«Det går et spøkelse gjennom Forsvaret, Fleischers spøkelse». Dette er en lett omskrivningen av Karl Marx formulering i Det kommunistiske manifest. Marx fortsatte med: «Alle makter i det gamle Europa har sluttet seg sammen til en hellig klappjakt på dette spøkelse, paven og tsaren, Metternich og Guizot, franske radikale og tysk politi.»
Mobben på jakt etter Fleischers spøkelse er langt fra like tallrik, men jakten er nok minst like intens. For hva ville spøkelset ha sagt om Fleischers egentlige motiv for å ta livet av seg i desember 1942, da han som general var norsk militær representant i Canada?
Det er historiker Tom Kristiansen som denne gang har blåst nytt liv i spøkeslesjakten. I mer enn 80 år har man spurt seg: Hvorfor valgte Norges mest meriterte general å skyte seg midt under en krig? Meningene om dødsfallet har vært mange og sterke, spesielt i Hæren. Lenge var det en ganske utbredt oppfatning at hedersmannen Fleischer ble drevet i døden av misunnelige kolleger og maktkåte og forsvarsfiendtlige Arbeiderpartipolitikere. At Fleischer, etter alt han hadde gjort for landet, ikke nøt stor nok tillitt i Nygaardsvold-regjeringen til at han ble betrodd stillingen som forsvarssjef, men ble i stedet forbigått av en 12 år yngre major, skal ha vært et slag han ikke maktet å bære.
Nå er det en ganske akseptert sannhet at det aldri finnes én grunn til at noen velger å ta livet av seg. Det er alltid en uoversiktlig blanding av latente og utløsende årsaker, og av ytre faktorer og personlighetstrekk. Noen tåler motgang som andre ville ha bukket under for. Når det er sagt, synes jeg professor Kristiansen argumenterer overbevisende for at en følelse av å bli urettmessig forbigått neppe kunne ha vært spesielt langt framme i pannebrasken da Fleischer valgte som han gjorde. Er det noe de fleste offiserer har til felles, er det en følelse av at vi på et eller annet tidspunkt har blitt urettferdig behandlet. Det hadde derfor blitt tynt i rekkene om folk hadde skutt seg av den grunn. Det er langt flere som føler seg forbigått, enn ‘forbigående’. Den offiser som føler at hen har fått et opprykk for mye, dom i lagmannsretten eller ei, er formodentlig ikke født ennå.
Det er ikke en gang sikkert at general Fleischer ble spesielt urettferdig behandlet av Nygaardsvold-regjeringen. Mye tyder på at han ikke hadde de egenskapene stillingen som forsvarssjef krevde på det tidspunktet, og at stillingen han fikk i stedet både var viktig og betrodd. Det kan du lese mer om i Kristiansens bok General Fleischer - triumf, tragedie og kampen om ettermælet. Her er imidlertid poenget at jeg synes at det er Tom Kristiansen som behandler Fleischer en smule urettferdig.
Carl Gustav Fleischer tilhørte den gruppe offiserer som syntes at myndighetene brukte for lite penger på Forsvaret. Slike har ikke professor Kristiansen spesielt mye til overs for. Det er i beste fall noe naivt over det, i verste fall noe militaristisk. Som Kristiansen skriver:
Utenriksminister Halvdan Koht, som ble kjent med Fleischer mot slutten av felttoget, hadde merket seg at han var «ein mann som ikkje skjønte seg på politikk». Like før han døde i 1965 uttrykte Koht seg enda sterkere. I et radiointervju fortalte han at han hadde opplevd Fleischer «som eit barn» politisk. Uansett hva han la i dette, kan vi i hvert fall anta at Koht mente at Fleischer ikke var orientert i politiske spørsmål hjemme og ute. Koht må ha skjønt at generalen først og fremst var opptatt av sitt fag uten å forstå saker der det militære måtte avstemmes med andre samfunnsinteresser.
Men Fleischer og hans like hadde jo hatt helt rett. Det var svært dårlig samfunnsøkonomi ikke å holde sitt forsvar i orden. Det er ingen grunn til å tro at Hitler hadde gitt etter for den tyske marinens ønske om å angripe Norge, om vi hadde vært så trent, bevæpnet og motivert som vi kunne ha vært. Da ville Hitler ha konsentrert seg om sitt egentlige forehavende den våren, å angripe Frankrike.
Vi kan selvfølgelig ikke vite hva Hitler ville ha sagt og gjort om Forsvaret vårt hadde vært i orden, men vi vet at vi ble angrepet. Men heller ikke da vi fikk fasiten på bordet er Kristiansen villig til å gi Fleischer rett i at vi hadde brukt for lite penger på forsvar.
Før 9. april 1940 visste verken Koht eller Fleischer at de hadde levde i en mellomkrigstid. Det samme gjelder oss. Vi vet heller ikke om vi lever i en mellomkrigstid. Men det vi vet, er at de offiserene som har argumentert mest høylytt for høyere forsvarsbevilgninger i vår egen tid også har blitt forbigått. Vi har nærmest gjort det til en militær dyd ikke å be om mer penger. De karrierebevisste har ventet med det til dagen etter de har gått av med pensjon.
Forhåpentligvis kan vi slå oss til ro med at alarmistene er som barn politisk, og ikke makter å avstemme det militære behovet med andre samfunnsinteresser. Men det kan komme en dag hvor vi i fullt alvor, og i fortvilelse, tenker: Hvordan kunne vi være så naive at vi i praksis avviklet vårt territorielle forsvar? Hvorfor har vi ikke brukt mer av sparepengene våre på et velfungerende luftvern? Men la oss i det minste håpe at det ikke går verre med oss, enn at det om 100 år kan sitte en historiker å skrive at de var som barn disse militære hysterikerne som ropte på et sterkere forsvar. Oppreisning kan de nok bare glemme.
Foto: Wikimedia commons
