Slutten på «historiens sluttpunkt»?

En populær tese om global politisk utvikling etter den kalde krigen har vært Francis Fukuyamas «The end of history», som antok liberalismen seier kom til å spre seg slik at alle store motsetninger i internasjonal politikk ville slutte å eksistere. En alternativ tese er Samuel Huntingtons «Clash of Civilizations», som forutså utvikling mot en multipolar verden, der den primære aksen for konflikt ville være mellom kulturelle skiller. Markerer Russlands invasjon av Ukraina, Kinas fremvekst som supermakt med alternativt styresett til liberalt demokrati, den Islamske verdens motstand mot vestlig innflytelse, slutten på «The end of history»?

Liberalismens seier

Francis Fukuyamas tese baserer seg både på empiriske og filosofiske argumenter. Man kan observere en trend av økning av antallet liberale demokratier siden slutten av 2. verdenskrig, og liberalismen kom ideologisk seirende ut av den kalde krigen. Filosofisk argumenterer Fukuyama at siden det eksisterer en universell menneskelig natur med visse behov, ønsker og aspirasjoner, er det rimelig å anta at noen politiske organiseringer vil være bedre egnet enn andre. Historisk representerer liberalt demokrati det styresettet som har best organisere et samfunn med minst mulig interne motsetninger og mest velstand og frihet for alle, og med tiden kunne man dermed vente å se en naturlig spredning av liberale demokratiske styresett til man når et punkt hvor alle store globale politiske motsetninger var løst. Slutten på historien refererer altså til; “not just ... the passing of a particular period of post-war history, but the end of history as such: That is, the end-point of mankind's ideological evolution and the universalization of Western liberal democracy as the final form of human government."

I løpet av det tjuende århundre konkurrerte liberalismen med to ideologiske alternativer, nemlig fascismen og kommunismen. Den først så politisk svakhet, materialisme, mangel på etiske standarder og mangel på felleskap som en fundamental motsetning ved liberalismen. Fascismen hevdet at dette bare kunne løses igjennom en sterk stat som overgikk demokratiske valgprosesser, og som formet et samlet «folk» på basisen av militaristisk nasjonalisme hvor individets interesser var underordet til statens gode. Fascismen ble materialistisk beseiret under 2. Verdenskrig, og mistet mye av sin appell når fruktene av ultranasjonalisme og ekspansjonisme i møte med moderne militærmakt viste seg å være total ruin.

Den andre ideologiske rivalen, kommunismen, hevdet at liberalismen inneholdt en fundamental motsetning som ikke kunne løses i kontekst av seg selv, nemlig mellom kapital og arbeidskraft. Denne motsetningen ser ut til å ha løst seg selv. Som Fukuyama bemerket seg; egalitarismen i liberale demokratier representerer essensielt oppnåelsen av et klasseløst samfunn slik Marx hadde sett for seg. Kapitalismen viste seg å produsere langt mer innovasjon og velstand enn kommunismen, og kom alle samfunnsklasser til gode, ikke bare kapitaleierne. Kommunisme som ideologi endte på historiens skraphaug med Sovjet Unionens disintegrasjon i 1991 og Kinas markedsorienterte reformer igjennom 1980- og 1990- årene.

Kampen mellom sivilisasjoner

De store ideologiske konfliktene så i sannhet ut til å være over, men dette betydde ikke nødvendigvis slutten på historien ifølge den amerikanske statsviteren Samuel Huntington. I respons til hans tidligere student, publiserte han i 1993 artikkelen «The Clash of civilizations?», som argumenterte at den kalde krigens bipolare verdensordens ikke kom til å bli erstattet av et endelig felleskap av vestlige liberale demokratier, men heller en multipolar verdensorden hvor de essensielle skillelinjene ikke lenger ville være ideologiske, politiske eller økonomiske, men kulturelle. Huntington antok man ville se en gjenoppdagelse av tradisjonelle måter å definere identitet på – familie, religion, språk, historie, verdier, normer og institusjoner, som medfører identifisering med ulike kulturelle grupper som stammer, etniske grupperinger, religiøse samfunn og nasjoner, som i bredeste forstand utgjør ulike sivilisasjoner.

Huntington argumenterer at underliggende filosofiske antagelser, verdier, sosiale relasjoner, normer, og helhetlig syn på livet er betydelig distinkte mellom sivilisasjoner, og at disse kulturelle skillene nødvendigvis har innvirkning på den politiske og økonomiske utviklingen av ulike nasjoner. For Huntington er det dermed ingen selvfølge at andre nasjoner kom til å adoptere vestlig liberalt demokrati som styresett, og argumenterte at vestlig tro på universaliteten av Vestlig kultur hadde tre problemer: det er feil; det er umoralsk; og det er farlig. Det er farlig og umoralsk på grunn av hva det vil kreve å forsøke å bringe denne universaliteten ut i verden. Imperialisme er nemlig den logiske konklusjonen av troen på universaliteten av egne institusjoner og egen kultur. Huntington argumenterte at først når Islamske og Asiatiske sivilisasjoner begynte å hevde universaliteten av deres kulturer at vesten kom til å verdsette denne koblingen.

Avvisning av universalismen er ikke ensbetydende med moralsk relativisme. Huntingtons syn var at kulturer er relative, men moral er universelt. Vesten burde dermed ikke gi opp forsvar og ønske om å spre verdier. Det eksisterer en minimalistisk moral på tvers av kulturer, som inkluderer konsepter av sannhet og rettferdighet, så vel som konsensus av en felles fiende i overlappende konsepter av det onde. Istedenfor å promotere de antatte universelle trekkene ved en sivilisasjon, som å anta at vestlige verdier, institusjoner og kultur alltid representerer det høyeste, mest opplyste, mest liberale, mest rasjonelle, mest moderne og mest siviliserte tenkningen av menneskeheten, krever en multisivilisasjon-verden en søken etter hva som er felles for de fleste sivilisasjoner.

Hvilken tese er rett?

I støtte for Fukuyamas tese, ser man en oppgang i antall demokratiske nasjoner siden 1990-tallet, og at demokratiske nasjoner går sjeldnere til krig med hverandre enn autokratiske motparter [1], i tillegg til man ser en drastisk reduksjon i dødeligheten av de væpnede konfliktene som har funnet sted etter den kalde krigen [2]. I støtte for Huntingtons tese, ser man tre globale trender: 1) Tilstedeværelsen av radikal Islam, og fraværet av adapsjon av vestlige demokratiske idealer i den Islamske verden generelt, sist demonstrert med Talibans gjenovertagelse av makt i Afghanistan 2) Økonomisk og politisk fremvekst av Kina og Russland, som eksplisitt motsetter seg universalisering av vestlige verdier, demonstrert med invasjonen av Ukraina og økende spenninger rundt Taiwan 3) Tydelig politisk opposisjon til overnasjonalisering og globalisering i vestlige land, utrykt ved Trumps presidentseier og Brexit i 2016.

Russland-Ukraina krigen

Huntington argumenterte at land som Ukraina kom til å være rom for spenninger etter disintegrasjonen av Sovjetunionen, ettersom det historisk har vært splittet mellom to sivilisasjoner, med et russisktalende ortodokst øst og et ukrainsktalende katolsks vest. Ettersom Ukrainere og Russere likevel har mye til felles, fremhevet Huntington “the possibility of Ukraine splitting in half, a separation which cultural factors would lead one to predict might be more violent than that of Czechoslovakia but far less bloody than that of Yugoslavia.” [3]

Putins essay om Ukraina fra juli 2021 ekkoer Huntingtons tese om skillet mellom sivilisasjoner. For å få enda et innblikk i pro-Kremlin intellektuelt forvar av krigen, kan vi lytte til den innflytelsesrike filosofen Alexander Dugin [4]. I et intervju fra 3. Mars 2022 sier Dugin: “Fukuyama was absolutely wrong. There are civilizations, with great s, and one of them is Russia. And we had no other possibility to prove that Huntington was right, without attacking Ukraine. It is sad to say, but it is … us to start this conflictual situation in order to be heard. And after that, all dialogue on the premise that there exists a global civilization is broken apart.” [5] Invasjonen kan dermed forstås som Putins forsøk på affirmasjon av en distinkt russisk sivilisasjon, å forsvare folk som identifiserer seg med denne sivilisasjonen, samt å sette kjepper i hjulene på ekspansjon av vestlig innflytelse. Med hendelsesforløpet til nå er det tydelig Putin har undervurdert Ukraineres identifisering som en egen nasjon, og tesen om skillet mellom sivilisasjoner mangler forklaringskraft til Ukrainas samlede motstand mot Russisk aggresjon.

Tross vestens og Ukrainas antipati mot Putin, har han likevel oppslutning i store deler av russisk befolkning. Når et land er i krig, virker det ofte samlende og styrkende for intern politisk oppslutning, for begge parter. Kraftig sanksjonering og kansellering av russisk kultur og medier kommer til å forsterke oppfatning at dette er en nødvendig krig mot vestlig universalisme. Russland er selvforsynt med nødvendige goder og sanksjoner ser ut til å ha mindre effekt enn antatt. Det er dermed lite sannsynlig med et raskt nederlag for Russland. Man kan håpe at krigen blir såpass upopulær i Russland at den når en rask slutt, men ifølge den athenske historikeren Thukydid er håp en dyr gjenstand, og at dermed gir mer mening å være forberedt.

Avslutning

Fukuyamas argument om at det eksisterer en felles menneskelig natur, og at dette er grunnlag for å enes om eksistensen og anerkjennelsen av universelle menneskerettigheter bærer fortsatt tyngde. Fukuyama undervurderte derimot forskjeller mellom kulturer og sivilisasjoner, som medfører at det oppstår gap i nøyaktig hvordan sivilisasjoner definerer som menneskerettigheter, hvilke politiske systemer man støtter og hvilkes verdier og interesser som skal prioriteres.

Verden ser ikke ut til å nå sluttpunktet av historiens utvikling med det første, og kanskje er det ikke noe man burde aspirere mot i utgangspunktet. Hovedutfordringene i en multipolar verdensorden er å unngå en direkte konfrontasjon mellom sivilisasjoner.

Bibliografi

Fukuyama, F., “The End of History?” The National Interest No. 16 (Summer 1989), pp. 3-18 https://www.jstor.org/stable/24027184

Huntington, S. P., “The Clash of Civilizations?” Foreign Affairs Vol. 72, No. 3 (Summer, 1993), pp. 22-49 https://www.jstor.org/stable/20045621

Noter

[1] Pinker, S. «The Better Angels of Our Nature» Penguin, London (2011) s.279

[2] Ibid, s.301

[3] Huntington, S. P., «The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order” Simon & Schuster, New York (1993) s.37 https://msuweb.montclair.edu/~lebelp/1993SamuelPHuntingtonTheClashOfCivilizationsAndTheRemakingofWorldOrder.pdf

[4] https://en.wikipedia.org/wiki/Aleksandr_Dugin (hentet 14. mai 2022)

[5]https://www.youtube.com/watch?v=NXNlNsOXqsM&ab_channel=StudyChanneldedicatedtoProf.AlexanderDugin(hentet 14. Mai 2022)