I sin utmerkede kronikk «Forsvarets verdigrunnlag – Ikke bestått», avlegger hovedlærer i lederutvikling ved Krigsskolen, major Johannes Kibsgaard også meg et lite besøk. Det setter jeg stor pris på, og vil her fra de frie og autonome områdene benytte anledningen til å ta opp hansken.
I sin kronikk spør Kibsgaard retorisk:
«Det er kanskje ikke riktig klokt å gå i Clausewitz-battle med forfatteren av bøker á la En kort introduksjon til Carl von Clausewitz. Men hvis Høiback er modig nok til å utfordre Forsvarets kjønnspolicy, så må vel jeg tørre dette vågestykket. Jeg spør meg selv (eller jeg spør jo egentlig Clausewitz-ekspert Høiback), kan det ikke være at en høy kvinneandel kan ha en gunstig effekt på rollen komponenten folket spiller i Clausewitz sin treenighet med 1) folk, 2) hær og 3) myndigheter (jfr. Clausewitz, 2020, s. 72)?»
Til dette er det selvfølgelig mye å si. Først og fremst later nok Kibsgaard her som om han ikke kjenner sin Clausewitz. Den glade prøyssers eiendommelige treenighet handler nemlig ikke om folk, hær og myndigheter. Det Kibsgaard gjør, er i prinsippet det samme som å hevde at fotball handler om Vålerenga. Hadde det vært så vel. Om han, mot formodning, trenger en liten oppfriskning av onkel Carls evangelium, har han tøffelavstand til onkel Palle Y, som i så fall kan minne ham på det mest grunnleggende.
Viktigere her enn eksegesen, er Kibsgaards antydning om at flere kvinner i Forsvaret kan ha en gunstig effekt. Clausewitz hadde stor respekt for kvinner. Han overlot for eksempel utgivelsen av sitt magnum opus til sin kjære Marie: «Når jeg forsøkte å få ham bort fra dette forsettet, svarte han ofte, halvt i spøk, men nok også i en forutanelse om en tidlig død: “Du skal gi det ut.”» Det hadde han nok neppe gjort om han ikke hadde tillitt til hustruens sunne dømmekraft.
Kvinner under våpen, derimot, hadde han nok mindre tro på. Så lite at han brukte begrenset plass på å drøfte det, utover å antyde at det nok ikke var så lurt:
«Halvsiviliserte tatarer, antikkens republikker, middelalderens lensherrer og handelsbyer, 1700-tallets konger, og endelig 1800-tallets fyrster og folk, førte alle krig på sin måte, førte den forskjellig, med andre midler og for andre formål. Tatarhordene leter etter nye bosteder. De drar ut med hele folket, med kvinner og barn, de er altså mer tallrike enn noen annen hær det går an å sammenlikne med, og målet er å nedkjempe eller fordrive motstanderen. Med disse midlene ville de ha nedkjempet alt de støtte på dersom midlene hadde vært kombinert med et høyere kulturnivå.»
Med andre ord, kvinner og barn i felt garanterer ikke store fremganger, og vitner heller ikke om et spesielt høyt kulturnivå. Men, må vite, vi lever i en annen tid. Vi vet bedre. Som Kibsgaard skriver: «For at folket skal både holde ut krigen og balansere en kreativ hær og klarttenkende myndigheter, virker det som det vil være til fordel at den kvinnelige halvdel av folket er godt representert i hæren, likeså de er det i myndighetene.» Etter å ha lest Svetlana Aleksijevitsj Krigen har intet kvinnelig ansikt er jeg imidlertid ikke så sikker. Det er nesten så jeg er fristet til å mene at jo færre kvinner vi sender inn i fremste linje, desto bedre. Men hva vet jeg?
Kibsgaard har imidlertid også øye for at den jevne kvinne nok kaster en gjennomsnittlig håndgranat litt kortere enn det den jevne mann gjør:
«Når det gjelder kvinners generelle fysiske styrke sammenlignet med menns generelle fysiske styrke, så stiller jeg meg på Høibacks upopulære lag og støtter hans synspunkt i den grad det angår funksjoner som tynges ned av ammunisjon og batterier. Og de er det faktisk svært mange av, også i et militærvesen i det 21. århundre. Samtidig går vi inn i en tid med sannsynligvis stor vekst i personellvolum. Da kan den progressive Hæren anno 1953 bidra med følgende perspektiv: “Hæren er stor nok til å kunne by på passende arbeid for de forskjelligste mennesker”.»
I 1953 var «de forskjelligste mennesker» utelukkende menn. På den tiden var menn mer enn forskjellige nok, uten at det falt noen inn, vil jeg tro, å bruke ordet mangfold for å beskrive dem. Men har godeste Kibsgaard rett i at det bare er de kraft- og utholdenhetskrevende disipliner av krigingen hvor fysikk spiller en rolle? Kanskje fysikk også er viktig i hans eget fag – i ledelse?
En gammel venn av meg, Odd Lindbäck-Larsen, tilhører også den generasjonen som ikke helt forsto at kvinner er minst like gode som menn, bare bedre, også i krig. Men han hadde noen synspunkter på ledelse: «Det er imidlertid visse minimumsfordringer som befalingsmannen i fysisk henseende må tilfredsstille. Den befalingsmannen som ikke greier å følge med på øvelsene, eller som må la intensiteten i øvelsene bestemmes av hva han selv orker, får soldatene aldri respekt for.»
Det er enda godt at vi som samfunn har kommet lengre enn det Lindbäck-Larsen og hans generasjon noen gang kunne drømme om. Vi slår i all enkelhet fast i Forsvarets verdigrunnlag at: «Respekt handler om å se hverandre som de vi er». Om lagfører er overvektig, kortpustet og ustø på hånden spiller ingen rolle. Det spiller heller ingen rolle om vedkommende er snarsint, ignorant og kranglevoren: «Respekten starter med respekt for oss selv, og respekt for ulikhet og mangfold.»
Amen.
Foto: Asbjørn Olav Johansen / Forsvaret
