Innledning

For 75 år siden, den 6. august 1945, slapp amerikanerne en fisjonsbombe på 15 kilotonn over Hiroshima. Dette markerte starten på atomalderen. I forhold til tidligere våpen kunne effekten nå oppnås på en måte som var komprimert i tid og multiplisert i ødeleggelse. Inntil da hadde mulige utfall av krig vært seier, tap eller uavgjort, men med atomvåpen kom et fjerde utfall: katastrofe.

Atomvåpen ble etter 1945 beskrevet som «ultima ratio regis» - kongens siste argument, og mange mente at atomvåpen endret krigens natur slik den beskrives av Clausewitz. Krig var ikke lenger tvekamp, men to parallelle utøvelser av ødeleggelse; ingen politiske mål kunne oppnås fordi hele nasjoner ville bli utslettet, og det politiske målet ble å unngå krig. Supermaktene forsto at bruk av atomvåpen mest sannsynlig ville være selvutslettende, og den rasjonelle koblingen mellom militærmakt og politisk hensikt var borte. Mellom atommaktene kunne ikke krig lenger være et middel for å oppnå strategiske mål, og Clausewitz ble lagt på hyllen.

I dag ser vi at både USA og Russland åpent og tydelig kommuniserer sin evne og vilje til å bruke atomvåpen, og særlig Russlands nye atompolicy, kalt «Basic Principles of State Policy of the Russian Federation on Nuclear Deterrence» har fått oppmerksomhet. Policyen beskriver blant annet en vilje til å bruke atomvåpen som svar på konvensjonelle angrep, og er i praksis en førsteslagsdoktrine. I tillegg ser vi at Russland har utviklet sitt atomvåpenprogram og stadig øver på integrert bruk av taktiske atomvåpen og konvensjonelle missiler.

Er dette fortsatt bare avskrekking, eller er det virkelig en fare for atomkrig i Norges nærområder?

Og hvor går terskelen? Hva skal til for at noen etter 75 år uten bruk faktisk velger å bruke atomvåpen i en konflikt? Vil taktiske atomvåpen kunne brukes i en begrenset krig?

I denne artikkelen vil jeg forsøke å svare på disse spørsmålene ved å se på historien, den russiske atompolicyen og «escalate to de-escalate»-doktrinen. I del 1 vil jeg forklare at en tradisjon for ikke-bruk og et felles ønske om stabilitet vil definere den generelle terskelen, og i del 2 vil jeg vise at Russlands terskel går ved en opplevelse av en reell trussel mot statens eksistens. Til slutt vil jeg komme med noen betraktninger rundt Norges evne til eskaleringskontroll overfor atomvåpenbruk.

Teori

Atomvåpen har tidligere blitt brukt på to måter: fysisk mot Hiroshima og Nagasaki, og deretter ikke-fysisk som en trussel om bruk. Disse metodene defineres i strategisk teori som tvang (compellence) og avskrekking (deterrence), og begge har som hensikt å påvirke motstanderens beslutning. Tvang handler om å presse motstanderen til å endre en allerede påbegynt atferd, og avskrekking (som jeg tidligere har skrevet en artikkel om) handler om å hindre at motstanderen iverksetter en bestemt atferd [2]. Bruk av tvang innebærer et ønske om endring, altså et positivt mål, mens avskrekking innebærer et ønske om å bevare status quo, et negativt mål.

I dag brukes atomvåpen som avskrekking, og for å definere hvor terskelen for bruk ligger, vil denne delen av artikkelen forsøke å svare på hva som skal til for at en atommakt endrer metode fra avskrekking til tvang, eller eventuelt hva som gjør at en atommakt ikke gjør det.

Hiroshima og Nagasaki

Den 6. august 1945 ble den japanske byen Hiroshima ødelagt av en 15 kilotonn stor amerikansk atombombe kalt «Little Boy». Eksplosjonen drepte minst 70 000 mennesker, og adskillig flere døde etterpå av strålingen. Tre dager senere, den 9. august, ble bomben «Fat Man» sluppet over Nagasaki. Totalt ble mellom 129 000 og 226 000 mennesker drept som følge av disse to bombene [3].

For mange av oss fremstår nok den amerikanske maktbruken mot innbyggerne i de to byene som ren og skjær ødeleggelse og massedrap, men i strategisk teori kan den forklares som det jeg kaller tvang. De to bombene var ikke rettet mot de menneskene som ble rammet av dem, men rettet mot beslutningstakerne i Tokyo, for å få Japan til å overgi seg og dermed få avsluttet andre verdenskrig.

Metoden tvang innebærer å slå, og fortsette å slå, inntil motstanderen gir etter og endrer atferden sin på den måten en ønsker [5], og det var nettopp dette som skjedde i august 1945. Keiser Hirohito fikk det første slaget den 6., det andre den 9., og beslutningen kom den 12. august. USA oppnådde dermed et positivt mål med bombene; en strategisk gevinst, og dette har ingen atommakter gjort etter dem.

Handlingene i august 1945 skapte nemlig en tradisjon for ikke-bruk, som fortsatt lever i dag.

For det første hadde bombingen en psykologisk effekt. Bildene av ødeleggelsene, døde og brannskadde sivile ga hele verdenssamfunnet en følelse av sjokk og avsky, og selv om krigen ble avsluttet, var mantraet «aldri mer 6. august». Fire år senere prøvesprengte Sovjetunionen sin første bombe, og i 1952 gjennomførte USA en prøvesprengning av en fisjonsbombe som hadde 1000 ganger større sprengkraft enn «Little Boy» [6]. Potensialet for en verdenskatastrofe var et faktum.

For det andre skapte bruken av atombomber en etisk og instinktiv distinksjon mellom konvensjonelle og kjernefysiske våpen. Atomvåpen er per definisjon masseødeleggelsesvåpen, som ikke diskriminerer mellom stridende og ikke-stridende, særlig med tanke på ettervirkningene, og dette har skapt en felles internasjonal oppfatning om at å bruke atomvåpen er noe man ganske enkelt ikke gjør [7]. På 50-tallet ble det utviklet såkalte taktiske atomvåpen [8] som potensielt kunne ramme et militært mål uten å skade sivile, men da var tabuet allerede etablert.

Gjensidig avskrekking

Den andre måten atomvåpen har blitt brukt på er avskrekking, og det tydeligste eksempelet er den gjensidige avskrekkingen mellom øst og vest under den kalde krigen, basert på partenes kjernefysiske andreslagsevne.

Konseptet andreslagsevne ble imidlertid unnfanget tidligere, i etterspillet etter det japanske angrepet mot den amerikanske flåten ved Pearl Harbor 7. desember 1941, som etterlot et sterkt og varig inntrykk i amerikansk strategisk kultur. Lærdommen var at en militær styrke som avskrekker angrep mot andre mål faktisk inviterer til angrep mot seg selv hvis den ikke kan avskrekke med en tilstrekkelig postattack-evne. Denne lærdommen, om at kun postattack- og ikke preattack-evne kan avskrekke, skapte andreslagsevne-konseptet [9].

Med atomvåpnenes inntreden ble andreslagsevnen det aller viktigste for USA og Sovjetunionen i den kalde krigen. For å kunne lykkes med et førsteslag måtte det være rettet mot motpartens atomvåpensystemer, og være så hurtig og omfangsrikt at de aller fleste ble tatt ut, for å unngå en respons av samme omfang og «Mutual Assured Destruction». Svaret på denne trusselen ble å beskytte ens egne våpensystemer slik at et eventuelt førsteslag kunne absorberes, for deretter å kunne besvares. Situasjonen var tidvis spent, men stabil, og policyen var enkel: ikke gjør noen ting. Som det sies i filmen War Games: «the only winning move is not to play». Ingen av partene ønsket atomkrig, og den gjensidige avskrekkingen gjorde at den kalde krigen ble en relativt fredfull periode i forhold til første halvdel av 1900-tallet.

Den gjensidige kjernefysiske avskrekkingen har skapt en stabilitet, som hviler på flere forhold.

For det første har det hele tiden vært en viss balanse mellom USAs og Sovjetunionens evne og vilje. Med tanke på evnen har blant annet nedrustnings- og ikkespredningsavtaler har bidratt til en balanse gjennom å sette mål og grenser for hvor mange atomstridshoder atommaktene skal holde seg med. På det meste hadde USA og Sovjetunionen over 20 000 stridshoder hver [10], og USA og Russland har i dag om lag 6500 hver [11]. I tillegg har partenes strategier og policyer speilet hverandre gjennom ulike perioder [12]. Noen mener at den kalde krigen var preget av ustabilitet og av et våpenkappløp med stadige forsøk på å få en relativ fordel, men partene har hele tiden balansert hverandres forsøk, så hvis man ser på hele perioden fra 50-tallet til i dag er den preget av en relativ balanse i evne og vilje.

For det andre har det vært en felles forståelse av at atomvåpen gir bedre effekt når man truer med dem enn når man brukerdem. Trusselen om skade er et strategisk middel, og i en verden hvor militær seier innebærer gjensidig utslettelse, ligger våpnenes verdier i deres påvirkning, ikke i anvendelse [13]. Denne evnen til å true med utslettelse, som er forbeholdt noen få aktører, har også gitt aktørene en viss prestisje og en stormaktstatus. Khrusjtsjov uttalte i 1958, ved innledningen til Berlin-krisen, at atomvåpnene var del av «et spill som ingen ville vinne», men at de var «hensiktsmessige for å oppnå at motparten ville snakke med oss» [14]. Denne prestisjen, kombinert med en anerkjennelse av at valget står mellom sameksistens og utslettelse, har bidratt til stabiliteten.

Terskelen for bruk av atomvåpen

Bombingen av Hiroshima og Nagasaki og den påfølgende gjensidige avskrekkingen har altså skapt en tradisjon og en stabilitetsom er grunnlaget for hvor terskelen for å ta i bruk atomvåpen ligger i dag. Som tidligere nevnt ble det på 50-tallet utviklet taktiske atomvåpen som kan brukes uten at sivile liv går tapt, og man skulle dermed anta at atomvåpen kunne hatt en nytteverdi i en av de mange krigene som har blitt utkjempet de siste 75 årene. Til tross for dette har de ikke blitt brukt, og spørsmålet blir da hvorfor?

For det første har det ikke vært nødvendig. Det ble ikke brukt atomvåpen i Koreakrigen, ikke i Vietnamkrigen, og heller ikke i Sovjetunionens krig mot Afghanistan, selv om den var langvarig, blodig og kostbar. Det var også en rekke alvorlige sikkerhetspolitiske kriser under den kalde krigen hvor atommaktene heller ikke brukte atomvåpen mot hverandre, selv ikke i Cuba-krisen eller Berlin-krisene hvor begge parter hadde fingeren på avtrekkeren. Krisene og konfliktene har blitt håndtert med andre midler, og det har også ligget en viss politisk prestisje i å ikke bruke atomvåpen. Da Khrusjtsjov de-eskalerte Cuba-krisen ved å trekke tilbake de sovjetiske missilsystemene uttalte han at han ikke hadde gitt etter for Kennedy, men hindret et utbrudd av atomkrig [15]. I sum vitner dette om at atomvåpen har en spesiell status som gjør at de kun vil brukes når det er helt nødvendig, altså i tilfeller hvor statens eksistens står på spill.

For det andre har det ikke vært ønskelig å bryte tradisjonen og stabiliteten på grunn av de politiske konsekvensene det vil medføre. President Johnson uttalte følgende i september 1964, som svar på et tidligere forsøk på å viske ut skillet mellom konvensjonelle og kjernefysiske våpen:

«There is no such thing as a conventional nuclear weapon. For 19 peril-filled years no nation has loosened the atom against another. To do so now is a political decision of the highest order» [16].

Med ordene «political decision of the highest order» sier Johnson ikke bare at beslutningen er alvorlig, men også at de politiske konsekvensene av å avfyre et atomvåpen vil være alvorlige for den som skulle finne på å gjøre det. I dag har de 19 årene blitt til 75, og det er rimelig å forvente at hele det internasjonale samfunnet umiddelbart etter en slik hendelse vil komme med sterke fordømmelser, strenge sanksjoner og etablere et narrativ som i overskuelig fremtid vil henge ved den som skulle bryte tradisjonen, selv i tilfeller hvor de fysiske skadene er relativt små. Resultatet av dette vil være at en aktør etter første gangs bruk vil befinne seg i et helt annet, og et adskillig mer komplisert og ufordelaktig politisk miljø enn forut for hendelsen.

På grunn av konsekvensene vil det også være nærmest umulig å vinne noen strategiske gevinster med bruk av atomvåpen. Dette vil selvfølgelig være avhengig av hvor stor skade som påføres og mot hvem. Ved bruk av ett enkelt taktisk stridshode, for eksempel som et varselskudd, er det ikke umulig å tenke seg at krigen videre vil kunne utkjempes som en begrenset krig, men det vil uansett være en risiko både for eskalering og konsekvenser [17]. Dette betyr at selv om man kan se for seg å vinne en strategisk gevinst, vil det være en overhengende fare for at konsekvensene totalt overskygger den, og at man i sum vil ende opp med et tap. Og denne risikoen betyr at atomvåpen sannsynligvis kun vil bli brukt i situasjoner hvor det vurderes som tvingende nødvendig, som et siste forsøk på å sikre egen overlevelse.

For det tredje er det ikke hensiktsmessig, fordi alle vil være tjent med at tradisjonen og stabiliteten opprettholdes. Det ene årsaken er at dette vil bidra til å forebygge nye verdenskriger [18], men den andre er at tradisjonen og stabiliteten gir en handlefrihet under terskelen for atomkrig. Den gjensidige kjernefysiske avskrekkingen og frykten for katastrofe har ført til at atommakter har begrenset sin maktbruk mot andre atommakter og mot stater som er allierte med en [19], men den har også ført til flere begrensede kriger. Det er nemlig større sannsynlighet for at det oppstår begrensede kriger når balansen av strategiske styrker er så stabil at to eller flere motstående parter ikke frykter eskalering. Om begge parter har andreslagsevne, og et angrep betyr gjensidig utslettelse, vil hver av dem bli mer villige til å ta risiko og til å initiere begrenset krig, siden de vil være mindre redde for eskalering [20]. Stabiliteten og tradisjonen har dermed gjort det mindre risikabelt å bruke konvensjonelle maktmidler for å oppnå strategiske gevinster, og denne handlefriheten er stormaktene tjent med.

Avslutning del 1

Det finnes flere årsaker til at atomvåpen ikke er blitt brukt siden 1945: for det første har det ikke blitt vurdert som nødvendig, fordi ingen atommakter har opplevd noen eksistensielle kriger, for det andre har det ikke vært ønskelig, fordi risikoen for politiske konsekvenser har kunnet legitimere målet, og for det tredje har det ikke vært hensiktsmessig, med bakgrunn i et felles ønske om å opprettholde en handlefrihet under terskelen for atomkrig.

USAs bomber mot Hiroshima og Nagasaki og den påfølgende gjensidige avskrekkingen har skapt en 75 år lang tradisjon for ikke-bruk og en strategisk stabilitet. Å bryte denne tradisjonen og stabiliteten ved å være den første aktøren som avfyrer et atomvåpen i en konflikt, vil medføre alvorlige konsekvenser. Hvor alvorlige konsekvensene vil være er umulig å forutsi, siden det aldri er blitt gjort, og nettopp derfor innebærer førstebruk en betydelig risiko.

Hvor kraftig stridshode man benytter, hvorvidt man rammer sivile, eller om det kun brukes for å demonstrere evne og vilje, vil ha en viss betydning med tanke på konsekvensene. Uansett vil en førstebruk bryte tradisjonen og stabiliteten, med den risikoen det skulle innebære.

Terskelen for bruk av atomvåpen i dag vil derfor være et punkt hvor en atommakt opplever situasjonen som så alvorlig og truende at ingen andre virkemidler vil kunne løse den, kombinert med en opplevelse av at situasjonen ikke kan omgås, men måløses. Atomvåpen vil være siste utvei og det siste argument i en konflikt, og terskelen ligger derfor til høyre for begrenset krig, hvis man ser på konfliktspekteret (modell 1).

I del 2 av artikkelen vil jeg undersøke hvor Russlands terskel for bruk av atomvåpen går, ved å se nærmere på Russlands nye atomvåpenpolicy og deres «escalate to de-escalate»-doktrine. Til slutt vil jeg presentere mine betraktninger om Norges evne til eskaleringskontroll overfor en eventuell bruk av atomvåpen i våre nærområder.

Foto: Russisk RS-28 Sarmat (mil.ru, минобороны.рф)

Referanser

[1] Forfatterens modell, basert på konfliktspekteret i FFOD 2019 (Forsvarsstaben. (2019). Forsvarets fellesoperative doktrine.Oslo: FHS).

[2] Schelling, T. C. (1966). Arms and Influence. Veritas paperback edition, 2020. New Haven and London: Yale University Press.

[3] https://en.wikipedia.org/wiki/Atomic_bombings_of_Hiroshima_and_Nagasaki

[4] Forfatterens modell, basert på Holsti, K. J. (1964). The Concept of Power in the Study of International Relations. Wiley, on behalf of The International Studies Association, hentet fra http://www.jstor.org/stable/3013644

[5] Schelling, 1966, s. 70.

[6] Skogrand, K. & Tamnes, R. (2001). Fryktens likevekt. Atombomben, Norge og verden 1945-1970. Oslo: Tiden Norsk Forlag, s. 22.

[7] Schelling, 1966, s. 292-293, og Waltzer, M. (1977). Just And Unjust Wars – A Moral Argument with Historical Illustrations. Fourth Edition, 2006. New York, NY: Basic Books, s. 276.

[8] Taktiske atomvåpen kalles også ikke-strategiske eller «low yield», og har atomstridshoder med relativt liten sprengkraft, primært for at de skal kunne brukes på stridsfeltet.

[9] Luttwak, E. N. (2001). Strategy: the Logic Of War And Peace. Revised and enlarged edition. Cambridge, MA: The Belknap Press of Harvard University Press, s. 224.

[10] Ibid., s. 231.

[11] FFI. (2020). Russiske kjernefysiske styrker. FFI-rapport 20/00131, 20. august 2020, hentet fra https://www.ffi.no/publikasjoner/arkiv/russiske-kjernefysiske-styrker, s. 16.

[12] Med unntak av at både NATO og Sovjetunionen innførte en førsteslagsdoktrine på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet for å balansere for at de var den svakere part.

[13] Slaughter, Anne-Marie (2020), i forordet til Schelling, 1966, s. ix.

[14] Skogrand & Tamnes, 2001, s. 32.

[15] Schelling, 1966, s. 121-122.

[16] Ibid., s. 291-292.

[17] Waltzer, 2006, s. 277.

[18] Ingen har noensinne gjennomført et storskala konvensjonelt angrep mot en atommakt eller en av deres allierte, med unntak av Egypt og Syrias angrep mot Israel i 1973.

[19] Caves, J. P. Jr. & Carus, W. S. (2014). The Future of Weapons of Mass Destruction: Their Nature and Role in 2030. Center for the Study of Weapons of Mass Destruction, Occasional Paper, No. 10, Washington D.C.: National Defense University Press, s. 16. Eksempler på dette er blant annet Kinas inntreden i Korea i 1950, grensekonflikten mellom Sovjet og Kina i 1969, og Kargil-konflikten mellom India og Pakistan i 1999.

[20] Allison, G. & Zelikow, P. (1999). Essence of Decision: Explaining the Cuban Missile Crisis. Subsequent edition. New York: Longman, s. 41-42.