Russiske private militære selskap til sjøs – en trussel for Norge?

Åse Gilje Østensen -

Årets Langtidsplan for Forsvarssektoren (LTP) legger ikke opp til noen økning i det militære nærværet langs Norskekysten. Marinen forblir liten i overskuelig framtid og Norge vil fortsatt være dårlig rustet til å møte fiendtlige aktører i vår kystsone. Artikkelen belyser hvordan denne sårbarheten kan utnyttes av Russland gjennom maritime private militære selskap, gjerne i samband med russiske sjøfolk som allerede befinner seg i Norge.

Siden 2013 har russerne i økende grad eksperimentert med bruken av såkalte private militære selskap (PMS). Man har testet nytteverdien av disse i tradisjonelle kampoppdrag (Syria og trolig også Mosambik), ulike spesialoperasjoner (Ukraina) og som tilbydere av regimesikkerhet, militærassistanse og mentorering (Libya, Sudan og den Sentral Afrikanske Republikk). Graden av suksess har i beste fall vært vekslende, men man har lykkes i å demonstrere at dette er en kapabilitet som også russerne nå besitter.

Felles for aktivitetene vi har sett til nå er at de har vært landbaserte. De har til tider basert seg på tett støtte fra både den russiske hæren og den russiske militære etterretningen (GRU). Russerne har imidlertid også et mindre antall selskap som spesialiserer seg på sjødomenet.

To av de maritime PMSene som utmerker seg er RSB Group og Moran Security. Begge selskapene består angivelig i stor grad av tidligere militært personell, pluss personell fra FSB og GRU (Vysokii 2017; Morgenstern 2015). Begge selskapene tilbyr beskyttelsesoppdrag til sjøs, men også på land. De selger også risikovurderinger og tjenester som faller innenfor etterretning, rekognosering- og overvåkningssegmentet. RSB Group skiller seg ut fra tilsvarende selskap ved at de har en egen cyber-divisjon (Østensen 2020). De russiske selskapene har med andre ord kapabiliteter som kan være nyttige redskap for å skade Norge.

Norskekysten gir russisk mulighetsrom

Det finnes selvsagt mange måter russiske PMSer kan gjøre nytte for seg dersom målet er å skade Norge, men vår langstrakte kyst utmerker seg ved sitt mulighetsrom. Den kan dessverre enkelt gjøres bruk av. Ikke bare huser kysten størstedelen av Norges befolkning, infrastruktur og naturressurser, men den er samtidig lett å infiltrere. Dette fordi den er lang og uoversiktlig, samtidig som det norske militære fotavtrykket på kysten er lite (Ulriksen 2019). Dersom noe á la Regjeringens forslag til LTP blir vedtatt, vil denne sårbarheten vedvare. Forslaget påvirker ikke bare Norges evne til å militært utnytte de fordeler som vår egen kystgeografi gir, men det gir også rom for at andre makter kan utnytte den.

Den særegne geografien langs store deler av norskekysten har nemlig ikke bare strategisk betydning for Norge, men også for stormaktene rundt oss. Russerne er i tillegg godt kjent med hvordan Norge tradisjonelt har utnyttet kysten taktisk. Samtidig er Nordflåten i ferd med å bli svakere ute på det åpne havet, men vil i løpet av noen få år ha et betydelig antall nye korvetter og konvensjonelle ubåter som er velegnet for kystnær maktprojeksjon (Kvam 2020). Disse plattformene er dermed også hensiktsmessige for operasjoner på norskekysten, for eksempel for å øke rekkevidden på russiske våpensystem mens man beskyttes av norsk kystgeografi (Ulriksen 2019).  Russisk utnyttelse av vår kystsone muliggjøres blant annet av at russerne har drevet utstrakt kartlegging av kysten vår i mange årtier allerede. Dette er vi for så vidt klare over, men det gjøres likevel trolig for lite for å kartlegge denne aktiviteten, og enda mindre for å forhindre den.

Russiske myndigheter oppfordrer for eksempel egne sjøfolk til å gjøre seg kjente på norskekysten ved å skaffe seg farledsbevis, sertifikater som tillater at man seiler uten los. Her kan Kystverket opplyse om at mens det i 2011 var 68 russere som hadde farledsbevis, doblet tallet seg til 118 i 2016. I mars i år hadde tallet igjen doblet seg til 243. Kystverket mottok allerede i 2015 varsel om at formålet var å legge til rette for at russiske sjøfolk i norsk hyre kunne brukes som loser og kjentmenn på russiske militærfartøy i en potensiell konflikt eller krigssituasjon. Og russiske sjøfolk finnes det mange av i norske rederier.

Flere rederier opplever å ha vært utsatt for styrte jobbsøkerkampanjer fra russiske sjøfolk. I dag finnes det norske rederier som har en stor andel russisk mannskap, for eksempel bergensrederiet Wilson. Rederiet har 113 små og middels store frakteskip som går i ruter fra Murmansk, langs det meste av norskekysten og til havner i Nord-Europa. 80 prosent av mannskapet på Wilsons skip, eller omlag 1160 mann, er russere. (Wilson 2020). Slike sjøfolk utgjør en risiko for Norge. Ikke bare er de lommekjente i norske farvann, men de seiler også norskflaggede skip. De har dermed fordelen av å være en del av «normalbildet».  De vil dermed ikke kun være en ressurs i en åpen konflikt, men de utgjør også en formidabel gråsonekapasitet, enten de vet det eller ei.

Hvordan kan private militære selskaper skade Norges «myke buk»?

I et potensielt norsk scenario vil norske myndigheter trolig være svært opptatt av å etablere ansvar for fiendtlige handlinger før en reagerer militært. Private militære selskap er velegnede til å skape tvil nettopp om hvem som står bak. Som vi husker var det nettopp denne typen tvil som kjøpte russerne tid på Krim. Russiske PMSer kan også fungere meget godt som skalkeskjul for russisk militært personell og kan dermed benyttes på et utall måter.

Styrkemultiplikasjon og voldelige aksjoner

Selv om private militære selskap også vil kunne fylle hull i Russlands utenlandsoperasjoner, er det nok mer sannsynlig at man prioriterer å bruke konvensjonelle, godt trente avdelinger som er integrert i kommandokjeden til åpen strid med et NATO-land (Østensen og Bukkvoll 2018). PMSer kan likevel spille en rolle, både som reservestyrker, støtteelementer eller i gråsonekrigføring. Norge er et langstrakt land og det kunne tenkes behov for enheter med amfibisk kapasitet som kunne overvåke aktivitet eller ta kontroll over infrastruktur som havner eller olje- og gassinstallasjoner, eventuelt tettsteder eller mindre byer. I Donbas så man også at selskapet som går under navnet «Wagner» ble brukt til likvideringsoperasjoner (Korotkov 2015). Russiske PMSer kunne relativt enkelt utføre liknende oppgaver på norsk jord.

Forberedelse

De russiske selskapene kan potensielt spille en viktig rolle i å legge til rette for et bredt spekter av åpne og fordekte operasjoner i en langt på veg ubevoktet norsk kystsone. Gitt at noen av selskapene har cyberkapasiteter og trolig personell med etterretningserfaring blant sine ansatte, er det realistisk at disse selskapene vil kunne drive bildebygging, overvåkning av militær og sivil aktivitet, rekognosering og overvåkning av datatrafikk. Noen vil trolig også kunne utføre avanserte cyberangrep.

Legging av sjøminer kan også være en mulig oppgave for private militære selskap. Til dette formålet kan man også benytte seg av de russiske sjøfolkene i Norge og skipene de jobber på. Både RSB Group og Moran Security oppgir at de kan utføre minerydding. Selv om sjøminer ikke nevnes spesielt er det ikke utenkelig at PMSer kan ha, eller kunne skaffe seg, den taktiske kunnskapen som skal til for å kunne legge sjøminer. Disse selskapene rekrutterer tross alt operatører alt etter type oppdrag og har lederskap med bakgrunn fra blant annet den russiske marinen. Minelegging kan gjøres i skjul og i god tid før en påfølgende operasjon.

På samme vis vil PMSer også kunne bidra til forhåndsutplassering av forsyninger til regulære styrker. Det kan være drivstofftankere eller ulike depoter som etableres skjult på land.

Sinke norsk og alliert reaksjonsevne

Russiske PMSer vil kunne gjøre det vanskeligere for forsterkninger å lande trygt på norskekysten. Med militær bakgrunn vil mange av operatørene være våpenføre og godt kjent med bruk av relativt tunge russiske våpensystemer. I Syria benyttet Wagner bombekastere, haubitser feltartilleri, stridsvogner og stormpanservogner (Zakharov 2017). Sabotasjeoperasjoner kan rettes mot infrastruktur eller aktører som er viktige for å få det militære apparatet til å fungere, for eksempel flyplasser, veger, havner eller sivile logistikkleverandører.

Private militære selskap vil også kunne sabotere ved å ta i bruk egne fartøy (Moran Security har for eksempel en flåte på fem båter av ulike størrelse). Man kan også bruke innleide lystbåter eller norske skip som til daglig har en stor andel med russisk besetning. Slike skrog kan settes i brann («fire ships») eller brukes til å blokkere deler av leder eller havner («block ships»). Slik vil en kunne forsinke mobilisering av den norske marinen eller ilandsetting av forsterkningsstyrker og materiell som kommer sjøveien.

Konklusjon

Russerne har et relativt lite, men potent, knippe maritime private militære selskap. Noen av de framstår som virkningsfulle instrument for å drive russisk maktprojeksjon. Norske forsvarsplanleggere og politikere bør anerkjenne at PMSer i kombinasjon med andre sivile og militære virkemidler, gir russerne mange muligheter til å overraske, spesielt i domener der vi ikke er årvåkne.

Russiske private militære selskap passer da også særdeles godt inn i russisk strategisk tekning hvor både å ramme fiendens situasjonsforståelse og overraskelsesangrep er viktig. Regjeringens forslag til LTP legger opp til en marine som heller ikke det neste tiåret dimensjoneres for tilstrekkelig tilstedeværelse på kysten. Det vil bety at Norge fortsatt vil mangle den nødvendige avskrekkingen, men også årvåkenheten, som skal til for å hindre denne typen fiendtlige aktører å ta seg til rette langs norskekysten.

Foto: RSB-group

Referanser

  • Korotkov, Denis. 2015. «Slavianskii korpus vozvrashchaetsia v Siriu», Fontanka.ru, 16 October.
  • Kvam, Ina Holst-Pedersen. 2020. «Nordflåtens evne til kystnær maktprojekson. Implikasjoner for bastionforsvaret». Necesse No. 1, 2020. https://forsvaret.no/hogskolene/Forskning/Publikasjoner/Necesse/necesse-2020-1
  • Morgenshtern, Aleksandr. 2015. Kratkii Spravochnik – Chastnye Voennye I Okhrannye Kompanii på Dannym ISOS, http://morgenstern.mozello.com/knigi/.
  • Ulriksen, Ståle. 2019. «Norges akilleshæl blottlegges”. Bergens Tidende 13. november. https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/qLxgyz/norges-akilleshael-blottlegges
  • Vysokii, Biorn. 2017. “Rossiiskie ChVK, pervye shagi”, 14 February, article at the website www.proza.ru, edited by the Russian Authors Union, https://www.proza.ru/2017/02/14/2214.
  • Wilson 2020. “Wilson crew – WE CARE” Hentet 26.05.2020 fra https://www.wilsonship.no/en/ship-management/crewing
  • Zakharov, Artur. 2017. Interview with former Wagner fighter Oleg, ETV, 23 July, https://rus.err.ee/239149/istorija-tajnyh-rossijskih-naemnikov-ili-gruppa-vagnera-v-sirii.
  • Østensen, Åse Gilje. 2020. «Private militære selskap – En ny russisk kapasitet å regne med også til sjøs?» Necesse No. 1, 2020. https://forsvaret.no/hogskolene/Forskning/Publikasjoner/Necesse/necesse-2020-1
  • Østensen, Åse Gilje and Tor Bukkvoll (2018). Russian Use of Private Military and Security Companies: The implications for European and Norwegian Security. Oslo: Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI).