Det er ikke Forsvarets ledelse som skal under øksa denne gang, men en av mine yrkesbrødre. Jonas Bals er anmelder i Klassekampen, mens jeg er det i Norsk Militært Tidsskrift, hvor jeg for øvrig bekler flere roller. Grunnen til at jeg plager Stratagems lesere med min tjenesteuttalelse til Bals, er at en av bøkene han har anmeldt, Tormod Heier (red.) Krigen i Ukraina, åpenbart er relevant for Forsvarets folk, enten på den ene eller den andre måten. Det er viktig at vi er i stand til å diskutere spørsmål om krig og fred uten å gå fullstendig av skaftet. Før jeg begynner, må jeg imidlertid ile til å erkjenne at jeg selv har et kapittel i den nevnte boka, og på den måten må oppfattes som berørt.
Tema her er ikke Bals’ forhold til krigen i Ukraina, men anmelderiet hans. Noen ganger kommer det anmeldelser som er så dårlige, i begge betydninger av ordet, at man knapt vet hvor man skal begynne, men begynne må man. Maken til usaklig og lite dekkende bokanmeldelse skal man lete lenge etter. Fagets renommé står på spill, altså anmelderfagets. Hvis det surret Bals holder på med ikke påtales, står bokanmeldelse som sjanger i fare for å kollapse til en variant av politisk krangel. Å finne enkeltutsagn i en bok man kan ta ut av sin sammenheng og vrenge og vri på er ikke stor anmelderkunst, spesielt ikke i en antologi. Det er slik man leser motpartens partiprogram. Klassekampen gjør lurt å skille mellom bokanmeldelser og alminnelig politisk skittkasting.
Overskriften på anmeldelsen er: «Katastrofalt lastverk».[1] Krigen i Ukraina er katastrofal, og kan bli enda verre, men en bok er ikke katastrofal, ei heller Heiers. Skriver man om skihopp, fotball og andre ufarlige ting må man gjerne bruke slike ord, men ikke om bøker med et så alvorlig tema som dette. Hvilke ord skal Bals bruke for å beskrive konsekvensene av om strømforsyningen i Norge kuttes? Eller om noen bryter kjernevåpentabuet? Bals har ikke vokabular igjen til den dagen det virkelig blir bruk for uttrykk som ‘katastrofal’.
Bals omtaler kun halvparten av kapitlene i boka. Og halvparten av de han nevner, er etter hans syn «kunnskapsbaserte og godt formidlet.» Så langt vi vet, er det altså bare en fjerdedel av boka Bals er misfornøyd med, men likevel er boka dårlig: «rett og slett en liten skandale mellom to permer.». Man må da spørre hvor skandaløst dårlig boka hadde vært om kapitlene til Ydstebø, Henriksen, Haga etc. også hadde vært dårlige? Hadde boka da vært skandøsere? Skandaløsest? Bals er ikke så god med ord.
Bals er heller ikke spesielt god til å telle. Et sted skriver han: «Etter endt lesning sitter man imidlertid igjen med ett stort spørsmål: Hvorfor i all verden ble de med på dette prosjektet?» Bals mener neppe «ett stort spørsmål», men «et stort spørsmål». Det kommer mange flere spørsmål senere i anmeldelsen, også mange store, som for eksempel: «Er dette ekspertene som skal gi oss råd om Russland?»
Jeg håper at du som leser dette også reagerer. Ikke på Bals’ slurv, men på at jeg trekker fram skrive- og trykkfeil, som man finner i alle tekster av noe lengde. Finnes det ikke annet å kritisere Bals for? Hans usakligheter blir verken bedre eller verre av at han har en ustø penn. Men det er altså Bals’ viktigste innvending mot boka han anmelder. Finner du skrivefeil i en bok, som du gjør i de fleste bøker, kan du avfeie alt som står der som sludder: «Verre er det at dette slurvet bare er symptom på hvordan bokas svært alvorlige temaer blir behandlet.» Bals oppfatning synes å være at om du ikke skriver spesielt godt, eller ikke har kalibrert språkvasken godt nok, er du ikke meningsberettiget. Da bør ikke boka gis ut.
Det er selvfølgelig i alles interesse å holde antallet skrivefeil så nær null som mulig, men bøker med skrivefeil bør ikke brennes offentlig på byens torg, heller ikke bøker med mange skrivefeil. Jeg tipper at Bals ikke mener noe av dette, i så fall hadde han fått noen til å lese korrektur på anmeldelsen sin, men har i affekt brutt den eldste saklighetsnormen i boka. Har du ikke noe substansielt å melde, så kommenter folks utseende.
Det nest eldste usaklighetstrikset er å skrive: «Slik kunne jeg ha fortsatt, men det er ikke plass til mer.» I en bokanmeldelse med begrenset plass, prioriterer Bals å fokusere på slurv. Man mistenker derfor at Bals har langt færre innvendinger mot boka enn han ønsker å gi inntrykk av. Slik kunne jeg ha fortsatt.
Det er dobbelt pussig at Bals bekymrer seg for bokas slurvefeil og slette språkføring. Bals’ oppfordring er at også vranglære må serveres på uklanderlig norsk. Hvis man skriver så dårlig som enkelte av denne bokas forfattere etter sigende gjør, risikerer man at alle deres gale påstander ikke når fram til dem de er ment for. Kanskje folk hiver boka i veggen lenge før de har tatt skade på sin sjel? Slik kan vi ikke ha det. Det blir for dumt om en elendig tekst skal skjemmes av skrivefeil.
Bals har også et litt gammeltestamentlig forhold til fagfeller. Det virker som om alle relevante fagfeller mener det samme om viktige spørsmål. Har forlaget i vanvare funnet en som mener noe annet, må hen byttes ut. Vedkommende er ikke kvalifisert. Det er imidlertid grunn til å tro at den faglige utviklingen har godt av at også beleste folk kan trekke ulike slutninger fra det samme datagrunnlaget. Å ta feil er heller ingen dødssynd blant vitenskapsfolk. Det kan skje den beste. Derfor er det fint at slikt kommer opp i dagslys, så folk som vet bedre kan korrigere det som blir sagt. Man bør derfor ikke nekte Bals spalteplass bare fordi han ikke vet hva en fagfelle er. Det gir en anledning til å fortelle ham det.
Hvorfor duksene, som dr. Palle Ydstebø, som makter å tilfredsstille de strenge kravene flogvitet Bals stiller til fagfellevurderte kapittelforfatteres kunnskapsnivå og formidlingsevne er villige til å la seg assosiere med oss mer mediokre, må de svare på selv. Det kan kanskje være at de ikke ønsker å bidra til den akademiske tribalismen Bals dyrker? Å opptre i en antologi med folk du er uenig med, eller flinkere enn, gjør etter mitt syn antologien bedre, ikke dårligere.
Det kunne sikkert ha blitt en artig sak på Klassekampens kultursider om man hadde sendt en veganer til en biffresturant for å skrive restaurantanmeldelsen, men for folk som er opptatt av mat ville en slik artikkel være fullstendig bortkastet – i beste fall. Å slippe Bals løs på Heiers antologi er også bortkastet, i beste fall.
Og til de sedvanlige klakørene på asosiale medier: Å vurdere en fotballdommers innsats utelukkende basert på uttalelsene fra det tapende lagets supportere, bør være forbeholdt folk uten postgymnasial utdannelse. Det går på det professorale renomméet løs om man helt tankeløst slutter seg til det digitale hylekoret.
Jeg kjenner ikke Jonas Bals, men inntil jeg får grunn til å mene noe annet, har jeg ingen grunn til å tro at han er spesielt slem eller kunnskapsløs. At han er en nyttig idiot, har jeg også vanskelig for å tro. Det jeg derimot tror, er at han har latt følelsene løpe av med seg. Han har skrevet en bokanmeldelse i den samme sinnsstemningen som mange av kommentarfeltenes rabiate riddere befinner seg. Vi har imidlertid latt følelseslivet få styre debatten om Russlands folkerettsstridige angrepskrig lenge nok. Det er på tide å oppføre seg som folk. Det kan ikke gå tre generasjoner og 80 år før vi kan begynne å snakke om Russlands angrep på Ukraina med alminnelig innestemme.
