I den senere tid er et mulig samarbeid mellom Heimevernet (HV) og Forsvarets Spesialstyrker (FS) kommet høyere opp på den militære agenda. Selv om det er snakk om avdelinger som umiddelbart synes svært ulike, vil HV og FS ved nærmere øyesyn besitte enkelte likheter som vil lette et samarbeid, samtidig med at de også innehar komplementære kapasiteter som vil kunne gi et effektivt samvirke.
FS består i dag av én felles stab med ansvar for overordnet ledelse (Forsvarets Spesialstyrker Stab (FSST)), og to spesialavdelinger: Forsvarets Spesialkommando (FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK). I tillegg har FS taktisk kommando over en dedikert helikopterkapasitet fra Luftforsvaret, Special Operations Aviation Squadron (SOAS). Den videre teksten vil spesifikt omhandle norske spesialstyrker, heretter omtalt som SOF.
HV er i dag den eneste delen av Forsvaret som har landsdekkende tilstedeværelse, og gir gjennom dette et vesentlig bidrag til situasjonsforståelse over hele landterritoriet. Samtidig besitter de også gjennom sin lokale forankring betydelig sosial kapital, høy reaksjonsevne og dyptgående lokalkunnskap. Den lokale forankringen er særlig framtredende i områdestrukturen, hvor personellet i overveiende grad rekrutteres lokalt. Dette betyr at HV-avdelingene vil være i stand til å innhente et betydelig etterretningstilfang og en bred situasjonsforståelse i eget område, og reagere forholdsvis raskt ut i fra dette. De vil også være i stand til å utnytte lokalkunnskap og nettverk til å i en viss grad operere skjult i områder som i utgangspunktet kontrolleres av motstanderen.
SOF er på sin side fleksible avdelinger av høy kvalitet som besitter en betydelig kompetanse i kombinasjon med avanserte våpen- og sambandssystemer. De har høy reaksjonsevne, kan slå til hardt og målrettet, og er i tillegg trent i å yte militær assistanse i form av opplæring og ledelse av andre avdelinger med en lavere grad av spesialisering. Avdelingene er i stand til å operere skjult over tid, også inne i områder som kontrolleres av motstanderen.
Et scenario som ofte trekkes fram som relevant for samvirke mellom HV og SOF, er situasjoner som kan oppstå i en eventuell hybrid fase av en konflikt. Det vil i den sammenhengen være nyttig å avklare hva begrepet innebærer. Betegnelsen hybridkrig er i noen grad omstridt, og kritikken baserer seg hovedsakelig på at begrepet i seg selv er upresist, fordi det favner et svært bredt spekter av virkemidler. Det er også blitt hevdet at det mange kaller hybridkrig i realiteten er en naturlig del av mer klassiske krigsscenarier, i det informasjonskrig, diplomatisk konflikt og politisk destabilisering ofte vil være et forstadium til, og i noen tilfeller en erstatning for, en væpnet konflikt (Hoffmann, 2007). Selv innen NATO har man hatt problemer med å finne en klar definisjon av begrepet. Det teoretiske fundamentet for hybridkrig, slik ordet forstås i dag, ble oppsummert av Valerij Gerasimov i en artikkel i Voyenno-Promyshlennyy Kurier i februar 2013. Her ble et bredt spekter av virkemidler satt i sammenheng med en mulig fremtidig væpnet konflikt i det som senere er blitt kalt "Gerasimovs linjal". Ut fra dette har Russland utviklet et avansert arsenal av metoder for gibridnaya voina, som er en direkte oversettelse av begrepet "hybrid krig". Her vil man gjennom ulike virkemidler, som ikke skal kunne spores tilbake til avsenderen, forsøke å oppnå sentrale mål uten å måtte ta belastningen ved å bruke tradisjonell militærmakt. Disse virkemidlene spenner fra bruk av "grønne menn" og cyberangrep, via økonomiske sanksjoner og manipulasjon, til informasjonskampanjer og aktiv bruk av sosiale medier. Det er altså snakk om å velge strategier og virkemidler ut fra det rådende styrkeforholdet, uten å måtte risikere konsekvenser i form av militær konfrontasjon.
Det vil med andre ord kunne handle om en form for væpnet konflikt hvor omfang og intensitet er for lav til at den vil utløse støtte fra NATO gjennom artikkel 5. Som sådan vil et samvirke i slike situasjoner ikke skille seg nevneverdig ut fra tilsvarende konsepter i mer tradisjonelle konfliktscenarier.
Et samvirkekonsept må bygges ut fra de kapasiteter som de to avdelingene besitter, med et mål om at disse skal gjensidig forbedres og styrkes i et samarbeid. HV vil ha dyptgående lokalkunnskap, bred situasjonsforståelse og lokal etterretning av høy kvalitet. De har også hatt ry på seg for å opptre forholdsvis fleksibelt, ukonvensjonelt og ubundet av doktriner. HV vil i tillegg kunne utnytte den til dels omfattende sosial kapital som den enkelte avdeling besitter, og på den måten hente støtte og utnytte synergieffekter fra det sivile samfunn.
SOF har på sin side høy kvalitet, bred kompetanse og evne til opplæring og ledelse, avanserte våpen-, ildledelses- og sambandssystemer og evnen til å angripe mål uventet, hardt og målrettet. De er i tillegg trent til å operere i skjul med stor utholdenhet. SOF vil også opptre kreativt og ukonvensjonelt, selv dette i større grad er resultatet av en villet strategi (Kiras, 2005), mens man for HVs del nok i noen grad må tilskrive mangelen på konvensjonalitet et trenings- og øvingsmønster som ikke gir tilstrekkelig anledning til å innarbeide prosedyrer og doktriner på samme måte som ved stående avdelinger. Mens SOF med hensikt opptrer ukonvensjonelt for å oppnå taktiske fordeler gjennom uforutsigbarhet, er HVs kreative opptreden nok oftere en dyd av nødvendighet for å kompensere for en heller begrenset ressurstilgang.
Blant de kapasiteter og særtrekk som HVs områdestruktur besitter, er lokalkunnskapen og de sosiale nettverkene det som etterspørres mest av SOF. Spørsmålet blir om man i dagens situasjon kan tilby dette i stor nok grad, ikke minst kvalitativt, eller om det kan være formålstjenlig å utvikle nye kapasiteter, eventuelt gjeninnføre eldre konsepter som har vært brukt av HV tidligere. En kapasitet som var særegen for HV helt fra starten, og som i praksis forsvant en gang rundt årtusenskiftet, var den nærmest legendariske "HV-kjentmann". Selv om konseptet fortsatt av og til brukes som forutsetning under øvelser, har kjentmannen av i dag blitt en moderne påskehare: Alle har hørt om ham, men få - om noen - har sett ham. Å gjenopplive kjentmannsfunksjonen kan derfor være relevant som en del av samvirket mellom HV og SOF. FSK beskriver selv den ideelle HV-kjentmann som:
den alminnelige godt motiverte HV-soldaten ute i områdestrukturen. Han er mer opptatt av oppdraget som er gitt enn det utstyret han mener han trenger for å løse det. Han må kjenne sitt område virkelig godt, også de som bor der, helst et par generasjoner bakover i tid. HV-kjentmann må være sosial og omgjengelig og delta aktivt i lag og foreninger. Skal du lære å kjenne menneskene i den bygd eller bydel hvor du bor, må du være sammen med dem. Det er avgjørende for en HV-kjentmann å vite hvem han kan stole på i gitte situasjoner. Funksjonen som HV-kjentmann skal være en liten, men bevisst del i et ellers aktivt sivilt liv.
– (Forsvarets Spesialkommando, 2015).
FSK sier også at kjentmannen må være så motivert for oppgaven at han ikke bare baserer seg på den årlige treningen, men har denne funksjonen i bakhodet 365 dager i året. Det bør kanskje legges til at kjentmenn også med fordel kan være over gjennomsnitt friluftsinteresserte, i det en slik tjeneste til tider vil kunne være fysisk krevende, samtidig som at et aktivt friluftsliv vil tilføre den enkelte verdifull kunnskap om lokal geografi og topografi. Dette vil i sin tur være relevant både i forhold til valg av framrykningsakser såvel som kjennskap til egnede bivuakkområder. Kjentmannen vil da i sum utgjøre en effektiv "low-tech" kapasitet som er lite ressurskrevende. SOF vil kunne styrkes gjennom tilgang på en slik kapasitet, og HV-kjentmannen vil dermed kunne gi høy avkastning i forhold til de investeringer som blir gjort ("Return on investment" - ROI). Et samarbeid mellom HV og SOF vil dermed kunne baseres på en gjensidig avhengighet som styrker begge parter.
Et annet konsept som bør vurderes gjenopplivet er okkupasjonsberedskapen. Selv om et klassisk okkupasjonsscenario i dag synes mindre aktuelt enn under den kalde krigen, er det ingen grunn til å avskrive muligheten for okkupasjon av i hvert fall deler av norsk territorium i en væpnet konflikt (Ravndal, 2006). Verden er blitt mer komplisert, ikke radikalt endret. I det fremherskende trusselbildet er hybride situasjoner med "grønne menn" ett av flere mulige scenarier, samtidig som at utviklingen tilsier at kinetiske virkemidler blir mer tilgjengelige også for ikke-statlige aktører. Disse kan dermed på sikt bli i stand til å ta, og i noen grad også holde, områder med kritisk infrastruktur. På samme måte synes utviklingen å gå mot konflikter av lavere intensitet hvor en angriper velger å bare ta og holde et avgrenset område, for slik å unngå en opptrapping mot direkte konfrontasjon. Dette er scenarier som kan bli særlig aktuelle som en direkte følge av økt geopolitisk interesse for nordområdene. I alle disse tilfellene vil det i praksis være snakk om klassiske okkupasjonsscenarier, om enn innenfor et begrenset geografisk område. HV trente i tidligere tider på geriljakrigføring, og hadde egne avdelinger som var ment å utgjøre kjernen i en framtidig motstandskamp. Selv om det ikke lenger er like aktuelt å opprette dedikerte geriljagrupper, vil det likevel kunne være aktuelt å bygge opp en viss kompetanse på feltet ute ved avdelingene, særlig sett i lys av at SOF vil være trent til å gjennomføre og lede ukonvensjonelle operasjoner. I slike scenarier vil HV gjennom sine sosiale nettverk også kunne tilby «safe houses», forsyninger og etterretninger til støtte for eventuelle spesialoperasjoner, vel og merke med de klare begrensninger som følger av nødvendig hemmelighold og sikkerhetstiltak.
Også i andre scenarier vil HV og SOF kunne opptre som gjensidige styrkemultiplikatorer gjennom kombinasjonen av lokalkjennskap, sosiale nettverk, kvalitet og avanserte systemer. For at et samvirke skal fungere optimalt, er man avhengig av å lykkes med et sett av kritiske suksessfaktorer. Først og fremst må HV-avdelingene kunne tilby den nødvendige lokalkunnskap og sosiale kompetanse kvantitativt og kvalitativt. Her vil den tidligere nevnte kjentmannsfunksjonen kunne bidra til å heve og kvalitetssikre nivået. Det er som nevnt særlig i områdestrukturen at man ville kunne finne disse kapasitetene i tilstrekkelig omfang. Videre må den enkelte HV-avdeling kunne etablere og formidle en bred lokal situasjonsforståelse. Denne vil igjen henge sammen med den før nevnte lokalkunnskap og sosial kompetanse. Selv om det må antas å ligge implisitt i begge avdelingskulturer, bør det likevel nevnes at begge sider også må utvise en tilstrekkelig grad av fleksibilitet for å kunne optimalisere samarbeidet.
SOF må på sin side kunne tilby evnen til å analysere etterretning og sette det sammen til et bredt oversiktsbilde som så brukes til å utføre målrettede operasjoner. HV-avdelingene kan i den sammenheng også benyttes til støtte for operasjonene, eventuelt brukes til å utføre avledningsmanøvre for å lette tilgangen mot målet for SOF.
Et eventuelt samarbeid vil kunne møte utfordringer i forhold til å få til oppdragsbasert ledelse, hvor muligheten for desentralisert utførelse av oppdragene vil være avgjørende for at samvirket skal kunne fungere tilfredsstillende. Det er heller ikke slik at et samvirke mellom SOF og HV vil kunne bli svært omfattende. SOF er en begrenset ressurs som ikke kan masseproduseres, og må derfor brukes riktig for å gi ønsket effekt. Det komplekse kampsystemet som SOF utgjør, inneholder også elementer som ikke er kompatible med et HV-konsept. Et eventuelt overforbruk av et samvirkekonsept vil dermed innebære en fare for at SOF kannibaliseres. Samtidig må man også forholde seg til en fare for at SOF-enheter over tid konvensjonaliseres dersom samvirket blir for omfattende. Et samvirkekonsept, slik det her er beskrevet, må med andre ord brukes nøkternt, og ut fra et kost-/ nytteperspektiv.
Hva et framtidig samarbeid mellom HV og SOF eventuelt vil inneholde, er fortsatt uklart. Et eventuelt samvirkekonsept, og den form det måtte få, henger i stor grad sammen med den videre utviklingen ved de aktuelle avdelingene. Noen usikkerhetsmomenter i så måte er utviklingen av landmakten, utviklingen innen våpen- og sambandsteknologi samt den videre sikkerhetspolitiske utvikling. Et vellykket samarbeid forutsetter i tillegg at man overvinner eventuelle utfordringer med å skape tillit og personlige relasjoner på tvers av avdelingene. Det forutsettes også at HV klarer å bevare sin egenart, da det først og fremst er her man finner de kvaliteter og kapasiteter som SOF vil etterspørre.
Uansett er det likevel mye som tyder på at et samarbeid slik det her er skissert vil kunne være fruktbart og ikke minst kostnadseffektivt i flere sammenhenger, vel og merke dersom det brukes riktig. Dette uavhengig av hvilken kurs vår ustabile verden måtte ta.
Foto: FSK og Innsatsstyrke Polar Bear på øvelse i 2014 (Sunniva Skarsvåg / Forsvaret)
Referanser
- Hoffman, F. G. (2007): Conflict in the 21st Century: The Rise of Hybrid Wars. Arlington, VA: Potomac Institute for Policy Studies
- Kiras, J. (2006): Special Operations and Strategy: From World War II to the War on Terrorism. Abingdon, Oxon: Routledge
- Forsvarets Spesialkommando (2015): Heimevernets rolle i norsk spesialstyrketankegang etter 1945, Heimevernsbladet 1/2015, s. 9 -15
- Ravndal, Ø. (2006): Øket russisk operativ evne: Implikasjoner for Norges evne til å avverge eller motstå et væpnet angrep (Masteroppgave). Forsvarets Høgskole, Oslo.
