As they say, nothing is ever impossible for Russians. … when it seems that all is lost, that we have no more resources, we somehow win. Napoleon came, considered that we were nobodies, and then ran away. Hitler’s powerful army, which was much stronger than ours, came. This was a worthy opponent. But they lost everything. In the 90s Eurasianism, when I first wrote that text [Foundations of Geopolitics], was considered pure nonsense. Then Putin proclaimed the Eurasian Union. We began to move forward a little; we pushed back a bit. Crimea is ours. Donetsk is ours. South Ossetia is ours. Abkhazia is ours. Soon, still more will be ours. … We must carry the light of Eurasian polycentric civilization. We must free civilizations, including the Anglo-Saxon, from Locke’s Heartland, which itself is falling into the abyss and dragging all humanity with it. This is our mission. Whether we can do it or not, nobody knows, but we are trying. As a philosopher, as a thinker, I am trying. Putin, as a practitioner, is trying.
- Aleksander Dugin [i]
Siden Berlinmurens fall har den drivende politiske tankegang i Vesten vært at liberalismens seier markerte sluttpunktet for en historisk samfunnsutvikling, og dermed at alle «viktige» spørsmål var besvart. I dette synet var krig et fenomen fra fortiden, som kun fant sted langt borte i underutviklede land. Det var bare et spørsmål om tid før Russland og resten av verden å strukturere samfunnene etter opplysningstidens idealer som vi har gjort her i vesten.
Invasjonen av Ukraina i 2022 demonstrerer at vår store nabo i øst gir blaffen i hva vestlige politiske filosofer måtte tenke, og motivasjonen ser ikke ut til å ha opphav i noen økonomisk kalkyle. For Putin og hans ideologiske arkitekt Alexander Dugin er den nåværende situasjonen et opprør mot modernismen. Den riktignok intellektuelle agendaen for denne teksten er å foreslå hva som er kjernen i deres ideologiske kamp.
Modernismen og spørsmålet om menneskets natur
Helt fra opplysningstiden, har moderne politisk filosofi vært karakterisert av et fravær fra et sett med spørsmål som en tidligere tidsaldre har ansett som sentrale: Hva er et dydig liv? Hva betyr det å være menneske? Hva er individets ansvar og plikt i relasjon til samfunnet? Hvordan passer kultur og religion inn i alt dette? For den moderne verden, var Guds død etterfulgt av et fravær av spørsmålet om menneskets natur.
Fraværet har hatt mange konsekvenser. Hvis mennesker kan tilnærmes som utelukkende rasjonelle økonomiske aktører (selv Adam Smith og Karl Marx er enige på dette punktet), så anses de som søker ære i Guds navn eller i nasjonens storhet som absurde. Det viser seg at det eksisterer veldig mange slike absurde mennesker [ii], så når det kommer til stykket er det kanskje Smith og Marx som befinner seg på den absurde siden av historien.
Den eldre vestlige tradisjon tilbyr en mindre dogmatisk økonomisk forståelse av menneskelig natur. De kristne dydene til Augustin og de hedenske dydene til Machiavelli er ulike - men ingen av tenkerne våget å neglisjere den mørke siden ved menneskenaturen. Et fellestrekk for mange før-moderne tenkere er at de anser mennesker som potensielt onde, eller i det minste farlige skapninger.
Gitt at modernismen har forkastet spørsmål om menneskets natur, ser det ut til at vi må tilbake til den eldre tradisjonen for å forstå en verden som ikke utelukkende bestående av homo economicus. Men først er det verdt å reflektere over hvordan modernismen endte opp slik den gjorde. Hvorfor ble disse spørsmålene simpelt glemt eller forlatt?
På et teoretisk nivå består den eldre tradisjonen av to strømninger av ideer, ofte symbolisert med bynavnene Athen og Jerusalem. Samtidig som det er stort overlapp, eksisterer det også noen fundamentale motsetninger mellom Athen og Jerusalem. Pierre Manet oppsummerer den sentrale inkompatibiliteten i «The City of Man»:
In the eyes of the citizen, what value is there to the mortification of the Christian, when what matters is not to fall on one’s knees but to mount one’s horse, and the sins one ought to expediate or rather correct are not the sins one commits against chastity and truth, but military and political errors? In the eyes of the Christian, what value is there to the political and military endeavors of the citizen, when he believes that, victory or defeat, whatever the regime, this world is a vale of tears ravaged by sin and that states are nothing more and better than vast band of robbers? To each of the two protagonists, the sacrifices the other calls for are vain. [iii]
Igjennom middelalderen, forsøkte Vesten å pensle over disse motsetningene, og bygge på det som lå til felles i begge tradisjonene. Men på sikt, som to møllestener som kvernet mot hverandre; «city and church … wore each other down as they went from conflicts to conciliations. Each one’s efforts to return to its original truth had strangely wrought its own defeat.” [iv]
Hverken staten eller kirken kunne vinne avgjørende, men på sikt kunne begge sider diskreditere den andre nok, og dermed gi rom det moderne «individet», som definerer seg ved å avvise å ofre seg for noen av delene: «Since the city and the church reproach one another with the vanity of their sacrifice, the individual is the man who rejects each form of sacrifice and defines himself by this refusal.” [v]
Denne prosessen var aldri primært intellektuell. Hvis man tar disse spørsmålene seriøst – som mange førmoderne mennesker gjorde - har det betydelige praktiske implikasjoner. Den tidlige moderne era i Vesten, det 16. og 17. århundre, var karakterisert av en disintegrasjon av samholdet mellom disse tradisjonene, og man så stadig mer voldelige forsøk på å tvinge det sammen til en fungerende helhet. Etter hvert som enighet over spørsmål om dyder, det gode livet, og den sanne religionen gikk i oppløsning, gikk den umiddelbare løsningen ut på å bringe enighet igjennom makt. Denne maktbruken eskalerte i perioden av Reformasjon og Mot-Reformasjon, og kulminerte i Trettiårskrigen, som gjenstår som en av de mest dødelige periodene i Europas historie.
På slutten av denne prosessen var utsiktene for å komme tilbake til en ny enighet dårligere enn noensinne. Alle partene hadde tapt. Dette nederlaget ble formalisert i Westfalfreden, som medførte at moderne æras fødsel kan dateres til 1648. Spørsmål om den sanne religion og det dydige liv var heretter opp til suverene stater å bestemme, som ble enige om å være uenige. Av nødvendighet ble spørsmål om dyder og religion private spørsmål; høflige og respektable individer tillærte seg å ikke snakke om det så mye, ettersom det ikke ledet til annet enn uproduktive konflikter.
Hobbes, den første sanne moderne filosofen, skrøt av hvordan han deserterte og løp vekk fra å kjempe i en religiøs krig; et feigt liv ble foretrukket over en heroisk, men meningsløs død.[vi] Det er skjønt å dø for fedrelandet hadde vært en sentral del av den foregående tradisjonen, men heretter ble det ansett som lite mer enn en gammel løgn.
På denne måten gjennomførte opplysningstiden en stor strategisk tilbaketrekning. Hvis den eneste måten å hindre folk å drepe hverandre på involverte en verden hvor mennesker ikke tenkte så mye over disse tingene, ansås den intellektuelle kostnaden for å opphøre slike tanker en pris verdt å betale. Spørsmålet om menneskets natur ble forlatt fordi det er et for farlig spørsmål å debattere.
John Locke og det store kompromisset
Den nye vitenskapen om økonomi og praktisering av kapitalisme fylte vakuumet forlatelsen av den gamle tradisjonen skapte. Denne nye vitenskapen fant sin fremste proponent i John Locke og dens største praktiske suksess i De forente stater, en nasjon hvis opphør skyldes så mye til Locke at det er kun en liten overdrivelse å kalle ham dets definitive grunnlegger.
Vi må tilbake til det 18. århundre for å anerkjenne den store innflytelsen til Locke. Det revolusjonære Amerika var hjemsøkt av frykt for religiøs krig og fanatisk påleggelse av dyder på hele nasjonen. Uavhengighetserklæringens evokasjon av «the right to life, liberty, and the pursuit of happiness” må ses i lys av den eldre tradisjonen, hvor de to første var opp for diskusjon, og «pursuit of hapiness» ville bli sett på som svært underlegent (og mye mer subjektivt enn) et dydig liv.
Sentralt til Lockes suksess var hans streben etter å unngå å ta side i de tilspissede debattene av det 16. og 17. århundre. Siden det ville oppfattes som støtende å foreslå at de spørsmålene som betydde mest for folk var teite eller irrelevante, unngikk han også å nedverdige de som valgte å ta side. Filosofen forsøker dermed å innta et moderat standpunkt. I «The reasonableness of Christianity”, fordømmer filosofen de selvrettferdige ateistene som åpenlyst utfordret relevansen av reglene gitt til menneskeheten av guddommen. Samtidig undergraver han den eldre tradisjonen, eksempelvis ved å hevde at «the first and strongest desire God planted in men …» ikke er å elske Gud eller andre, men en sunt hensyn til ens egen selvbevaring.[vii] Videre, når det kommer til personen Kristus, er Lockes beskrivelse en verden ifra middelalderens pasjonsspill eller The Passion av Mel Gibson; karakteren Locke maler ligner mer på det man kan si om Locke selv og den lidenskapsløse verden han satte ut for å skape.
De forente stater ble med tiden mer sekulære og materialistiske, selv om mange av dets borgere fortsatte å kalle seg Kristne. Det oppsto ingen krig imot religion på den måten som man hadde med den franske eller russiske revolusjon, og ingen motrevolusjon heller. Kun iblant uttalte konservative moralister deres forundring over hvordan en nasjon tilsynelatende fundert på Kristne prinsipper kunne ende opp med å drive så langt ifra dets opphav; aldri krysset det deres sinn å tenke at denne prosessen av gradvis distansering var en del av dens originale unnfangelse.
Den ukjente «X»
For spørsmålet om menneskelig natur, trådde Locke igjen varsomt og ønsket ikke et tydelig skille med den eldre tradisjon. Han hevdet ikke at den eldre tradisjon av Aristoteles og Aquinas definitivt var feil, men undergravde dem ved å hevde at vi aldri kan se primære ting, kun deres sekundære effekter. [viii] Vi ikke vite noe om den sanne naturen eller substansen av ting, og dermed heller ikke hva som er essensen av menneskets natur. [ix]
For spørsmålet om menneskets natur etterlot Locke oss med en ukjennelig «X». Den menneskelige «X» kan ha visse ønsker og preferanser, men ingen er i en autoritativ posisjon fra å utfordre de preferansene. Paradoksalt nok, ukjenneligheten av «X» ledet til klassisk liberalisme og den sterke påstanden av de ulike rettighetene som tilhører den ukjennelige «X»: religionsfrihet, ettersom vi aldri kan vite sikkert hva folk tenker i deres sinns tempel; ytringsfrihet, fordi vi ikke er i posisjon til å uimotsigelig kritisere måten folk uttrykker seg på; retten til eiendom og handel, fordi ingen kan bestemme hvordan folk burde benytte eiendelene deres. Lockes forståelse førte til en oppmuntring til utvidelse av forståelsen av individuelle rettigheter.
Locke hevdet at moralsk kunnskap ikke kunne ha opphav iboende moralske prinsipper, ettersom det kunne lede til blodig konflikt mellom grupper som mente de hadde rett forståelse av disse universelle prinsippene. [x] Locke argumenterte isteden at «Principles must be examined …” og at rasjonalitet alene var nok for å utlede at individuelle rettigheter var grunnleggende og at moralitet var demonstrerbart på samme måte som matematikk.[xi] Locke etterlater oss dog uten noe eksempel i hans verk hvordan en slik rasjonell utledning kan gjøres. Videre ser Locke ut til å motsi seg selv ved å appellere til iboende ideer I Second Treatsie [xii], og i The Reasonableness of Christianity [xiii] innrømmer han at ingen har utledet hele naturrett av rasjonalitet alene.
Russlands «egne» sannhet
Russland opplevde ikke religionskrigene og Westfalfred på samme måte som Europa. Russland hadde ikke et tydelig skille med den eldre tradisjon som mange andre Europeiske stater, og de spørsmålene om menneskets natur forble sentralt. Selv når monarkiet ble styrtet i 1917 til fordel for en moderne materialistisk ideologi, bar bolsjevikrevolusjon en spirituell og messiansks preg over seg, hvis endemål ville oppnås med en avgjørende seier for staten. USSR bar historiens mål og mening på dets skuldre, og skulle være ‘byen på fjellet’ for den kapitalistiske verden som hadde fremmedgjort og atomisert individet.
Etter 60 år med mislykket totalitær kommunisme, desintegrerte Sovjetunionen og Russland ble slynget ut i kaos. Inngangsverdiene for å lykkes med liberalisme på dette tidspunktet var mildt sagt dårlig. Aktivist, geostrateg og ideolog Alexander Dugin (f. 1962) er en av de som var tidlig ute med å fremme en ny retning for Russland, og er en nøkkelfigur for å forstå Russisk post-kommunistisk anti-liberalisme. Det er antagelig ingen annen bok publisert i post-kommunistisk Russland som har hatt såpass stor innflytelse på Russiske militæret, politiet, og statens utenrikspolitiske eliter sammenlignet med Dugins ‘Foundations of Geopolitics’[xiv]
Det som er imponerende med Dugins verk er at han klarer å trekke en rød tråd for Russland tilbake fra tsarimperiet, igjennom sovjet tiden og videre til Putins regime. Kjernen er at Russland aldri aksepterte modernismen strategiske tilbaketrekning, og de sikringen av de påfølgende «mindreverdige» målene om individets rettigheter, konsumerisme og økonomisk effektivitet, som for Dugin er meningsløse, og resulterer i en verden som han sammenligner med Huxleys dystopiske «brave new world».[xv]
I Dugins verdensanskuelse er protagonistene massene, ledere og topografi. Utenom ledere og tenkerne som gir dem operasjonelle skjemaer eller teorier, som Dugin kaller det, har individer som sådan ingen plass i politikk. Den grunnleggende motsetningen – og her lener han seg på en bred geopolitisk tradisjon som formulert spesielt av mellomkrigstidsteoretikere som Halford Macinder (1861 -1947), Rudolf Kjellen (1864 – 1922) og Karl Haushofer (1869 – 1946) – mellom Land og Sjø. Eurasia (med Russland i sentrum) er Land, mens De forente stater og Storbritannia er Sjø. Sivilisasjoner, eller supra-etnisiteter, er de sentrale politiske aktørene.
Dugin ligner mellomkrigstidens geostrategers i å anse sivilisasjoner som organiske enheter betinget av geografiske faktorer, men Dugin insisterer mye mer på hvor dyptgående og konsekvensielt dette skillet er. For Dugin springer alt fra kultur, lover, institusjoner, normer, verdier, symboler, og selv religioner utfra motsetningen mellom Sjø- og Landsivilisasjon. For Dugin er derav også menneskets natur ikke noe universelt, men kulturelt betinget.[xvi] I Dugins verk tar det geopolitiske skillet mellom Eurasia (med Russland i sentrum) og «Atlantisme» (med De Forente Stater og Storbritannia i sentrum) nærmest en metafysisk karakter.
Dett danner hans grunnlag for å motsette seg ideen om at det er mulig å proklamere et «best» politisk system, og isteden posisjonere seg som en forkjemper for en pluralistisk multipolar verden. Dugin legger ikke skjul på sin avsky ovenfor Lockes liberalisme som vektlegger individets rettigheter ovenfor staten: “‘Freedom from’ is the most disgusting formula of slavery, inasmuch as it tempts man to an insurrection against God, against traditional values, against the moral and spiritual foundations of his people and his culture.” [xvii]
For Dugin er Russere av nødvendighet tilknyttet deres kulturelle arv, som Dugin i likhet med nasjonalromantikere før ham argumenterer er fundert på ortodokse prinsipper, mystisisme, overlegenheten av det åndelige over det materielle, symfoni mellom prinsippene av stat og kirke, og det mellommenneskelige samholdet innebefattet i begrepet «sobornost».
For Dugin er det ikke mulig å skille hans forsvar av tradisjonalisme fra en geopolitisk maktkamp mellom Land og Sjø. De politiske motsetningene har primat, som hindrer muligheten for et autonomt kontemplativt liv: “There is no such place in the realm of thought that can be fully neutral in political terms. Every human thought is politically oriented and motivated. The will to power permeates the human nature in its depths.” [xviii]
Denne forståelsen ligger til grunn for at Dugin i sin «Forth Political Theory» maner Dugin opp til et korstog av alle verdens sivilisasjoner, inkludert tradisjonalister innad i vesten, imot den USA-ledede liberale verdensorden.
Konklusjon
Sentralt i den ideologiske krigen mellom Russland og Vesten, er spørsmålet om menneskets natur. Aleksander Dugin ønsker ikke modernismens kompromiss ved å unnvike de eksistensielle spørsmålene ved tilværelsen. Slik Dugin anser den USA-ledede verdensordenen, er den fiende av tradisjon, religion og kollektive identiteter - alt Dugin anser som gir tilværelsen mening – og dermed fundamentalt nihilistisk innflytelse som må motarbeides.
Dugin ser for seg at invasjonen av Ukraina skal fungere som et «steg av tro» for Russland mot en konservativ revolusjon der Jerusalem (den Russisk Ortodokse Kirke) og Athen (Putins regime) blir føyd sammen til deres rettmessige plass. Dugin argumenterer at Russere tilhører en unik sivilisasjon, og at Russere har følgelig har verdier og kultur, som blant annet ikke er individualistisk. Russere har en russisk natur, som er bundet til tradisjoner, og bør skille seg fra innflytelse fra vestlig modernisme. Dette leder ham til å benekte Lockes moderate standpunkt om ukjenneligheten av menneskenaturen og primatet av individets rettigheter.
Det som er mest fascinerende med Dugin er at han hevder å være en forsvarer av tradisjon (både Platonisme og Ortodoks Kristendom) samtidig som han ender opp å bli et munnstykke for radikal kulturell relativisme – den nyeste og småligste avgreiningen av vestlig modernisme.
Videre, Dugins invokasjon av «will to power» bør ikke gå upåaktet hen. Dette er ikke første gangen en ydmyket Europeisk stormakt tyr til denne Nietzscheanske frasen for et samlende politisk program. Frasen dukker opp hver gang noen vil avverge en rasjonell løsning for menneskelig konflikt og invitere oss til å delta i blodbad. Dugin legger ikke skjul på dette er nøyaktig hans mål.
Avslutningsvis et sitat av filosofen Olavo de Carvalho fra en debatt med Dugin i 2011:
Prof. Dugin forbids us to take side with that which is simply right. He forbids us to love the good simply for its own sake. He only allows us a choice between powers. … Had he been a Bible character, he would have obviously refused to take the side of that minority sect whose leader was flayed with a whip and hung defenseless on the Cross. Armed with that air of infinite superiority, he would have invited us to forget the Christ and choose between the powers of this world, between Pilate and Caiaphas.[xix]
Noter:
[i] (Dugin, Interview with Alexander Dugin, 2017)
[ii] Putin har sett et hopp på meningsmålinger siden Russlands invasjon av Ukraina februar 2022. https://www.levada.ru/en/ratings/ Det viser seg at mange støtter krig, til tross for at det åpenbart vil få negative økonomiske konsekvenser for mange av dem.
[iii] (Manet, 1998) s.27
[iv] (Manet, 1998) s.27
[v] (Manet, 1998) s.35
[vi] (Strauss, 1953) s.197
[vii] (Locke, 2003) s.214
[viii] (Manet, 1998) s.123-124
[ix] (Locke, An Essey Concerning Human Understanding, 1999) s.76
[x] (Locke, An Essey Concerning Human Understanding, 1999) s.66
[xi] (Locke, An Essey Concerning Human Understanding, 1999) s.507; s.539-543
[xii] (Locke, Second Treatise, 1823) s.164
[xiii] (Locke, The Reasonableness of Christianity as delivered in the scriptures, 1824)s.139
[xiv] (Dunlop, 2004)
[xv] (Dugin, Alexander Dugin on freedom beyond liberalism, 2017)
[xvi] (Carvalho & Dugin, 2011) s.71
[xvii] (Dugin, The Forth Political Theory, 2012) s.174
[xviii] (Carvalho & Dugin, 2011) s.69
[xix] (Carvalho & Dugin, 2011) s.128
Bibliografi:
Carvalho, O. d., & Dugin, A. (2011). The USA and The New World Order: A Debate Between Olavo de Carvalho and Alexandr Dugin. Hentet fra https://doc.rmf.pl/rmf_fm/store/TheUSAandTheNewWorldOrder.pdf
Dugin, A. (2012). The Forth Political Theory. (M. Sleboda, & M. Millerman, Overs.) London: Arktos Media Ltd. Hentet fra http://symbioid.com/pdf/Politics/The Fourth Political Theory - Dugin, Alexander.pdf?view=FitH
Dugin, A. (2017, November 7). Alexander Dugin on freedom beyond liberalism. (R. Riemen, Intervjuer) Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=Wk52o-khc-E
Dugin, A. (2017, September 13). Interview with Alexander Dugin. (P. Robinson, Intervjuer) Hentet fra https://irrussianality.wordpress.com/2017/09/13/interview-with-alexander-dugin/
Dunlop, J. B. (2004, Januar 31). Aleksandr Dugin's Foundations of Geopolitics. Hentet fra https://tec.fsi.stanford.edu/docs/aleksandr-dugins-foundations-geopolitics
Locke, J. (1823). Second Treatise. I J. Locke, The Works of John Locke. London. Hentet fra https://socialsciences.mcmaster.ca/~econ/ugcm/3ll3/locke/government.pdf
Locke, J. (1823). The Reasonableness of Christianity. I J. Locke, The Works of John Locke. London. Hentet fra https://socialsciences.mcmaster.ca/~econ/ugcm/3ll3/locke/works07.pdf
Locke, J. (1999). An Essey Concerning Human Understanding. (J. Manis, Red.) Pennsylvania: Pennsylvania State University. Hentet fra http://www.philotextes.info/spip/IMG/pdf/essay_concerning_human_understanding.pdf
Locke, J. (2003). First Treatise of Government. I P. Laslett (Red.), Two Treaties of Government (2.. utg.). Cambridge: Cambridge University Press.
Manet, P. (1998). The City of Man. Princeton: Princeton University Press.
Strauss, L. (1953). Natural Right and History. Chicago: University of Chicago Press.
