Spesialistkorpset og forsvarsmodellen

Ser vi de logiske konsekvensene av en ny befalsordning?

«You are an officer – Sir. You don’t want to become involved in all this nitty-gritty detail – Sir. With all due respect, Sir – f*** off!”

              - Company Sergeant Major Anthony Wild, til undertegnede

12. juni 2015 vedtok Stortinget en såkalt ny militær ordning.  Med dette vendte Forsvaret tilbake fra en ørkenvandring på 88 år med et såkalt enhetsbefalskorps, etter at det gamle underoffiserskorpset ble avviklet i hærordningen av 1927. I likhet med praktisk talt alle andre land det overhodet er mulig å sammenligne seg med får vi nå et offiserskorps (OF) basert på rekruttering til krigsskolene av søkere med studiekompetanse, og et spesialistkorps av sersjant- eller «other ranks»-befal (OR) som skal ivareta den kritisk viktige oppgaven med instruksjon, ledelse og kontroll på grunnplanet. Denne antagelig viktigste kvalitative reformen av det norske forsvaret siden krigen gikk relativt upåaktet hen utenfor det militære miljø. Den er ikke desto mindre en av to helt avgjørende fremskritt som vil bli stående etter forsvarsminister Ine Eriksen Søreide[1]. Jeg registrerer riktignok at det fortsatt er dem som mener at «det ikke passer her», men så spesielle at noe som er en selvfølge alle andre steder skulle være helt feil hos oss tror jeg ikke vi er. Av og til kan man lure på om ikke det mest spesielle med nordmenn er den enestående troen på at vi er spesielle.

Spørsmålet er imidlertid om vi har tatt helt inn over oss at denne reformen ikke kan betraktes som et enkeltstående tiltak. Skal vi få det til å fungere, kreves det mer enn bare å innføre nye grader og fordele jobbene i organisasjonen mellom OF- og OR-kategoriene. Ikke minst har det en kulturell dimensjon; det dreier seg om å etablere den formen for gjensidig tillit mellom OF- og OR-korpset som springer ut av respekten for den andre kategoriens ekspertise og betydning for helheten. Ny militær ordning må kort sagt skape det samme forhold mellom de to kategoriene befal i Forsvaret som vi finner innenfor andre profesjoner, slik leger og sykepleiere på et sykehus eller ingeniører og arbeidsformenn på en oljeplattform stoler på hverandre – uten at det er tvil om hvem som til syvende og sist er overordnet. Men det innebærer også at offiserer må tåle å få høre det når de legger seg bort i ting de bør overlate til spesialistene, slik det også fungerer andre steder. Det er sitatet over disse linjene et godt eksempel på, slik undertegnede fikk erfare under en periode som NK kompani i den britiske hæren på 80-tallet.

At alt annet enn enhetsbefalsordningen ikke passer i Norge er med andre ord en underkjennelse ikke bare av at det fungerer i praktisk talt alle andre lands forsvar. Det er også en underkjennelse av at helt tilsvarende ordninger er en selvfølge i alle andre deler av norsk arbeidsliv. Med andre ord måtte ikke bare vi nordmenn være spesielle for at den nye ordningen ikke skulle passe. Norske militære måtte være så spesielle at vi skilte oss fra både våre kolleger i andre lands forsvar og våre egne landsmenn i andre yrker. Det skal man slite for å sannsynliggjøre; det minner mer om norsk likhetsideologi på amfetamin.

Fra et felles B-lag til to A-lag

Mange har fryktet at vi med dette innfører et A- og et B-lag i befalskorpset, men da ser man nettopp ikke svakhetene i det gamle systemet. Det vi nå innfører er to A-lag der vi før har hatt ett B-lag. Ganske særlig har systemet med et sersjantkorps bestående av helt uerfarne 19-20 åringer vært en form for organisert amatørmessighet på grunnplanet i Forsvaret. Den kritisk viktige sersjantfunksjonen ble konsekvent og systematisk overlatt til det til enhver tid minst erfarne befal. Samtidig kastet vi bort enormt med tid og ressurser på å gjøre offiserer til halvgode detaljinstruktører innenfor en rekke soldatdisipliner – en rolle de bare hadde i 2-3 år før de avanserte videre til helt andre slags oppgaver, og derfor aldri rakk å perfeksjonere.

På fenriks- og løytnantsnivå, hvor forskjellene på OR- og OF-kategorienes oppgaver er relativt sett minst, har vi muligens tjent på offiserer med større innsikt i sersjantbefalets oppgaver – ganske særlig så lenge sersjantbefalet selv var helt uerfarne. Fra kapteinsnivå og oppover er jeg imidlertid ikke i tvil om at vi har tapt på det, fordi vi har kastet bort tid både under offisersutdannelsen og ute i tjeneste på å gi offiserer kunnskaper og erfaring på områder som et profesjonelt OR-korps uansett vil mestre langt bedre, til fortrengsel for ting offiserene hadde hatt bedre bruk for og som ingen andre kan gjøre for dem.

Det man kan si til det gamle systemets forsvar er at det ikke var en helt håpløs produksjonsmodell for et stort reserveoffiserskorps, så lenge vi skulle bemanne et stort mobiliseringsforsvar med reservebefal. Men mobiliseringsforsvaret i sin opprinnelige form er for lengst historie. I dag er bruken av reserveoffiserer for det første langt mer begrenset og dernest mer rettet inn mot å utnytte deres sivile kompetanse der den er relevant. Heller ikke dette argumentet er derfor lenger særlig gyldig.

Ingen av disse argumentene er likevel en garanti for at OR-ordningen vil bli en suksess, og intet system er så overlegent i utgangspunktet at det ikke kan ødelegges av uforstand og uhensiktsmessige ordninger på de områdene som er premissgivende for systemet. Det kan blant annet synes som vi har vanskelig for å se sammenhengen mellom innføringen av et OR-korps og konsekvenser for forsvarsmodellen for øvrig med hensyn til både rekruttering, utdannelse og incentiver.

Rekruttering

For det første må vi ta konsekvensen av at den naturlige rekrutteringsbase for et OR-korps egentlig er en struktur som i utgangspunktet er vervet, slik forsvaret nå etter hvert er i de fleste land. Den kvaliteten vi er på jakt etter er jo erfaring på grunnplanet i organisasjonen, og skulle man oppsummere beskrivelsen av en dyktig sersjant i få ord måtte det være den militære grunnenhetens mest erfarne soldat. Det tilsier åpenbart at sersjant ikke er noe man blir av å gå et år på befalsskole. Praktisk erfaring får man bare gjennom flere års tjeneste ved avdeling, og tjeneste utover et års førstegangstjeneste forutsetter selvfølgelig verving.

Innføring av et OR-korps tilsier med andre ord at vi bure ha foretatt en utvidelse av den vervede strukturen, hvilket i parentes bemerket hadde vært en påviselig fordel både beredskapsmessig og økonomisk. Men siden vi ikke kan regne med at dette vil skje, vil vi fortsatt måtte rekruttere OR-befal direkte blant vernepliktige på førstegangstjeneste. Da må imidlertid forutsetningen være at disse går inn på lavere nivå på OR-stigen og samler erfaring før de kan rykke opp til sersjantgrad og -ansvar. Dette er for så vidt helt i sin orden, men da må vi huske at en slik løsning må få konsekvenser også for hvem vi kaller inn til førstegangstjeneste i en tid hvor den er blitt selektiv og langt på vei frivillig.

Med tanke på at spesialistkorpset faktisk skal utgjøre en majoritet av det samlede befalskorpset og med en meget liten vervet struktur å rekruttere fra, er vi kritisk avhengige av å kalle inn til førstegangstjeneste primært dem som med størst sannsynlighet kan tenke seg å velge en karriere som spesialistbefal. Men det vil jo sjelden eller aldri være dem som har en akademisk utdannelse og karriere som alternativ. I dag har den nokså konsekvente seleksjonen av ungdommer med studiespesialisering fra videregående skole ført til at vi fyller opp avdelingene med ungdommer som bare ser på militærtjenesten som et års avveksling fra skoletilværelsen før de skal studere videre. Det er selvsagt den samme delen av ungdomskullene som er smarte nok til å se at avtjent militærtjeneste blir et større pluss på CV’en dess færre som kalles inn, så lenge det er allment kjent at Forsvaret forsyner seg på «øverste hylle». Dette er også de samme ungdommene som er ressurssterke nok til å se verdien av et år som kan innebære å flytte noen personlige grenser og bli bedre kjent med seg selv. Militærtjeneste er kort og godt i ferd med å bli en form for selvrealisering for plussvariantene i ungdomskullene på statens bekostning. De fleste av dem som antagelig ville vært mer tilbøyelige til å se en karriere i OR-korpset som et interessant alternativ kaller vi derimot ikke inn.

Denne ensidige prioriteringen av skoleflinke enere inn til førstegangstjeneste er det ingen grunn til å fortsette med, særlig så lenge rekruttering til krigsskolene nå kan skje direkte fra videregående skole. I stedet bør vi hente inn til førstegangstjeneste langt flere ungdommer med yrkesfaglig utdannelse; de som ellers har tenkt seg å bli håndverkere, yrkessjåfører, butikkmedarbeidere, mekanikere og tilsvarende, eller som vil arbeide i primærnæringene – det vil si praktikerne og ikke-akademikerne. Samtidig bør vi legge vekt på å hente dem fra distriktene like gjerne som fra enkelte storbymiljøer. Det er blant disse ungdommene vi vil finne dem som både sosialt og utdanningsmessig har de beste forutsetningene for ikke bare å se en OR-karriere som interessant, men også trives og lykkes med den.

Dette vil imidlertid ikke skje av seg selv. Til det er tvangstanken om at Forsvaret er best tjent med kun de skoleflinke alt for rotfestet i enkelte miljøer, ikke minst i det faglige rekrutterings- og seleksjonsmiljøet. Det er for så vidt ingen tvil om at en rekke av disse ungdommene gjør en utmerket jobb under førstegangstjenesten; de lærer fort, er godt motivert – vel å merke på sine egne premisser – men sørger dermed også for at befalet har en enklere og mer takknemlig hverdag. Tidligere tiders disiplinærproblemer der umotiverte vranghalser med lavt evnenivå og diverse småkriminalitet på rullebladet skaffet befalet uendelig med papirarbeid samtidig som de fleste av dem var helt ubrukelige i tjenesten er historie. At mange opplever dagens situasjon som et fremskritt og gjerne ser at den fortsetter er derfor ikke til å undre seg over.

Problemet er imidlertid at virksomhetens hensikt ikke er å sørge for at vårt eget befalskorps har en enklest mulig hverdag. Dernest hjelper ikke det heller hvis det ikke sikrer oss en personellstamme som er funksjonell i forhold til våre langsiktige behov. Dertil kommer at det faktisk ikke er slik at det bare er to kategorier å velge mellom, enten skoleflinke enere fra Oslo vest eller småforbrytere som må ha ting inn med teskje i den grad de ikke hensleper sin tid i vaktarresten. Det finnes faktisk en stor gruppe meget bra og solid ungdom som er skreddersydd for rekruttering til et fremtidig OR-korps, og det er dem vi må sikre oss.

Kvikkaser med blikket stivt festet på jus, BI, NTNU eller andre akademiske utdannelser bør vi derimot ikke kaste bort penger på i den sammenheng. Et visst antall ungdommer med studiekompetanse er vi selvsagt avhengig av å rekruttere til offisersutdannelse, men det kan i dag gjøres direkte slik det foregår i andre land. Etter som vi sannsynligvis kan være enige om at også land uten verneplikt rekrutterer og utdanner dyktige offiserer – noe annet skal man slite for å bevise – er vi strengt tatt ikke nødt til å gå veien om førstegangstjeneste for å greie det. Nå kan det riktignok synes som et forholdsvis stort antall av dem som søker opptak på krigsskolene fortsatt kommer fra den gruppen som har gjort førstegangstjeneste. Det kan derfor være fornuftig, i det minste inntil direkte rekruttering til krigsskolene blir mer kjent og etablert, å reservere en viss andel av plassene i hver innkalling for ungdom med studiespesialisering og gode skoleresultater. Denne kvoten bør i så fall settes på grunnlag av et statistisk underlag som reflekterer denne gruppens betydning for offisersrekrutteringen.

Poenget er altså at innføringen av OR-korpset egentlig tvinger oss til å tenke nytt rundt hele rekrutteringsspørsmålet. Deretter må det utarbeides egne retningslinjer som fastslår kategorisk hvordan det skal prioriteres, og hele sesjonssystemet med Forsvarets personell- og vernepliktssenter i spissen må helt utvetydig instrueres tilsvarende.

Utdannelse

Innføringen av ny militær ordning er imidlertid ikke bare et spørsmål om å «få til» OR-ordningen. Man kan like gjerne bekymre seg over om vi nå ser hvilke endringer det er nødvendig å gjøre med offisersutdannelsen. Alle de elementene som før tok sikte på å dyktiggjøre offiserer i den rollen OR’ene nå skal fylle kan tas ut, og erstattes med fag og disipliner rettet inn mot de egentlige offisersoppgavene – både de praktiske og de teoretiske. «Hva skal det innebære», vil enkelte spørre her, «skal ikke offiserer lære å skyte lenger? Skal vi få et offiserskorps av teoretikere og kartakrobater?». Absolutt ikke, offiserer må selvfølgelig fortsatt kunne betjene sitt personlige våpen. Men poenget er at vi ikke lenger skal gjøre dem til instruktører på hverken våpen, kjøretøyer, sambandsmateriell eller annet utstyr. Det holder å gi dem nødvendig egenferdighet til å betjene det utstyret de nødvendigvis må kunne bruke som en del av jobben.

Vi må med andre ord ta inn over oss at dette er to vesensforskjellige nivåer av ferdighet og kunnskap, hvis instruktørrollen skal utføres profesjonelt. Den kan nå i sin helhet overlates til OR-korpset. For Hærens del dreier praktisk rettet offiserskunnskap seg derimot om situasjonsvurdering, planlegging, ordregivning, stridsledelse – kort sagt om troppeføring. Det er der støtet nå kan og bør settes inn i den tiden som frigis i utdannelsen. For de øvrige forsvarsgrener vil det være tilsvarende forskjeller, om enn ikke like utpreget som i Hæren.

Den teoretiske delen av offisersutdannelsen er allerede forbedret i tråd med denne rollespesialiseringen ved den akademiseringen som er gjennomført de siste 25 årene eller så, etter perioden med en Krigsskole 2-ordning. Skulle man peke på et forbedringspotensial der, måtte det være at den teoretiske utdannelsen er meget sterkt dominert av samfunnsfagene, som i og for seg er relevante nok – statsvitenskap, militærhistorie, etikk etc. Det hadde likevel vært hensiktsmessig med en linjedeling som gjorde det mulig å gi kadetter med nødvendige forkunnskaper i matematikk en grundigere innføring i realfag som statistikk, operasjonsanalyse og økonomi – disipliner som er helt sentrale for å forstå hva moderne forsvarsplanlegging dreier seg om.

Så bør man også avstå fra fristelsen til å skulle prakke på OR-korpset mer og annen teoretisk utdannelse enn den de faktisk har bruk for. Vår tilbøyelighet til å tro at all kunnskap av noen verdi her i verden springer ut av skolegang og studier med tilhørende bachelor- og mastergrader bør medisineres bort så snart som mulig. Her er heller ikke hensynet til OR’enes muligheter etter at karrieren i Forsvaret er over noe argument for å sette dem på skolebenken for å tilegne seg kunnskap de åpenbart ikke trenger i sin militære hverdag. OR-korpsets sivile konkurransefortrinn vil uansett ikke komme til å avhenge av om de har en bachelor eller ei, men av hvilket renommé vi vil greie å gi korpset som handlingsorienterte ledere på grunnplanet. Erfarne OR-befal skal man kunne betro noe nær en hvilken som helst praktisk arbeidsoppgave som krever organisering og ledelse av en mindre gruppe mennesker.

Det er verdt å minne om at offiserer har vært meget etterspurt i det private næringsliv lenge før Krigsskolen var akkreditert som noe som helst i det sivile utdanningssystem. Det er altså ting som tyder på at det ikke er akademiske grader og eksamenspapirer som avgjør militære lederes sivile markedsverdi, men derimot de ferdigheter og egenskaper Forsvaret har ord på seg for å dyrke frem hos sitt personell. Så kan det selvsagt være at den mye omtalte mastersyken dessverre har grepet om seg i en slik grad i dagens samfunn at det faktisk spiller en rolle for OR-korpsets markedsverdi den dagen karrieren i Forsvaret er over. Men i så fall bør vi heller støtte en eventuell etterutdannelse økonomisk i form av to til tre ekstra årslønner enn å sette dem på skolebenken som en del av deres militære utdannelse og tjeneste. Det vil fortsatt være god økonomi, sammenlignet med å beholde alle til de er 60 år – eller enda lenger når særaldersgrensene mykes opp.

Incentiver

Her som i andre sammenhenger hvor vi jakter på personell med spesielle forutsetninger er det imidlertid ikke nok å rekruttere og utdanne, vi må også kunne beholde personellet. Det har til nå vist seg vanskelig å beholde OR-kategorien lenge nok, og dette er åpenbart et spørsmål om hvor attraktiv en OR-karriere fremstår sammenlignet med alternativene. Det henger igjen sammen med incentiver som lønn, ansettelsesvilkår, tjenestetid og tjenestens innhold sammenlignet med det som ellers ville vært dette personellets foretrukne yrkesvalg. Her minnes vi igjen om betydningen av å ta inn det riktige segmentet av vernepliktsmassen til førstegangstjeneste. Vi kan jo umulig forestille oss at folk med ambisjoner om å bli leger, finansmeglere, forretningsadvokater eller sivilingeniører vil se lønnsbetingelsene for sersjantbefal som noe mer fristende enn de vil se oppgavene deres. Den konkurransen vil vi aldri kunne vinne, og nettopp derfor bør vi ekspedere denne kategorien videre fra sesjon og direkte til universiteter og høgskoler uten noen mellomlanding i Forsvaret.

Så må OR-stigen selvfølgelig også fremstå som en rimelig sikker og forutsigbar karrierevei å slå inn på, med klare bestemmelser om ansettelsesforhold, aldersgrenser, avgangsbestemmelser og tilsvarende forhold. I den forbindelse må det minnes om at dersom OR-ordningen bare er innført for å spare penger ved å bli kvitt personell på et tidligere tidspunkt, vil vi mislykkes. Ordningen må optimaliseres for å tiltrekke seg og holde på dem vi tror egner seg best så lenge som vi trenger dem – og så betale det. Det betyr at dem vi kan beholde i administrative og forvaltningsmessige funksjoner det ikke er noen grunn til å benytte offiserer i bør vi beholde så lenge som mulig.

Rigide og enhetlige aldersgrenser for hele OR-kategorien er dermed en feilvurdering. I den forbindelse er det også en merkbar tilbøyelighet til å tro at for eksempel alle som tjenestegjør i et hovedkvarter over et visst nivå må være offiserer. Det er en fundamental misforståelse. At hovedkvarteret som sådan befinner seg på det operasjonelle eller strategiske nivå er ikke til hinder for at minst halvparten av det som foregår der er av rutinepreget karakter og godt kan overlates til erfarne OR’er – igjen slik det fungerer alle andre steder.

Avslutning

Historien om det norske forsvarets omstilling etter den kalde krigens slutt burde vært historien om hvordan kombinasjonen av et sikkerhetspolitisk paradigmeskifte, samfunnsmessige endringer, teknologiutvikling og kostnadsutvikling i sum utløste et militært systemskifte. Et mobiliseringsbasert nasjonalt eksistensforsvar skulle ut fra de faktiske rammebetingelser vært faset ut midt på 90-tallet og erstattet av et stående, semi-profesjonalisert forsvar beregnet på innsats i mer begrensede konflikter ute og hjemme. Det skjedde aldri, i stedet har vi fortsatt å klamre oss til den gamle forsvarsmodellen og bare nødt og tvungent akseptert at kostnadsutviklingen har gjort det av med stadig mer av den.

Derfor er Ny militær ordning i realiteten et forsinket men desto viktigere steg, fra Forsvaret som et produksjonsapparat i fred for et mobiliseringsforsvar i krig til Forsvaret som en stående, profesjonell og kampklar organisasjon til enhver tid. Men det forutsetter at vi overvinner vår norske tilbøyelighet til å se på Forsvaret som en slags søyle av tidløse organisatoriske og personellmessige løsninger. Hva som er et godt forsvar dreier seg i denne som i de fleste andre sammenhenger om nøkterne kost/nytte-vurderinger basert på de til enhver tid rådende rammebetingelser, der det på personellområdet inngår både økonomiske, kompetansemessige og samfunnsmessige avveininger. Det betyr ikke at vi ikke skal ta hensyn til særnorske forhold der det er relevant. Men det må være norske samfunnsforhold slik de nøkternt og saklig sett faktisk er, og ikke slik mange liker å fremstille dem av historiske, ideologiske eller rent egennyttige årsaker. Det er bare en slik analyse som kan sikre at vi til enhver tid har et forsvar i pakt med sin tids forutsetninger.

[1]Den andre var vilje og evne til å ta høyde for forsvarsspesifikk kostnadsvekst i forsvarsbudsjettene, som er en grunnleggende forutsetning for å stabilisere budsjettenes kjøpekraft og dermed stanse forvitringen av forsvarsstrukturen.

Foto:Forsvarets mediesenter /  Anette Ask

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen vil på invitasjon fra Stratagem skrive månedlige kronikker frem til nyttår. Dette er den første av seks planlagte publiseringer. Kronikken er finansiert av Eckbos Legat