Bruken av scenariostudier er en neglisjert problemstilling i forsvarsdebatten. Valg av planscenario legger tunge føringer, men er samtidig et av de minst kvantifiserbare og mest spekulative feltene innen forsvarsplanleggingen.
Etter Sovjetunionens kollaps og Den kalde krigens opphør ble det konkludert med at de militære utfordringer Norge i uoverskuelig framtid kunne bli eksponert for, var redusert til «mindre episoder, kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet». Forsvarsbudsjettet ble mer enn halvert og mobiliseringsforsvaret avviklet som en følge av Forsvarsreformen 2000-2004 som bl.a. bygget på FFIs morfologiske scenariostudier. Disse tok utgangspunkt i sannsynlige utviklingsbaner med liten konsekvens, og ekskluderte samtidig mindre sannsynlige utviklingsbaner med stor konsekvens.
Bruken av scenariostudier i forsvarsplanleggingen er nyttige for å identifisere og analysere aktuelle trusler, men de overser minst fire vesentlige forhold;
- at forsvarsstrukturer er særdeles trege strukturer. De kan raskt avvikles, men tar lang tid å bygge opp. Planleggingshorisonten er ofte opp til 15-20 år. Samtidig kan trusselbildet endre seg svært raskt, ofte i løpet av måneder og uker og noen ganger i løpet av dager.
- at statistiske utliggere og sorte svaner med stor negativ konsekvens finnes og at militær strategi ikke følger vanlige logiske mønstre og sannsynlige utviklingsbaner. Tvert imot følger militær strategi ofte usannsynlige og uventede utviklingsforløp.
- at militær teknologi utvikler seg i kvalitative skift og ikke følger lineære baner, men at forestillingen om det ‘militærteknologiske paradigmeskiftet’ er trukket alt for langt og har fått legge for tunge føringer i forsvarsplanleggingen.
- at morfologiske scenariostudier er lite adekvate når det gjelder å forstå omfattende og komplekse sosiale systemer på et høyt aggregert nivå som internasjonale statssystemer og staters atferd.
Forsvarsplanlegging på etterskudd
Det mest sannsynlige på ethvert tidspunkt er som regel alltid en fortsettelse av nå-situasjonen. Forsvarsplanlegging basert på sannsynlige utviklingsbaner innebærer derfor i regelen en trendfremskriving av situasjonen på det tidspunkt scenariostudiene foretas. Men historien går jo alltid videre og desto lengre planhorisont, jo større blir avviket mellom kart og terreng.
Strukturproblemene Forsvaret har slitt med i lengre tid er et resultat av en sikkerhetsanalyse basert på trusselbildet ved årtusenskiftet. Det tok utgangspunkt i det dagsaktuelle sikkerhetsbilde og tok i liten grad høyde for de underliggende og mer langsiktige geopolitiske- og realpolitiske forholdene mellom stormaktene.
Med Russlands militære intervensjoner i Georgia i 2008 og Ukraina i 2014 og den økte stormaktsrivaliseringen siden, er det omsider blitt åpenbart for flere at Fukuyama tok feil og at historien likevel ikke er død. Planleggere og politikere har måtte ta inn over seg at Norge med vår beliggenhet i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss faktisk kan bli utsatt for en territoriell trussel. Vi kan heller ikke utelukke at trusselen vil være av et større omfang og av lengre varighet, selv om noen fortsatt hårdnakket holder fast ved det ‘gamle’ trusselbildet.
Det forsvaret som var adekvat ved årtusenskiftet har for lite volum og feil innretning i forhold til dagens sikkerhetsbehov. Det betaler vi nå prisen for.
Russiske scenarier
Nå dreier diskusjonen seg om russerne vil komme rullende med deres stridsvogner over Grense Jacobselv, om deres sjømilitære styrker vil forsøke å etablere en no go-zone ut i Norskehavet, om et angrep vil komme i form av presisjonsstyrte hypersoniske kryssermissiler som vi ikke har noe forsvar mot eller i hybrid form med ‘små grønne menn’ på Ørland og i Regjeringskvartalet. Eventuelt en kombinasjon av ovennevnte scenarier.
Hvorvidt noe av dette faktisk vil skje vet vi ikke og nettopp det er en viktig erkjennelse. Mest sannsynlig vil ingen av scenariene inntreffe. Selv russerne har begrenset kapasitet og mer enn nok av både eksterne og interne sikkerhetsutfordringer å hanskes med. Men militær strategi følger ikke vanlige logiske utviklingsforløp. Forsvarsplanlegging som begrenser utfallsrommet til sannsynlige utviklingsbaner med liten negativ konsekvens av ikke-territoriell karakter og som ikke tar innover seg muligheten for slike scenarier, vil være for gambling å regne.
Om vi bygger ned den territorielle forsvarsterskelen og innretter oss på at det usannsynlige ikke vil skje, så reduserer vi motpartens kostnad og risiko. Dette kan bidra til å øke sannsynligheten for at det faktisk kan skje. Forsvaret må forberede seg på ulike scenarier og sammensetninger av disse, det være seg stridsvogninvasjon over russergrensen eller små grønne menn i Regjeringskvartalet. Det er som sagt det uventede og det lite sannsynlige som styrer militær strategi.
Historien er full av eksempler på at sorte svaner finnes, at ‘forutseende utenriksledelse’ er nokså naivt eller på at avansert vestlig etterretning ikke fanger opp aktuelle trusler i tide. Selv verdens største og mest avanserte etterretningstjeneste evnet ikke å forutse de mange krigene i Midtøsten de siste 50 årene eller 9/11.
Mens mye er uforutsigbart, så ligger noe fast. For eksempel ligger Norge utsatt til. Vi kan ikke unngå å ta høyde for at Kola-basen er av avgjørende strategisk betydning for russisk sikkerhet. Det behøver vi ikke datamaskiner for å regne oss fram til. Russerne vurderer, som andre nasjoner, kost/nytte når det gjelder bruk av militærmakt, men også kost/risiko når det gjelder å ikke bruke militærmakt. Sannsynligvis var det det siste som veide tyngst da russerne invaderte Krim i 2014. Det er dette som bør bekymre Storting og planmiljøer.
Teknologi og utilsiktede virkninger
Forestillingen om det ‘militærteknologiske paradigmeskiftet’ kan være tiltalende i sin forenklede fremstilling av virkeligheten, men farlig forførerisk og resultere i unødvendige og dyrekjøpte erfaringer.
I Midtøsten har vi i løpet av de siste 15 årene fått erfare at personell på bakken ikke kan erstattes med avansert teknologi i det omfang man så for seg. Overlegen teknologi påvirker kampevnen og kan vinne slag, mens kamp- og forsvarsviljen i det lange løp avgjør kriger. Vi har dessuten erfart at ‘primitiv’ og billig teknologi, som for eksempel mobiltelefonstyrte veibomber, kan ta ut en overlegen motparts langt dyrere og mer avanserte kapasiteter. I et asymmetrisk stridsbilde er det ikke nødvendigvis slik at ‘winner takes all’.
Samtidig erfarer vi nå hvordan kunstig intelligens og den nye digitale teknologien ikke bare produserer kostbare våpen som hypersoniske kryssermissiler og stadig mer avanserte jagerfly, men også tilbyr kostnadseffektive nye effektorer som dronesvermer, roboter og intelligent ammunisjon. På samme måte som veibombene i Midtøsten kan de ta ut en motparts langt større og dyrere kapasiteter.
Etter hvert som nye innovasjoner innen militærteknologien masseproduseres og kommersialiseres vil ikke nødvendigvis kostnadene til militært materiell stige raskere enn den generelle prisstigningen. Kommersialiseringen av teknologien gjør det enklere for en svakere part å finne adekvate og kostnadseffektive mottiltak.
(Se for øvrig Krister Nesfossen Lervågs utmerkede artikkel 18.10. om nettopp dette hvor han spør ‘Er fremtidens Sjøforsvar allerede utdatert?’)
Kompleksitet og usikkerhet
Morfologisk scenarioanalyse brukt riktig kan være nyttig for å identifisere de mange variable som inngår i en kompleks forsvarsmatrise samt årsaks- og samspillseffekter og utilsiktede virkninger. Det er en ikke-kvantitativ metode for å analysere sammensatte problemer som opprinnelig ble utviklet for å systematisere kreative prosesser i forbindelse med innovasjon og teknologiutvikling. Morfologisk scenarioanalyse er imidlertid lite egnet til bruk på omfattende og komplekse sosiale systemer, inkludert å forutsi stater og regimers atferd eller utviklingen i sikkerhetsbildet 15-20 år frem i tid.
Utvalget og veiingen av aktuelle scenarioer og variable er selvsagt avhengig av menneskelig vurderingsevne. Hvis tilnærmingen blir for dogmatisk eller ikke er tilstrekkelig innsiktsfull, vil metodens resultat bli tilsvarende svakt. Kvaliteten av det man får ut av en morfologisk modell er selvsagt som for alle andre modeller, avhengig av hva man legger inn i modellen.
Datamaskinstøttede scenariostudier er gode hjelpemidler for å forstå en motparts persepsjoner, interesser, ressurser, mulige handlingsmønstre og deres konsekvenser samt for å påvirke motparter og allierte i en bestemt retning for å fremme egne interesser. Scenariostudier, sannsynlighetsbetraktninger, normalfordelinger, etterretning og forutseende utenriksledelse er verktøy i forsvarsplanleggernes verktøykasse. Samtidig kan det ikke erstatte reell militær kompetanse og politisk erfaring.
Forsvarsplanlegging er ikke eksakt vitenskap som gir svar med to streker under. Bruk av scenariostudier er ‘soft science’ som enhver annen disiplin som prøver å forstå menneskelige atferdsmønstre og institusjoner. Det er derfor særdeles viktig å ta inn over seg scenariostudienes begrensninger og ikke ta de for bokstavelig eller tolke de for dogmatisk.
Generisk tilnærming, asymmetrisk innretning og kostnadseffektiv teknologi
I forsvarsplanleggingen bør vi forholde oss til virkeligheten slik den er, dvs. i hovedsak grunnleggende uforutsigbar. Planleggingen bør først og fremst bygge på enkel, historisk og erfaringsbasert analyse som tar utgangspunkt i de geopolitiske- og realpolitiske forhold som regulerer relasjonene mellom statene i det internasjonale statssystemet. I tillegg kommer den militærteknologiske utviklingen og en rekke andre forhold som til sammen utgjør en særdeles kompleks matrise av variable som i liten grad lar seg kvantifisere.
Forsvarsplanleggingen bør derfor ha en generisk tilnærming. Den bør resultere i en mer åpen innretning og i strukturer og kapasiteter som er mer fleksible og skalerbare. Dette som motstykke til spesialiserte, kapitalintensive og lite fleksible kapasiteter basert på et avgrenset scenario og på sannsynlige, men smale utviklingsbaner.
Det norske forsvaret må sikre nødvendige kapasiteter for myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse samt overvåkingskapasitet for å kunne ivareta Norges rolle på NATOs nordflanke. Men for å kunne møte fremtidens kompliserte trusselbilde vil forsvaret være tjent med en større grad av asymmetrisk innretning og mindre, mer spredte, fleksible og mobile enheter som er mindre sårbare og dermed mer utholdende. I tillegg vil god utnyttelse av digital teknologi og kunstig intelligens kunne by på kostnadseffektive nye effektorer i møte med en overlegen motparts større og langt dyrere kapasiteter.
Ovennevnte forsvar vil være mer scenariorobust og gi mer forsvarskraft per krone. Det vil høyne den nasjonale forsvarsterskelen og være mer utholdende. Det vil øke vår evne til å forsvare oss selv og dermed øke sannsynligheten for at allierte styrker vil komme oss til unnsetning dersom det usannsynlige skulle inntreffe.
Et sikkerhetspolitisk tankekors
En konsekvens av nedbyggingen av Norges territorielle forsvar er at norsk sikkerhet er blitt gjort fullstendig avhengig av at solidariteten i NATO er absolutt. Det er to problemer knyttet til dette.
For det første, solidariteten mellom NATOs 30 medlemsland er ikke absolutt. Den er tvert i mot svekket. For det andre har vi nå som uttalt politikk at en eventuell krise skal trappes opp slik at det oppstår en utvetydig artikkel 5-situasjon for at våre allierte (les: USA) skal komme oss til unnsetning. En slik strategi kan virke avskrekkende, men den er også risikabel.
Den er risikofylt fordi en krise som innebærer en konfrontasjon mellom stormaktene eller mellom NATO og Russland lettere kan komme ut av kontroll. Mens det er i Norges interesse at en eventuell krise eskalerer slik at vi unngår et fait acommpli, kan det være i det internasjonale samfunns, våre allierte og verdensfredens interesse at den ikke eskalerer. Det kan etterlate Norge isolert slik som for Ukrainas vedkommende ved Russlands intervensjon på Krim-halvøya i 2014.
Avsluttende betraktninger
På samme måte som scenariodrøftingene ved årtusenskiftet ikke tok høyde for helt grunnleggende geopolitiske forhold da det territorielle forsvaret ble avviklet, evner de heller ikke i dag å ta høyde for de subjektive og vanskelig kvantifiserbare forholdene som regulerer relasjonene og handlingsmønstrene mellom statene i det internasjonale statssystem i en konfliktsituasjon.
Norsk sikkerhet er best tjent med en forsvarsdoktrine som bidrar til størst mulig stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder. Dette inkluderer å gjenoppbygge den nasjonale forsvarsterskelen på en hensiktsmessig og kostnadseffektiv måte slik at den sammen med NATO-medlemskapet kan bidra til nødvendig avskrekking.
Samtidig bør vi søke å etterleve de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene mht. øvelse-, base- og atomvåpenpolitikken for i størst mulig grad bidra til beroligelse og for å opprettholde norsk territorium som en fredelig, forutsigbar og stabil buffersone mellom stormaktene.
Vi må imidlertid aldri etterlate tvil om at vi vil forsvare hver kvadratcentimeter av norsk territorium med alt vi har.
Foto: Anette Ask / Forsvaret
