Det er på høy tid for USA/NATO å tenke dypt og grundig over hvordan Russlands angrepskrig mot Ukraina bør ende for best å kunne ivareta vestlige interesser. Det er åpenbart at Vesten her har felles interesser med Kyiv. USA/NATO og Ukraina trenger en gjennomtenkt og omforent strategi når det gjelder krigens militære og politiske målsettinger og hva som må gjøres for å oppnå disse.
Situasjonen er nå slik at et nært forestående katastrofalt tap ikke er sannsynlig for noen av partene. Dette var et mulig utfall for Ukraina i krigens innledende faser, men ikke nå lenger. Russerne skuslet bort den muligheten med en særlig inkompetent gjennomført operasjon nord for Kyiv. Dette var militært sett et katastrofalt nederlag, men enda verre for Russland er de negative strategiske ringvirkningene av de omfattende krigsforbrytelsene som er blitt avdekket. Allerede torsdag denne uken ble Russland kastet ut av FNs menneskerettighetsråd, noe som er et sterkt følbart politisk nederlag.
Mediedekningen kan lett gi inntrykk av at russiske styrker har kontroll over større områder enn hva tilfellet er. I virkeligheten holder Russland nå bare mindre områder langs grensen i øst enkelte steder, og selvsagt noe mer i sør. Omstendighetene er m.a.o. på ingen måte håpløse for Ukraina. Situasjonen nå er slik den har vært i mange kriger historisk sett, ingen av partene har noen umiddelbar måte å vinne på, og det er i tillegg vanskelig å se konturene av en fremforhandlet løsning.
Det er realistisk å regne med at Russland kan ende opp med å okkupere noe mer ukrainsk territorium enn før 24. februar. Putin er nok veldig fokusert på å erobre hele Luhansk og Donetsk region samt en landforbindelse til Krim, helst før 9. mai feiringen (sluttdagen andre verdenskrig). Dette utfallet er ikke gitt, men det vil kreve en omfattende og koordinert innsats å unngå en slik utvikling.
Russlands avskyelige krigsforbrytelser, og i tillegg den statlige retorikken som legger opp til etnisk rensing i områder Russland kontrollerer, har styrket Ukrainas posisjon. Det har også redusert sannsynligheten for at en avtale kan bli inngått. Kyiv har egentlig ikke på noe tidspunkt signalisert vilje til å avstå landområder. Nå kommer i tillegg spørsmålet om det overhodet er etisk akseptabelt å overgi ukrainske innbyggere og landområder til et regime som oppfordrer sine væpnede styrker til å foreta massedrap av befolkningen.
NATOs utenriksministre har møttes over to dager denne uken og også den ukrainske var til stede. Det må ha vært diskutert hva ambisjonsnivået i denne krigen skal være, sett fra vestlig og ukrainsk side. Et mulig ambisjonsnivå er å forsøke å presse Russland til reelle forhandlinger. I så fall ligger det implisitt i dette at Russland vil komme ut med større ukrainsk landområder under sin kontroll, men er det akseptabelt at Russland skal sitte igjen med territorielle gevinster etter å ha startet en storkrig i Europa? Trolig er svaret mer nei nå enn før massakrene i Butsja ble avslørt.
President Zelensky har tidligere sagt at russiske styrker må ut av alle områder som er okkupert etter 24. februar. Et slik utfall ville fremstå som et klart russisk nederlag, men kan bare oppnås hvis store deler av de russiske bakkestyrkene fortsetter å ta betydelige tap. Første siktemål må være å stoppe russisk fremgang i Donbas slik at det som et minimum ikke oppnås noe mer før 9. mai, aller helst bør en ukrainsk motoffensiv starte i god tid før denne dagen. Dette vil legge et kraftig press på regimet i Kreml.
Det vil selvsagt ikke bli bekreftet fra offisielt NATO-hold at det finnes et slikt ambisjonsnivå. Det er trolig et militærstrategisk mulighetsvindu nå og noe tid fremover, men det haster veldig med våpenleveranser som kan muliggjøre flere ukrainske offensiver og motangrep. Ukraina har hatt betydelig fremgang på bakken, men russisk terrorbombing av ukrainsk infrastruktur og boligområder må reduseres kraftig, og det samme gjelder russisk bruk av missiler og artilleri.
I praksis betyr dette mer avansert langtrekkende luftvern, systemer for lokalisering av russiske artillerienheter og kontrabeskytning av disse og missiler mot sjømål. Laserstyrte raketter og Switchblade droner er viktig kapasiteter også i denne settingen. Det må forventes flere store slag i tiden fremover, og den ukrainske hæren trenger tilførsler av stridsvogner, pansrede stridskjøretøyer, selvdrevet artilleri og ammunisjon. NATO-land kan også bidra med verkstedkapasitet til å reparere skadet ukrainsk materiell, og også materiell erobret fra russerne. NATO må legge vekk dette teoretiske skillet mellom «offensive» og «defensive våpen». Russland har invadert Ukraina og alle våpen Ukraina bruker på sin egen jord til å bekjempe fienden er i sin natur «defensive».
Det er på høy tid at Vesten erkjenner åpent at jo dårligere denne krigen ender opp for Russland, jo tryggere vil det bli i Europa og alle andre steder i verden. Vil du målet må du ville midlene. Ukraina trenger akkurat nå tilførsel av våpensystemer som kan bidra til å påføre russiske styrker enda flere nederlag som vil bli lagt merke til.
Foto: Instagram @save.ukraina.now
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat og første gang publisert på dn.no i samarbeid med Stratagem
