Tittelen kan virke noe dramatisk for nasjonen Norge som lever i en tilstand av «dyp fred». Men uten kunnskap om russisk strategi på det overordnede nivået er det vanskelig å forstå hvorfor det foregår for eksempel cyberangrep, spionasje, fly- og flåtebevegelser rettet mot Norge og Vesten initiert av Russland. Hva er tankesettet som ligger bak? Artikkelen vil søke å belyse følgende:
Hva holder den øverste russiske ledelse våken om natten - hva er de redd for som gjør at de retter nevnte aktiviteter mot Norge og Vesten? Hvilken strategi ligger bak aktivitetene? Hva blir derav konsekvensene av strategien for Norge?
Russlands president Vladimir Putin fremstilles som uutgrunnelig og uforutsigbar. Hvordan kan vi da komme nærmere inn på en president som ser på seg selv som sjefsstrategen? Fiona Hill og Clifford G Gaddy bruker blant annet Putins PhD avhandling til å belyse Putins strategiske tenkning - nærmere presidents tenkning kan en neppe komme. Den andre hovedkilden er Mark Galeotti som har fulgt strategiutviklingen i Russlands over tid og har førstehånds kilder. Ikke alle er enig med Galeotti i hans beskrivelse av løsninger generert ad-hoc, men så langt er beskrivelsen ikke motbevist.
Strategi i sin enkleste form er hvorledes man interagerer med en motstander eller potensiell fiende eller fiende. Strategi karakteriserer ved bruk av midler på forskjellige måter for å nå målene (se introduksjon til strategi). Andre begreper er forklart i fotnote [1].
Kremls trusselpersepsjon
Det internasjonale systemet er et som er på kanten av kaos – et nærmest anarkistisk system, og uforutsette ting kan skje. Russland har vært invadert utallige ganger, og denne historiske balasten fremstilles som at Russland er omringet av fiender. Her er persepsjon av trusselen like vesentlig som fakta om den. Putin har siden tiltredelse vært opptatt av faren for at Russland kollapser og desintegrerer. Putin og den russiske herskende elite (omtalt her som Kreml) ser på vestlig demokrati og åpne markeder som en klar trussel mot det nåværende russiske styresettet. Putin oppfatter at Vesten ønsker ham avsatt og å initiere et regimeskift. Han ser deler av den indre opposisjonen som en 5. kolonne for Vesten med formål å generere en fargerevolusjon. Kreml er overbevist om at det nå eksisterer en form for krigstilstand mellom Russland og Vesten, og det var Vesten som begynte denne politiske utvikling. Russland er i følge Kreml utsatt for aggresjon fra Vesten i form av hybrid krigføring. Putin og eliten handler ut fra egenforståelse i forsvar av Russlands suverenitet i en «sivilisasjonskamp». Dette tilsier også at alle midler er tillatt, og alle tilgjengelige krefter kan mobiliseres. Russland forsvarer seg offensivt, og det er det vi ser elementer av utenfor Norge [2].
Russlands målsetninger
Russland har som fremste mål å opprettholde egen suverenitet. Dernest ser de på seg selv som en stormakt og søker annerkjennelse som det. Derav følger at de vil ha innflytelse i tilgrensende land, det som av russerne selv omtales som det nære utland. Russland søker også økonomisk velstand, noe som krever handel med utlandet og er en forutsetning for å opprettholde et relevant forsvar. Til sist så ser det på NATO og EU som motstandere som tar seg til rette i det de oppfatter som sin innflytelsessone. Russerne vil begrense denne aktiviteten, og arbeider for at NATO går i oppløsning [3].
Russisk strategi generelt
Den russiske staten har et velutviklet hierarki av styringsdokumenter med Konstitusjonen øverst, dernest lover om forsvar og sikkerhet, Nasjonal sikkerhetsstrategi og Militærdoktrine. Nasjonal sikkerhetsstrategi er det grunnleggende strategiske planleggingsdokumentet. Dokumentet inneholder Den russiske føderasjonens nasjonale interesser og strategiske prioriteter, mål, oppgaver og midler innen innenriks og utenrikspolitikk og sikrer landets bærekraftige utvikling over tid [4]. I denne fremstillingen vil det legges vekt på den helhetlige strategien, dvs omsetting av nasjonal sikkerhetsstrategi i praksis. Militær strategi er underordnet den helhetlige strategien og styrer bruk av det militære virkemidlet. Kreml er fullstendig klar over NATOs militærmakt, hvilket medfører at væpnet konflikt med NATO ikke er noe som Kreml vil initiere. Men de væpnede styrker forbereder seg til krig og vil være i stand til å håndtere episoder som kommer ut av kontroll med vekt på å komme motstanderen i forkjøpet - etablering av et fullbyrdet faktum ved et forkjøpsangrep.
Strategi i utførelse
Putin som strateg
Den russiske presidenten Vladimir Putin er Russlands sjefsstrateg som ikke driver langsiktig planlegging, men beredskapsplanlegging for det uforutsette. Det gjelder å være best mulig forberedt, og om dette ikke slår til, hvorledes tilpasse seg til for de verste tenkelige alternativene når det er ukontrollerbare og uforutsette endringer i miljøet. Det er som kjent mange veier til Rom, og mange måter Putin kan nå sine mål på. Dette betyr også at han som alle gode strateger tilpasser seg motstanderens aktiviteter og mottrekk. Omstendighetene påvirker også strategiske valg [5]. Beslutningstagning er omgitt med stort hemmelighold, og til færre som er involvert til bedre [6].
Idégenerering
Målene som er skissert er omfattende og i stedet for å lage en omfattende og komplisert plan er Kremls tilnærming noe som kan sammenlignes med såkalt oppdragsbasert tenkning. Brede målsetninger gis med åpning for ad-hoc-byråkrater, aktører og styringsorganer til å komme opp med kreative løsninger på oppgaven, basert på de forskjellige typer virkemidler de har til disposisjon. Dette gir innovasjon og er sparsommelig bruk av begrensede ressurser. Dagens strategi karakteriseres ved bruk av indirekte, asymmetrisk og ikke-militære midler. Forholdet mellom ikke-militære og militære midler er ideelt 4:1 [7]. Retningslinjene/kriteria for valg av løsning for utførelsen kan sies å være: desinformasjon – destabilisering – forstyrrelse – destruksjon og villedning. Noe legger Kreml vekt på, noe nikkes av og noe forblir på idestadiet. Fordelen er at Kreml har stor grad av benektbarhet [8]. Dette gir en strategi hvor en aksjon er uavhengig av øvrig aksjoner og effekten akkumuleres. Imidlertid er det ofte vanskelig å vurdere effekten, og den kan gi uønsket effekt, som kan tolkes som tilbakeslag. Nedskytingen av passasjerflyet over Øst-Ukraina i 2014 kan være et slikt tilfelle.
Kreml gir også retningslinjer for hva som er «dagens sak», spesielt overfor statskontrollert media. Enkelte større aksjoner må kontrolleres og styres fordi de betinger innsats fra alt fra for eksempel Presidenten, luftforsvaret til såkalte «trollfabrikker»[9]. Det kan karakteriseres som en sekvensiell strategi hvor hver aksjon utføres på basis av den forgående og at flere aksjoner er orkestret/synkronisert for å gi ønsket effekt. En større operasjon vil medføre operasjonell koordinering, mens aksjoner i en akkumulert strategi håndteres direkte av det taktiske nivået.
Hovedkoordinator ansees av Mark Galeotti å være Presidentadministrasjonen (PA) med unntak av det som er Sikkerhetsrådets ansvarsområdet. Den ortodokse kirke og oligarker brukt i utførelse av en strategi håndteres antagelig av andre enn PA. De hemmelige tjenester håndteres muligens av spesialrådgivere i PA når det er aktuelt. Det som beskrives her er hovedsakelig uformelle prosesser. PA har også formelle myndighet til å gi etterretningsorganene innhentingsoppdrag [10].
Aktører, midler og metoder
Idet Kreml oppfatter seg til å være i krigstilstand er alle som kan bidra aktuelle som aktører, fra forretningsmenn, oligarker, organiserte kriminelle, diaspora, Den ortodokse kirke til De væpnede styrker. Mens statlige organ som de hemmelige tjenestene, spesialstyrker og De væpnede styrker har stor grad av styrbarhet og derav kontroll med effekten, vil leiesoldater og organiserte kriminelle ha lav styrbarhet og effekten vil være vanskelig å kontrollere [11].
I motsetning til hva som er vanlig i Vesten, driver de hemmelige tjenestene ikke bare med informasjonsinnhenting, men gjennomfører også aktive tiltak. De er derved mer sammenlignbar med Special Operations Executive – SOE, den britiske organisasjonen som opererte i Norge under andre verdenskrig, enn med dagens norske etterretningstjeneste [12]. Omfanget av aktive tiltak tilsvarte i 1970 ca 85% av budsjettet til daværende KGB, og selv om tallet må tas med en klype salt gir det en pekepinn på omfanget [13]. Det samme gir nåtids aktivitet i Øst-Ukraina, Skipal-saken i UK, innblanding i valg i USA og forsøk på statskupp i Montenegro for å forhindre NATO tiltredelse [14].
Sikkerhetskulturen er formet av klassisk forståelse av makt dvs hard makt, som igjen gir garanti for verdens oppmerksomhet og respekt. Kremls oppfattelse av myk makt blir en variant av myk tvangsmakt, også omtalt som aktive tiltak (aktivnye meropriyatiya) i sovjetperioden. Det gjelder hensynsløst å anvende politiske, økonomiske og andre strategiske ressurser for å oppnå egne målsetninger [15]. Det bør derfor ikke overraske at det som omtales som «våte operasjoner» (likvideringer) har bli tatt i bruk igjen [16]. Tvangsmakt kan også være hard tvangsmakt hvor militære styrker nyttes i en form for «kanonbåtdiplomati», dvs kombinasjon av militærmakt, diplomati og andre virkemiddel.
Konsekvenser for Norge
Gitt at Norge blir utsatt for forskjellige tiltak i en russisk strategi som beskrevet, hvilke konsekvenser får det for Norge?
Det første som trengs er strategisk tenkning, dvs at også vi tenker interaksjon med Russland som motstanderen. Russland vil samtidig være medspiller på andre områder. Utfordringen er kompleks i alle domene, hvilket vil si at også Norge må kunne operere i alle domene og ha utholdenhet til å gjøre det over tid. Vi trenger en oppdatert form for nektelsesstrategi som dekker hele spekteret, men laget ut fra en innsikt i den konkrete trusselen. Kapasitetsmangler og gråsoner vil bli utnyttet av Russland. Det er nødvendig å se helhetlig på Totalforsvaret og sørge for at gråsoner mellom de forskjellige sektorer blir dekket opp og at forsøk på inntrenging mellom forskjellige sektorer stanses. Dette fordrer god informasjonsflyt og at det dannes et helhetlig bilde ved fusjon av informasjon fra alle sektorer innen samfunnssikkerheten. For eksempel; når korrupsjon er et middel blir korrupsjonsbekjempelse et motmiddel en må videreutvikle. Russisk initiert korrupsjon kan være en sak som involverer for eksempel ØKOKRIM, KRIPOS, Skatteetaten, Tollvesenet og Politiets Sikkerhetstjeneste.
Godt legitimt styre er et vesentlig element i forsvaret. Det kan for eksempel stilles spørsmål ved overholdelse av statens plikt overfor borgerne i Nord-Norge når det gjelder å bli forsvart. Det samme gjelder for eksempel kravet om at en har en redningstjeneste som er dimensjonert i forhold til utfordringene. Persepsjon av å være neglisjert undergraver legitimiteten til de styrende i Oslo.
Hill og Gaddy sine anbefalinger er å styrke hjemmeforsvaret, redusere økonomiske og politiske sårbarheter, og lage beredskapsplaner dersom myndigheten vil motstå Vladimir Putins tjueførste århundrets type krigføring [17]. Men det forutsetter at vi erkjenner at Norge og Vesten er satt under press.
Foto: Reklameskilt med Vladimir Putin "En sterk president - et sterkt Russland!" (Fokus 19).
[1] Kamp (fotballkamp, tvekamp, kamp om ressurser etc.) vil her bli bruk om all rettet ikke-militær og militær aktivitet opp til krig. Krig nyttes om organisert bruk av vold for å nå politiske mål. Idet erklæring av krig også har folkerettslige implikasjoner, brukes konflikt synonymt med kamp og væpnet konflikt synonymt med krig.
[2] Galeotti, Mark. 2018. Russian political war – moving beyond the hybrid., s 16-18, 87. Hill, Fiona & Gaddy, Clifford G. Ibid, s 57, 254, 381, 392-393. Kuzio, Taras. 2017. Putin’s War against Ukraine. s 6
[3] Cohen, Raphal S & Radin, Andrew. 2019. Russia’s hostile measures in Europe. RAND RR1793, s 5 - 12
[4] The Russian Federation’s National Security Strategy,” President of Russia Website, 31 December 2015. Oversatt av forfatter fra Thomas, Timothy L. 2016. Russia Military strategy - Impacting 21st century reform and geopolitics, s 420
[5] Hill, Fiona & Gaddy, Clifford G. 2014. Mr Putin. Operative in the Kremlin, s 82, s 388
[6] Lo, Bobo. 2015. Russia and the new World disorder, s 7
[7] Thomas, Timothy.2016. Russia Military strategy - Impacting 21stcentury reform and geopolitics, s 108.
[8] Galeotti, Mark. Ibid, s 60
[9] Galeotti, Mark. Ibid, s 61-62
[10] Galeotti, Mark. Ibid, s 65
[11] Galeotti, Mark. Ibid. Dette er kortfattet fra kap 7, 8 og 10.
[12] Galeotti, Mark. Ibid, s 87.
[13] Galeotti, Mark. Ibid, s 55
[14] Galeotti, Mark. Ibid, s 88-91; Bogen, Øystein. 2018. Russlands hemmelige krig mot Vesten. En omfattende fremstilling av metoder og midler brukt mot Vesten.
[15] Lo, BoboIbid, s 41-42
[16] Kuzio,Taras. Ibid, side 6
[17] Hill&Gaddy.Ibid s 397. Se også Galeotti, Mark. Ibid, kap 12 for mer detaljer.
.jpg?ref=stratagem.no){kind=link}
