, men ikke i hvilken grad. Gjennom langtidsplaner og stortingsmeldinger fra FD står det eksempelvis;

Forsvaret skal ha tilstrekkelig evne til overvåking, informasjonsinnhenting, kampkraft og tilstedeværelse i våre nærområder med vekt på nordområdene

Sjøforsvaret skal bidra til den kontinuerlige overvåkingen av norske og tilstøtende havområder, og skal etablere og opprettholde maritim situasjonsforståelse

I åpne ugraderte kilder står det ikke noe håndfast om hvilken grad dette skal gjøres, eksempelvis situasjonsforståelse om ubåter og overflatefartøy, fiskeri, oljeinstallasjoner og til hvilket detaljenivå.

Forsvarsdepartementets vurdering av operativ evne i 2020 vurderte Forsvarets evne til å «[s]ikre eit nasjonalt avgjerdsgrunnlag gjennom tidsmessig overvaking og etterretning» som «mindre god». Det betyr at det er per 2020 en differanse mellom regjeringens ambisjonsnivå og reell evne til å skape situasjonsforståelse og tilstedeværelse opp mot de verdiene som skal beskyttes (FD har ikke inkludert tilsvarende vurderinger i stortingsmeldinger siden 2020). Hvilke kriterier FD ligger til grunn for denne vurderingen er imidlertid ikke gitt, og vurderingen om denne evnen vil bli «god» eller bedre når kapasiteter som P-8 er fullt operative (FOC) i 2025 er ikke kjent.

P-8 har i dag en for bred oppdragsportefølje til å kunne gjøre pålagte oppgaver på en tilstrekkelig måte med tilgjengelige ressurser. Primæroppgaven til norske MPA (maritime patrol aircraft) har vært, og vil fortsette å være, anti-ubåt operasjoner (Klevberg, 2012, s. 402), noe som vil gå på bekostning av andre oppgaver som støtte til kystvakt, ESM og overflateoperasjoner. Med innfasingen av nye helikopter til Kystvakten og Marinen vil evnen til å selvstendig drive overvåkning forbedres for å støtte under deres operasjoner, men dog i en radius fra fartøyet det er embarkert på.

Selv med P-8 fullt operative (FOC) vil ikke Norge ha en evne til kontinuerlig ISR i norske havområder. Antall flymaskiner og crew til disposisjon, er begrenset og normalt vil ikke de totalt fem flymaskinene være tilgjengelig til enhver tid. I fred og krise vil det være tyngre vedlikehold, andre tekniske utfordringer og sorties satt av til trening og øving. Eksempelvis besluttet regjeringen i 2022 å fokusere på ISR og tilstedeværelse både i havområdene i nord og samtidig ved norske olje og gass installasjoner i forbindelse med krigen i Ukraina (Fjellestad, 2022), med blant annet støtte fra tyske fartøy (Gram, 2022) ettersom Norge ikke har evnen til å gjøre begge deler selv på en tilstrekkelig måte. Dette underbygges av daværende sjef FOH, generalløytnant Yngve Odlo.

Mangler jeg noe i dag, for eksempel et maritimt patruljefly, må jeg be andre nasjoner om å komme og gjøre jobben. Da er det andre nasjoner som gjør det Norge faktisk skulle og burde gjøre selv – som en del av våre nasjonale oppgaver.

Det er heller ikke uvanlig at allierte opererer i norske nærområder for å drive etterretninginnsamling av egen interesse (Sørensen, 2019), og de tar nødvendigvis ikke hensyn til selvpålagte norske begrensinger. Rekkevidden på moderne flymaskiner og luft-til-luft tanking gjør at allierte flygninger kan operere ut av andre stater, eksempelvis Storbritannia (Ministry of Defence, 2022), og dermed kunne operere så langt øst de selv ønsker. Norge kan derfor ikke avgrense allierte flyvinger slik vi tidligere kunne gjøre. Økt nærvær av fly fra UK og USA kan virke provoserende og eskalerende for Russland noe som ikke er i norsk interesse og dermed et argument for økt norsk tilstedeværelse (Tamnes, 2018).

Videre sier NATO sin vurdering fra 2021/2022 om av hva alliansen forventer av Norges kapabiliteter som del av NATO Defence Planning Process (NDPP) at det er for lite luftbåren ISR-kapasitet opp mot hva som forventes av Norge til tross for innfasingen av P-8 og F-35.

Hva kan en maritim UAS bidra med?

Forskjellen på «standard» UAS-er og «maritime» UAS-er er i hovedsak at sistnevnte har en mer solid konstruksjon for å håndtere et mer ekstremt klima, herunder forsterkede vinger og anti-ising systemer, og sensorer tilpasset maritime oppgaver, eksempelvis SAR-radar, optiske sensorer (EO og IR), AIS-tracking og ESM-kapasiteter. Selv om de betegnes maritime, har de også kapasitet til ISR over landområder med de samme sensorene som benyttes over havområder.

MQ-4C Triton, en videreutvikling av Global Hawk plattformen er en av disse maritime UAS’ene. Fordeler med å operere så høyt som Triton (50 000+ fot) er at det gir økt rekkevidde på sensorer, man opererer over all sivil flytrafikk som påvirker operasjoner i luftrommet og man opererer over været som har påvirkning på flight safety. Sistnevnte stiller videre krav til sensorer som kan se gjennom dette været, noe Triton har flere av. Dette resulterer i at Triton kan patruljere over 2,4 millioner km2 på et sortie (Kadidal, 2022). Triton er utviklet for å samarbeide med P-8 på taktisk nivå, og opereres i dag av US Navy og i nær fremtid av Australia.

MQ-9B SeaGuardian, en videreutvikling av Predator-plattformen, er billigere å anskaffe og kan gjøre flere av de samme oppdragstypene som Triton, men forskjellen vil primært være at den opererer lavere (ser dermed ikke like langt og er mer utsatt for vær og sivil flytrafikk), og at den flyr saktere og dermed ikke kan dekke et like stort område som Triton (General Atomics Aeronautical Systems, 2023).

I motsetning til P-8 sin utholdenhet på ca 8-10 timer har disse UAS-ene en utholdenhet på 24-30 timer og kan dermed overvåke større områder eller observere endringer innenfor et gitt område over tid.

Nordisk samarbeid

For ordens skyld refereres en felles-nordisk UAS kapasitet til som Nordic Maritime Surveillance (NMS) i lik stil som NATOs Allied Ground Surveillance (AGS).

Ressursstyring
Det kan være at det må bli et kompromiss mellom kostnadsfordeling ved flere eiere og tilgjengelighet på ressursen for den enkelte eier. UAS-kapasiteter er kostbare å anskaffe, så om det er mulig å dele både investerings- og driftskostnadene vil det kanskje være den eneste muligheten til å få tilgang til en slik strategisk ressurs i Norden.

En NMS-tilnærming vil mest sannsynlig kreve flere flymaskiner enn om Norge anskaffer systemet alene, som igjen vil gi lavere anskaffelseskostnad per flymaskin. Den største økonomiske besparelsen vil antakeligvis være på drift på grunn av skalaeffektene som oppstår av drift av flere flymaskiner på en felles lokasjon (Diesen, 2020). I NMS vil det kun være behov for én systemeier, én teknisk avdeling, én stab og andre elementer en luftkapasitet har behov for uansett størrelse.

Eierskap av etterretningen
NATO AGS tilgjengeliggjør innsamlet etterretning for alle NATO-medlemmer (Janes, 2021, s. 341). Hvis NMS velger å organisere seg etter denne allerede prøvde modellen vil det for Norge bety at etterretning fra NMS kan svekke vår nasjonale evne til å bytte til oss etterretning ettersom at det vi selv har innhentet allerede er tilgjengelig for alle de nordiske landene.

Dagens AGS-modell er nødvendigvis ikke slik NMS må være organisatorisk strukturert, og en mulig løsning kan være at nasjonene bemanner plattformen med nasjonale crew under egne sorties for å ha full kontroll over innhentingen. Dette vil i kombinasjon med programvare-tilpasninger kunne hindre annet enn norsk personell tilgang på det plattformen innhenter av informasjon på et rent norsk oppdrag. Denne løsningen vil føre til at en av fordelene med multinasjonale kapasiteter, reduksjon av personell fra eget land, reduseres og vil dermed innebære en større kostnad for Forsvaret enn ved et fullt integrert samarbeid. Oppgaver knyttet til vedlikehold og andre oppgaver som ikke har direkte innvirkning og innsikt i innsamlingen kan imidlertid være multinasjonal selv med oppsplittet operativt personell.

En annen løsning for å opprettholde norsk eksklusivitet på overvåkning av havoverflaten i russiske nærområder vil være å kun benytte norske P-8 ved den russiske grensen, og dermed ikke tillate NMS plattformen å operere innenfor et definert geografisk område. Dette vil betydelig begrense norsk nytte av NMS ettersom en rekke overvåkingsoppdrag ikke lar seg gjennomføre grunnet nye selvpålagte geografiske begrensningene, og NMS vil nærmest bli en ren støtte til Kystvakten- og SAR-kapasitet i vestlige havområder. Samtidig vil det være vanskelig å avgrense de andre nordiske landene å operere NMS i nordområdene skulle de selv ha interesse av å øke egen situasjonsforståelse i Barentshavet og videre øst. Velger Norge å ikke operere nær Russland med NMS for å ha eksklusivitet på etterretning gjennom P-8 vil den norske nytten av NMS være betydelig svekket ved å ikke kunne utnytte NMS sine ulike sensorer, sensorrekkevidde og utholdenhet.

Paradokset som oppstår gjennom NMS er at etterretningsfordelene Norge oppnår gjennom en slik kapasitet kan svekke nasjonal etterretningsfordel ettersom at andre medlemsland får den samme evnen og dermed gjør norske etterretningsprodukter mindre verdifulle i bytter med allierte og partnere. En løsning kan være at Norge anskaffer og eier hele systemet, og selger ekstrakapasitet til de andre nordiske landene for å dekke deres behov. Dette betyr i så fall at de andre nordiske landene må godta å få mindre tilgang på kapasiteten og at norske sensoroperatører trolig vil få tilgang på det gjeldende landets innsamlede informasjon.

Gjennomføringsevne i nordiske samarbeid
Gjennomføringsevnen til å anskaffe felles plattformer har vist seg krevende gjennom NORDEFCO-samarbeidet og bi-/trilateralt mellom de nordiske landene.

At de nordiske landene i noen tilfeller har endt opp med like kapasiteter har vært resultatet av uavhengige nasjonale anskaffelsesprosesser med til dels like behov som skal dekkes av en smal forsvarsindustri. Det finnes for eksempel ikke mange leverandører av taktiske transportfly, eller kampfly. Til tross for politiske ambisjoner kan de nordiske nasjonene ha ulike operative behov, budsjettene er ikke tilgjengelig samtidig, noen ønsker å kjøpe en materiell fra et spesifikt land av sikkerhetspolitiske grunner, det skal tas hensyn til nasjonal forsvarsindustri og annet (Saxi, 2016, ss. 74-75). Kompleksiteten med felles nordisk anskaffelse av UAS-er skal derfor ikke undervurderes. Det er fire nasjoner som må inngå kompromisser som kan resultere i at nasjonene foretrekker å anskaffe en nasjonal ressurs til tross for de nevnte fordelene samarbeid kan gi.

Er det behov for maritime UAS-er i Norge?

Norge er en maritim nasjon med suverenitet og suverene rettigheter i enorme havområder, og det er sikkerhetspolitisk viktig for Norge at disse havområdene er forutsigbare og trygge både for sivil trafikk, fiske, olje- og gasseksport og militært sett opp mot russisk, og andre nasjoners aktivitet. Dette stiller store krav til Norges evne til å overvåke og påvirke aktiviteten til havs slik at ikke norske havområder blir et sted hvor lover ikke blir håndhevet og stormakts-rivalisering kan finne sted.

Det eksisterer et gap mellom hva Norge politisk har som ambisjon om norsk overvåkningsevne til havs og vår reelle operasjonelle evne, og en maritim UAS kan bidra til å fylle det gapet. En slik kapasitet kan gi Norge økt evne til å utføre eksisterende pålagte oppgaver på en tilfredsstillende måte.

Sverige og Danmark har vist interesse for å anskaffe UAS-kapasiteter og det er videre et ønske blant alle nordiske land, inkludert Norge, for konkret kapasitetssamarbeid ettersom at dette for flere den eneste måten å kunne innfase nye kapabiliteter grunnet kostnader. ISR er spesifikt et av disse. For Norge vil en nordisk kapasitet sørge for at innsamlingen i hovedsak vil skje i geografiske områder av norsk interesse. Multinasjonale anskaffelser har vist seg kompliserte å gjennomføre i tillegg til at en etterretningsplattform bringe frem utfordringen med å dele sensitive data. Rent prosessuelt har det historisk vist seg utfordrende å anskaffe felles materiell i Norden.

Foto: Erik Hildebrandt - Naval Air Systems Command