Stoler vi mer på svenske forsvarsvenner enn på norske politikere?

Daniel Berg Eriksen har avlagt meg en visitt og en kommentar til min artikkel 13.12. hvor jeg i retoriske vendinger spør «Kan vi stole på svenskene?». Berg Eriksen konkluderer i en replikk 17.12. med at svaret på dette er «heldigvis noe vi ikke bare kan, men både bør og må gjøre til vårt felles beste.’

Der er vi veldig enige, og jeg vil tro det samme gjelder det store flertall av lesere på Stratagems sider.

Jeg går da også ut av mitt gode skinn i artikkelen for å slå fast at vi må ønske Sverige velkommen og at «Realiteten er den at det er Sverige og Norge på den fennoskandiske halvøy som geopolitisk hører mest naturlig sammen i Norden.»

Men jeg mener også, og «Det er sagt med vennlighet, men det å oppfatte svenskene som kolleger, bare på den andre siden av Kjølen, er å undervurdere vår kommende NATO-partner. Sverige har nasjonale interesser på samme måte som Norge har nasjonale interesser.» Det er naivt å tro noe annet.

Det er ikke dermed sagt, iht. de ord Berg Eriksen legger meg i munnen, at man skal gå «inn i slike diskusjoner med mistenksomhet og tanker om at svenskene kan man ikke stole på i krise å krig.» Det er ikke det jeg sier. Og det er langt fra det jeg mener.

Det jeg har prøvd å få frem, er at det i et partnerskap som dette ikke bare vil være felles synergier og skalafordeler som vi kan fordele broderlig. Her vil det også foreligge både vanskelig fordelingskonflikter og utfordringer når det gjelder landenes nasjonale interesser.

Artikkelen er et forsøk på å rope et lite varsko om ikke å være naiv i så måte. Jeg lærte tidlig, at selv om ingen står oss nærmere enn svenskene, gjelder det å ‘passe på lommeboka’ i forhandlinger med ‘söta bror’ på den andre siden av vannskillet.

Vi må derfor gå inn i forhandlingene med realisme, pragmatisme og forståelse for at samtidig som vi har klare felles interesser, vil det også foreligge mulige interessemotsetninger som må balanseres, dersom partnerskapet skal bli så stabilt, konfliktfritt og sømløst som mulig.

Men Berg Eriksen sier også noe mer som avstedkommer refleksjon og en ytterligere kommentar.

Han sier min advarsel «har i beste fall historisk verdi og interesse. Sverige før og etter invasjonen av Ukraina er helt åpenbart to forskjellige enheter i sikkerhetspolitisk forstand.» Og han sier i samme åndedrag at «Samtidig har Tyskland også, nærmest over natten, endret innstilling til Russland og forsvarspolitikken.» Ifølge Berg Eriksen tar jeg i liten grad innover meg det som er nåtiden, og «kommer frem til heller tvilsomme konklusjoner og antydninger, basert på utdatert grunnlag.»

Fra norsk side har vi i hele etterkrigstiden ønsket oss Sverige med i NATO. 1940 var ikke nok. Det måtte en invasjon i Ukraina til. Det representerer selvsagt et paradigmeskifte i svensk sikkerhetspolitikk.

Men det er feil å overse at det er sterke krefter i Sverige, særlig blant Socialdemokraterna, som fortsatt er mot NATO-medlemskapet. Hvordan dette kommer til å utspille seg etter krigen i Ukraina er kommet på avstand, gjenstår å se.

Og hva Tyskland angår, tror jeg det er for tidlig å trekke noen bastant konklusjon både mht. viljen til å gjenoppbygge det tyske forsvaret og når det gjelder de fremtidige relasjonene til Russland.

Skismaet etter andre verdenskrig sitter fortsatt sterkt igjen i den tyske befolkningen. Og tysk økonomi og handelspolitikk har i hele etterkrigstiden fulgt bileksporten og brødboksen. Det vil den trolig fortsette med etter at krigen i Ukraina er over.

Det er viktig å tidlig fange opp nye utviklingstrekk og tilpasse oss en skiftende omverden. Men å kunne se de lange linjer, prøve å forstå det gamle i det nye og lære av erfaring gjør oss flinkere til å motstå nye trusler.

Jeg er vokst opp i en militærleir under den kalde krigen og er trolig preget av det. Det jeg savner hos de mange utmerkede skribentene på Stratagems sider blant den yngre generasjonen av norske offiserer som knapt har opplevd den kalde krigen, er historisk kontekst når det gjelder det militærfaglige og klar forankring i den realistiske skolen når det gjelder forståelsen av våre sikkerhetspolitiske omgivelser.

Sterke allianser er et stort gode, særlig mellom så like og nærstående land som Norge og Sverige. Imidlertid må fordelene ved allianser, etter min mening, alltid komme i tillegg til og ikke i stedet for, et sterkt nasjonalt forsvar.

De vi har mest å frykte, igjen i lys av tidligere erfaring, er ansvarsløse politikere som vil ta ut skala- og synergifordelene ved nordisk forsvarssamarbeid i form av reduserte forsvarsutgifter i stedet for økt sikkerhet.

I så måte stoler jeg mer på svenske forsvarsvenner enn på norske politikere!

Foto: Didrik L. Arnesen/Forsvaret