Stockdales følgesvenn
Den 9. september 1965 måtte den amerikanske marineflygeren Jim Stockdale skyte seg ut over fiendtlig territorium i Vietnam. Han ble tatt til fange, og satt til sammen fem år i krigsfangenskap før han ble sluppet fri. Men hvordan klarte han å komme seg igjennom? Hvordan overlevde han årene i fangenskap?
På innerlommen hadde Jim Stockdale en liten bok av en gresk filosof, stoikeren Epictetus. Det var en bok han hadde lest flere ganger, som han alltid hadde med seg på oppdrag, og som nå ble hans redning.
Det sentrale poenget i Epictetus bok er at livet ikke er rettferdig, og at vi må ha et bevisst forhold til hva som er innenfor vår kontroll og hva som ikke er det. Det aller meste av det som er skjer med oss i livet, har vi ingen kontroll over. Det vi derimot kan kontrollere, er våre indre reaksjoner på det som skjer med oss, og våre handlinger. Det avgjørende er altså hvordan vi tar det, og ikke hvordan vi har det.
Det var dette Stockdale holdt fast ved gjennom årene i fangenskap. Alle de ytre omstendighetene ved Stockdales tilværelse som krigsfange var under andres kontroll. Det som ble begått mot ham og hans medfanger var på ingen måte rettferdig. Det var ikke noe de hadde gjort seg fortjent til. Men sånn var situasjonen.
Skulle han overleve, måtte han akseptere situasjonen slik den var, og ikke bruke unødvendig energi på ting han uansett ikke kunne gjøre noe med. Idet Jim Stockdale innså dette, fant han også den indre styrken han trengte for ikke å bryte sammen under presset, men komme seg igjennom prøvelsene.
Stoisismen og soldaten
Mange soldater og militære ledere har, som Jim Stockdale, latt seg inspirere av Epictetus og stoisismens tenkning. Og det er lett å skjønne hvorfor. Stoisismen går nemlig rett til kjernen av hva det militære livet ofte handler om.
Det handler om å tåle og å stå i det ubehagelige som skjer med oss. Om å ikke gi opp selv om dagene er tunge og oppgavene virker meningsløse. Om å fokusere på det jeg faktisk kan gjøre noe med, snarere enn alt det som er utenfor min kontroll. Erfaringene fra soldater som Jim Stockdale, viser til fulle hvor nyttig stoisismen kan være for å komme seg igjennom militærlivets tunge utfordringer.
Selv om stoisismen er en verdifull filosofisk ressurs, som enhver soldat burde ha tilgjengelig i stridssekken sin, er det andre sider ved soldatrollen som krever et bredere perspektiv enn det stoisismen kan gi oss. Det blir særlig tydelig når vi stiller Epictetus opp mot en annen gresk tenker, filosofen Aristoteles.
Innspill fra Aristoteles
Aristoteles har et langt mer positivt syn på omgivelsene enn det Epictetus og stoisismen legger til grunn. For Epictetus handler det om å overleve på tross av våre omgivelser, som ofte kan være både harde og urettferdige. For Aristoteles er derimot spørsmålet hvordan vi kan etablere gode rammer for å utvikle oss i relasjon til våre omgivelser og hverandre.
Ifølge Aristoteles har soldaten alltid et visst handlingsrom, hvor håpløs situasjonen enn kan virke. Han er ikke tvunget til å trekke seg inn i seg selv når livet blir hardt og vanskelig, men vil alltid ha muligheter til å påvirke og utfordre de betingelsene han opererer under.
Ideen om praktisk visdom, som er sentralt hos Aristoteles, innebærer at vi forholder oss aktivt til de omstendighetene vi står i, og forsøker å finne de gode handlingene som på en konstruktiv måte kan ta oss videre. Mens Epictetus ser innover, vender Aristoteles blikket vårt utover.
Det gode soldatfellesskapet
Det er også et annet viktig poeng som skiller de to filosofene. Hos Aristoteles står nemlig ikke soldaten isolert og alene, som hos Epictetus. Han er del av et fellesskap, et lag, en tropp og et kompani. Han er del av en militær organisasjon hvor alle har ulike roller og ansvarsområder, og hvor man sammen forsøker å bidra til samfunnets og fellesskapets beste.
De sosiale og institusjonelle omgivelser er altså ikke bare ytre kulisser som soldaten må overvinne, men er det som konstituerer soldatrollen og gir den legitimitet. Det betyr at selv om en soldat kan være isolert fra sine medsoldater og kjenne seg alene, så er han aldri fullstendig overlatt til seg selv, aldri glemt.
I dette ligger også en viktig påminnelse om den varige styrken i gode soldatfellesskap. For utfordringer står vi i alle sammen, på den ene eller den andre måten. Kanskje er det det som forener oss mer enn noe annet. Derfor er vi heller ikke tvunget til bare å søke innover i oss selv når livet og tjenesten sliter på oss.
Vi kan like gjerne søke utover, til våre medsoldater, til laget og til fellesskapet med de vi deler denne skjebnen med. Det er også denne formen for fellesskap som gjør at vi år etterpå kan samles og fortsatt kjenne på samholdet. Fordi vi har stått i møkka sammen og overlevd.
Feltliv og lesesal
Det er to ulike perspektiver på soldatlivet som tegnes opp. Og kanskje trenger vi begge, både Epictetus og Aristoteles. Epictetus er utvilsomt den enkleste å ha med seg i felt. Han gir oss noen enkle refleksjoner som kan gi oss litt overhøyde i situasjonen, og det fokuset vi trenger for å komme igjennom slitet.
Aristoteles har også viktige bidrag å ha med seg når ting røyner på. Men han er ikke en man vanligvis drasser med seg ut i skogen. Hans refleksjoner er på et dypere plan. Han undersøker hva som er vårt ansvar som del av et større fellesskap, og hvordan vi hver på vårt sted kan bidra til samfunnets og fellesskapets beste. Aristoteles er for de langsomme refleksjonene på lesesalen.
Både Aristoteles og Epictetus gir oss nyttige filosofiske perspektiver på soldatlivet, som det er god grunn til å fordype seg videre i. Men hver til sin bruk.
