I del 1 av denne artikkelen konkluderte jeg med at atomvåpen ikke har blitt brukt siden 1945, og at det i dag skal mye til for at en aktør vil bruke atomvåpen mot en annen, fordi det å bryte den tradisjonen og den stabiliteten vi nå har hatt i 75 år vil være svært risikabelt.

Den generelle terskelen for bruk av atomvåpen ligger derfor på et punkt hvor en atommakt opplever situasjonen som så alvorlig og truende at ingen andre virkemidler vil kunne løse den, kombinert med en opplevelse av at problemet ikke kan omgås, men må løses.

I denne delen av artikkelen vil jeg først og fremst undersøke hvor terskelen går for Russland ved å se nærmere på Russlands atompolicy «Basic Principles of State Policy of the Russian Federation on Nuclear Deterrence» og den russiske «escalate to de-escalate»-doktrinen. I tillegg vil jeg presentere noen betraktninger om Norges evne til beroligelse, avskjerming og eskaleringskontroll knyttet til den strategiske interaksjonen mellom stormaktene.

Hovedargumentet mitt er at Russlands primære handlemåte med tanke på atomvåpen er avskrekking, men at Russland vil kunne vurdere det nødvendig å bruke dem dersom de oppfatter en reel trussel mot Føderasjonens eksistens. Og at en fysisk reduksjon av andreslagsevnen vil kunne fremprovosere en slik oppfatning.

Russlands atompolicy

Den russiske atompolicyen omtaler i hovedsak to forhold som er interessante for denne artikkelen. Det første er Russlands kriterier for bruk av atomvåpen, og det andre er hva policyen har til hensikt å avskrekke.

Kriterier for bruk av atomvåpen:

1. Mottak av troverdig informasjon om at ballistiske missiler er blitt avfyrt mot Russland.
2. Bruk av atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen mot Russland.
3. Fiendtlig angrep mot Russisk kritisk infrastruktur, militær eller sivil, som hvis forstyrret vil begrense evnen til å respondere med atomvåpen.
4. Aggresjon mot Russland ved bruk av konvensjonelle våpen, når statens eksistens er i fare.

Hva som skal avskrekkes:

1. Styrkeoppbygning, i Russlands nabostater og i tilstøtende farvann, av styrker som har evne til å levere atomvåpen.
2. Deployering og utplassering av missilforsvarssystemer, kryssermissiler, ballistiske missiler, ikke-nukleære høypresisjons- og hypersoniske våpen, angreps-UAVer og energivåpen, av stater som vurderer Russland som en potensiell motstander.
3. Utvikling og utplassering av missilforsvar og angrepssystemer i det ytre rom.
4. Staters besittelse av atomvåpen, eller andre masseødeleggelsesvåpen, som kan bli brukt mot Russland, samt leveringssystemer for slike våpen.
5. Ukontrollert spredning av atomvåpen, leveringssystemer, teknologi og produksjonsutstyr.
6. Utvikling av atomvåpen og leveringssystemer på territoriet til ikke-atomstater.

I forkant av policyens publiseringsdato fryktet mange [1] at Russland skulle implementere en såkalt «escalate to win»-doktrine, og dermed åpne for offensiv bruk av atomvåpen [2]. Publiseringen avslørte derimot en lite oppsiktsvekkende og overveiende defensiv policy, i alle fall om man ser den i en historisk kontekst.

Russland ønsker, ifølge policyen, å ivareta sin statssikkerhet gjennom avskrekking, og trusselen om andreslag opprettholdes på lik linje som under den kalde krigen. Det er tydelig at Russland ønsker minst mulig fremmed militær tilstedeværelse i sine nærområder, og at viljen til å bruke atomvåpen mot konvensjonelle trusler er tilstede. Det sistnevnte er ikke noe nytt; Russland annonserte det samme i 2014, og det er heller ikke noe nytt i historisk sammenheng. Både Russland og NATO hadde en førsteslagsdoktrine under en periode av den kalde krigen, og endringer i konseptene var en del av balanseringen som fulgte den teknologiske utviklingen.

Den nye russiske atompolicyen beskriver at atomvåpen vil brukes i en situasjon hvor Russland er under angrep, hvor de opplever at deres innsats for å forsvare landet med konvensjonelle midler er i ferd med å feile. Dette betyr at policyen er knyttet til forhold som direkte truer statens eksistens, og som fremtvinger at atomvåpen som «det siste argument» må brukes for å sikre statens overlevelse. Ifølge policyen ligger altså terskelen ved et punkt hvor Russland føler seg tvunget til å bruke alle tilgjengelige midler for å overleve – som en siste utvei når det er tvingende nødvendig.

«Escalate to de-escalate»

Mens policyen forteller hva Russland sier de vil gjøre, kan doktrinen si noe om hva de har planlagt å gjøre eller muligens hva deer i stand til å gjøre. Og kjernen i «escalate to de-escalate»-doktrinen er et kraftig slag, tidlig i en konflikt, for å presse motstanderen til å avbryte angrepet sitt.

En amerikansk sikkerhetsrådsrapport beskrev i 1954 at «The Kremlin would probably not be deterred by the risk of general war from taking counteraction against an action by the U.S. or its allies which the Kremlin considered an imminent threat to Soviet security» [3]. USA vurderte altså at Sovjetunionen ville forsvare seg og gjengjelde med alle tilgjengelige midler dersom de skulle bli angrepet, selv om konsekvensen ville være full atomkrig, og dette gjenspeiles også i dagens doktrine.

Ifølge Kofman [4] ser Russland helhetlig på alle sine virkemidler, som et komplementært system bestående av ulike subsystemer som kan påvirkes. I et scenario hvor USA angriper Russland vil A2/AD-kapabilitetenes offensive og defensive aktiviteter være tett integrerte, i den hensikt å beskytte egne sårbarheter samtidig som de rammer fiendens. Her er det ikke snakk om å etablere en A2/AD-boble, men Russland forventer at de amerikanske styrkene vil ankomme og delvis etablere seg i teateret, og at Russiske A2/AD-kapabiliteter vil måtte prioriteres til å beskytte kritiske sårbarheter. Russiske strategiske operasjoner vil deretter, med både offensive og defensive aktiviteter, kontre de amerikanske i et forsøk på å påføre store nok kostnader til å fremtvinge en de-eskalering [5].

Nøkkeloppgavene i en slik «escalate to de-escalate»-strategi vil være å absorbere og avvise fiendtlige angrep, å slite ut fiendens høyverdimidler gjennom offensive og defensive operasjoner, å ødelegge de militære og økonomiske målene som kan gi fienden utholdenhet, samt å ødelegge systemets samordning gjennom å ramme kommando-, kontroll- og kommunikasjonssystemer. Alt dette kan enten gjøres samtidig eller sekvensielt [6], som vist med modell 1 og 2.

Samtidig vs. sekvensiell innsats

Dersom innsatsen gjøres sekvensielt, vil det innledningsvis være rasjonelt ikke å bruke atomvåpen, men heller holde dem tilbake for å kunne bruke dem senere i sekvensen, i tilfelle den konvensjonelle innsatsen ikke skulle gi ønsket effekt. Dersom innsatsen skulle utføres i ett slag, kan det bety at taktiske atomvåpen brukes samtidig som konvensjonelle, med komplementære effekter. Russland har imidlertid også mulighet til å ramme motstanderen kraftig med en større mengde konvensjonelle missiler. Når de først velger å bruke atomvåpen vil det derfor mest sannsynlig gjøres på en slik måte at motstanderen ikke kan forveksle angrepet med et rent konvensjonelt, for å få den ønskede signaleffekten med tanke på å fremtvinge en de-eskalering.

Russisk strategisk kultur har fokus på å ta det strategiske initiativet tidlig i en konflikt, men har under øvelser vist at de først tar i bruk atomvåpen når den konvensjonelle innsatsen er i ferd med å feile [7]. Det kan dermed være rimelig å anta at valget mellom samtidig eller sekvensiell innsats kan knyttes til hvor godt motstanderen lykkes i å degradere Russlands sårbarheter.

Sårbarhetene for begge parter ligger i evnen til å opprettholde systemintegrasjonen og utholdenheten, spesielt på strategisk nivå. I den forbindelse ser den russiske generalstaben på beskyttelse av sine strategiske forsvarsstyrker som svært viktig. Her ligger de kjernefysiske kapabilitetene, men de har også enkelte konvensjonelle kapabiliteter, blant annet kommando- og kontrollnoder, strategiske radarer, samt infrastruktur som er kritisk for statens funksjonalitet eller kjernefysisk kommando og kontroll [8].

De sistnevnte elementene finner man igjen i den russiske atompolicyen, hvor det beskrives en målsetting om å avskrekke «fiendtlig angrep mot Russisk kritisk infrastruktur, militær eller sivil, som hvis forstyrret vil begrense evnen til å respondere med atomvåpen». I en sekvensiell tilnærming vil derfor nødvendigheten av å introdusere atomvåpen i innsatsen øke drastisk så fort evnen til å kunne avfyre dem begynner å forsvinne.

Førsteslag som kommunikasjon

Dersom den russiske andreslagsevnen begynner å bli redusert, vil altså et begrenset førsteslag kunne være nødvendig for å fremtvinge den ønskede de-eskaleringen, primært som et politisk budskap for å demonstrere Russlands besluttsomhet. Og hensikten med kommunikasjonen vil være å vise hvor viktig det er for Russland å stanse motstanderens voldsbruk [9]. Denne handlemåten finner vi også i Thomas Schellings teorier [10]. Schelling mente at bestemt og begrenset bruk tidlig i en konflikt kunne være hensiktsmessig for å sende et utvetydig signal til motstanderen om at konflikten vil bli kjernefysisk. Tanken ville være å gi motstanderen et dilemma: «end the war, or disaster».

Den samme tanken hadde NATO i en periode under den kalde krigen. I desember 1969 vedtok NATO et foreløpig politisk direktiv for mulig førstebruk av taktiske atomvåpen, hvor hensikten skulle være å påvirke motparten slik at han ville stoppe aggresjonen. Prosessen mot dette direktivet var ikke uten diskusjon, og det var en felles oppfatning av at førstegangs bruk ville bety et grunnleggende kvalitativt skifte [11].

NATO gikk bort fra denne strategien, og i dag har de aller fleste atommakter tydelig uttalt at de ikke vil bruke førsteslag, kun andreslag. En forklaring er at andreslag gir den beste avskrekkingen, en annen er at man ønsker å opprettholde tradisjonen og stabiliteten, og en tredje er at man vil unngå katastrofe.

Russlands strategi om «escalate to de-escalate» handler ikke om å vinne strategiske gevinster, ei heller om å vinne begrensede kriger, men om nødvendighet, for å sikre føderasjonens overlevelse dersom den skulle bli angrepet. Å bruke atomvåpen i en slik situasjon vil til en viss grad være en siste utvei, men en gradvis ødeleggelse av evnen til å bruke dem vil gjøre sannsynligheten større.

Avslutning

Fortsatt avskrekking eller fare for atomkrig?

I del 1 av artikkelen konkluderte jeg med at terskelen for at en aktør for første gang på 75 år skal bruke atomvåpen sannsynligvis ligger et stykke til høyre i konfliktspekteret, ved eksistensiell krig (modell 3). Begrunnelsen er at det eksisterer en sterk tradisjonog en stabilitet som er skapt av angrepet mot Japan i 1945 og de påfølgende 75 årene med kjernefysisk avskrekking. Å bryte med tradisjonen og stabiliteten har verken vært nødvendig, ønskelig eller hensiktsmessig.

For Russlands del, kan man tolke policyen og doktrinen dithen at atomvåpen vil kunne introduseres i en begrenset konflikt, altså i en konflikt hvor motstanderens mål kan defineres som begrensede, dersom motstanderen fysisk reduserer Russlands andreslagsevne. Det vil ikke være ønskelig eller hensiktsmessig for Russland å bryte tradisjonen og stabiliteten, men det vil kunne vurderes som nødvendig dersom opplevelsen av tap skaper en reell frykt for Føderasjonens overlevelse.

Doktrinen «escalate to de-escalate» er imidlertid en handlemåte som kun vil iverksettes dersom Russland eller russiske sårbarheter blir angrepet. I så måte er den primære handlemåten avskrekking. Og så lenge Russland ikke blir angrepet vil det ikke være noen overhengende fare for atomkrig i Norges nærområder.

Norges evne til beroligelse, avskjerming og eskaleringskontroll

Når det gjelder sikkerhetspolitiske forhold er Norge en småstat, og har i prinsippet liten mulighet til å påvirke stormaktenes strategiske interaksjon i en konflikt. Det vi imidlertid kan gjøre er å opprettholde beroligelse og avskjerming i fred og krise. Beroligelsen innebærer å ha et godt forhold til Russland, mens avskjermingen innebærer å holde fast ved de selvpålagte begrensningene som ble innført under den kalde krigen: basepolitikken, begrensninger på alliert militær virksomhet i Nord-Norge, og ikke minst forbudet mot atomvåpen på norsk jord. Dette vil bidra til å forebygge at de hendelsene som er listet opp i Russlands atompolicy vil inntreffe.

Avskjermingen krever imidlertid at vi må være i stand til å være «NATO i nord». Vi må ha tilstrekkelige ressurser og kapabiliteter til at vi mer eller mindre selvstendig klarer å ivareta NATOs interesser i våre nærområder på en måte som gjør at våre allierte ikke opplever det som nødvendig å gjøre det selv. Beroligelsen har dermed to dimensjoner: beroligelse overfor Russland og beroligelse overfor våre allierte, såkalt «assurance».

En evne til å være NATO i nord vil gi en viss evne til eskaleringskontroll ved at vi vil kunne opprettholde en viss stabilitet og forutsigbarhet i en krise eller i innledningen til en konflikt. Og med tanke på atomvåpen vil hensikten være å forebygge enhver oppfatning om at det skulle være nødvendig å bruke dem.

Jeg vil avslutte artikkelen her, men det finnes også en rekke andre interessante spørsmål som kan være grunnlag for videre diskusjon, blant annet:

• Hvor ligger terskelen for å skyte et varselskudd i form av en prøvesprengning for å demonstrere evne og vilje?
• Hva betyr den russiske trusselen om bruk av atomvåpen for alliert støtte til Norge i krise eller konflikt?
• Og hva skal til for at en sikkerhetspolitisk krise eskalerer til et nivå som trigger «escalate to de-escalate»?

Foto: Topol-M (Wiki Commons)

Referanser

[1] Frykten for implementeringen av en «escalate to win»-doktrine beskrives blant annet i USAs Nuclear Posture Review fra 2018.

[2] Offensiv bruk av atomvåpen som del av en «escalate to win»-doktrine kan være bruk for å komme seg ut av en ufordelaktig strategisk situasjon, eller for å avskrekke andre fra å blande seg inn, ref. Zysk, K. (2018). Escalation and Nuclear Weapons in Russia’s Military Strategy. The RUSI Journal, 25 May 2018, DOI: https://doi.org/10.1080/03071847.2018.1469267, s. 3.

[3] Statement of Policy by the National Security Council 1952-1954, Vol II, part 1, Aug 7, 1954, I Jervis, R. (1989). The Meaning of the Nuclear Revolution: Statecraft and the Prospect of Armageddon. Ithaca and London: Cornell University Press, s. 251.

[4] Kofman, M. (2019). It’s Time to Talk About A2/AD: Rethinking the Russian Military Challenge. War On the Rocks, 5. september 2019, hentet fra https://warontherocks.com/2019/09/its-time-to-talk-about-a2-ad-rethinking-the-russian-military-challenge/

[5] Ibid.

[6] Ibid.

[7] Zysk, 2018, s. 5.

[8] Kofman, 2019.

[9] Zysk, 2018, s. 4.

[10] Schelling, T. C. (1966). Arms and Influence. Veritas paperback edition, 2020. New Haven and London: Yale University Press, s. 113-114.

[11] Skogrand, K. & Tamnes, R. (2001). Fryktens likevekt. Atombomben, Norge og verden 1945-1970. Oslo: Tiden Norsk Forlag, s. 51.