Russlands mislykkede invasjon av Ukraina har svekket stormaktens grep i geopolitikken og avslørt sårbarheten i dets «nære utland». På drøye to tiår har den russiske innflytelsen gradvis skrumpet inn i det tidligere Sovjetveldet, med unntak av i Belarus og de fem sentralasiatiske republikkene. De øvrige åtte sovjetrepublikkene er enten fullintegrert i EU og NATO, eller er i ferd med å bli det – på jakt etter demokrati, maktfordeling, ytringsfrihet og rettsstatsprinsipper.
Kampen om Georgia står sentralt i Russland for å bevare sin tidligere innflytelsessfære og stormaktstatus. Russland anser nabolandet som del av sin naturlige interessesfære og frykter utviklingen i Tbilisi, som kan ses i en større regional kontekst – flere klientstater har gjennomgått fargerevolusjoner, høstens presidentvalg i Moldova viser at vestlige krefter vinner frem og Ukrainakrigen har resultert i en bortimot total vestvending blant ukrainere og omfattende sanksjoner mot Putin-regimet. Også utenfor den tradisjonelle sfæren, i Midtøsten, svekker Assad-regimets fall Kreml, når mulighetene for videre maktprojeksjon i Midtøsten og Afrika blir vanskeligere. Samtidig problematiserer den høyrepopulistiske vinden som blåser over Europa Georgias kurs. Interne anliggender, som dyrtid og innvandring, gjør at EU og USA ser innover, og har lite appetitt for å starte opp en ny medlemskapsprosess med et skjørt demokrati i utkanten av Europa. Problemet er at europeisk passivitet tilrettelegger for økt russisk innflytelse i den strategisk viktige randstaten. Dermed risikerer Georgia å dele skjebne med Belarus, som russisk satellittstat og lydrike for autoritære interesser.
Hva er det ved maktkampen i det lille fjellandet som vitner mot Russlands geopolitiske krise? Tre forhold er verdt å fremheve. For det første er det en verdikonflikt mellom befolkningen i Georgia og regimet. Selv om georgierne ønsker EU-innlemmelse, ser styringsmaktene i landet mot Russland. Denne motsetningen destabiliserer landet og fremhever regjeringens legitimitetskrise. For det andre sliter Russland med å kapitalisere på støtten til regjeringspartiet Georgisk Drøm (GD). Moskva har intervenert både politisk og militært i georgiske anliggender, deriblant i spørsmålet om utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia i 1993 og 2008, i valgprosesser og i lovgivning i 2024. Til sist har frykten for demokratiske opptøyer og ny fargerevolusjon resultert i dramatisk undertrykkelse av dissidenter, politikere og journalister. Denne utviklingen tydeliggjør myndighetenes veike grep om retningen videre.
Makt korrumperer
Roserevolusjonen i 2003 markerte et vendepunkt i Georgia. Etter den fredelige revolusjonen overtok den provestlige Mikheil Saakashvili som president, da pro-russiske krefter måtte vike for georgiernes liberale dreining. Innledningsvis iverksatte Saakashvili omfattende reformer, men snart tok landet i Sør-Kaukasus igjen en autoritær retning. I 2012 inntok GD regjeringskorridorene med lovnader om å bekjempe den florerende korrupsjonen og befeste rettstaten etter årene under Saakashvili. Fasiten er at i dag er utsiktene for et mer demokratisk Georgia dystrere enn under det forrige regimet. Tross lovnader om EU-integrasjon, demokrati og en mer liberal økonomisk utvikling har den sittende statsministeren, Irakli Kobakhidze, ført landet nærmere Russland. Makten er, ifølge Freedom House, plassert på færre hender, domstolenes integritet er svekket, opposisjonen kuet og mediene mister gradvis uavhengigheten.
I 2024 har den politiske stabiliteten i Georgia forverret seg betydelig. Den russiske-inspirerte «utenlandsk agent»-loven ble vedtatt av parlamentet i mai. En LHBT-diskriminerende lovgivning ble godkjent i september for å beskytte tradisjonelle familieverdier. Utbredt valgfusk preget parlamentsvalget i oktober. Et nytt bunnpunkt ble likevel nådd i slutten av november, da Kobakhidze erklærte at den nyutnevnte regjeringen stanser arbeidet med EU-tiltredelsesprosessen og all bistand fra EU. Erklæringen kom i kjølvannet av Europaparlamentets resolusjon som ber om gjenvalg i tråd med internasjonale standarder og påpeker at Georgias demokratiske tilbakefall er uforenlig med unionens verdigrunnlag. Georgia oppnådde kandidatstatus i desember 2023, og over 80 prosent av de 3.8 millioner innbyggerne ønsker medlemskap. Kobakhidze har proklamert at Georgia vil gjenoppta medlemskapsprosessen i 2028, for så å tiltre i 2030(!) på egne premisser – med verdigheten i behold. Hvorvidt dette er nok til å dempe de folkelige protestene er imidlertid tvilsomt. Statsministerens erklæring signaliserer til Brussel at Georgia, til tross for befolkningens ønske om EU-integrasjon, ikke kan distansere seg fullstendig fra Russland.
Legitimitetskrisen
Samme dag som Kobakhize erklærte EU-tiltredelsesprosessen for stanset underskrev omkring 250 myndighetspersoner en felles uttalelse om at beslutningen var grunnlovsstridig og kontrær med landets strategiske interesser. En rekke georgiske diplomater resignerte, blant annet ambassadørene til USA, Bulgaria, Nederland, Litauen og Italia. Flere hundre ansatte i offentlige institusjoner, fra sentralbanken til forsvarsdepartementet og utdanningsdepartementet, undertegnet fellesuttalelsen og distanserte seg fra Kobakhidzes beslutning.
Innbyggerne er vant til å protestere i gatene med EU- og Georgiaflagg, men denne gangen ble de fredelige protestmarsjene møtt med et mer brutalt motsvar fra myndighetene. Politi og spesialstyrker brukte vannkanoner, tåregass og pepperspray mot de titusenvis av protesterende som tok til gatene i løpet av den påfølgende natten. Sivilsamfunnsorganisasjoner som ODHIR og Amnesty uttrykker dyp bekymring for politiets voldsbruk og menneskerettighetsbrudd mot de (innledningsvis) fredelige demonstrantene og arrestasjonene av opposisjonsfigurer, sivile, dissidenter og journalister. Siden tiltok volden og undertrykkelsen i omfang og intensitet. Dimensjonen av misnøye tyder på en stadig dypere legitimitetskrise i Tbilisi og speiler en dyptsittende mistillit overfor regjeringen. Russland opplever utviklingen som en trussel, ettersom befolkningens krav bryter med deres naturlige og historiske innflytelsessfære.
Støtte uten strategisk gevinst
Moskva har mange fellesinteresser med Georgisk Drøm: en maktkonsentrasjon der frihetsgradene til dømmende og lovgivende myndigheter er innskrenket, en de facto politisk kontroll over folkevalgte organer og de rettsstatlige institusjonene, overvåkning av de frie mediene, samt aktiv motstand mot sivilsamfunnets grasrotorganisasjoner som kjemper for EU- og NATO-medlemskap. Likevel er ikke den russiske eliten utelukkende positivt innstilt overfor regjeringspartiet i Georgia. At Kobakhidze utsetter EU-tiltredelsen (og NATO-spørsmålet), i stedet for å lukke døra, skaper usikkerhet rundt regjeringens langsiktige tilnærming til Russland. Enhver administrasjon i Tbilisi har god grunn til å opprettholde et konstruktivt forhold til Vesten. I 2008 brøt det ut en kort og intens krig mellom nabolandene. Putins militære intervensjon resulterte i ytterligere konsolidering av kontrollen over Abkhasia og Sør-Ossetia, som i praksis forblir okkuperte av Russland. Krigen illustrerte hvordan Moskva er villige til å bruke militærmakt for å opprettholde sitt regionale hegemoni, på bekostning av internasjonal fordømmelse og isolasjon – som i Ukraina i 2014 og 2022.
Når russisk støtte til utbryterrepublikkene ligger fast er det vanskelig for georgiske myndigheter å kapitalisere på gunstige relasjoner med Russland. Det skal mye til å omsette likhetstrekkene til utenrikspolitisk gevinst for regjeringen i Tbilisi. Denne gevinsten er endog ikke nødvendigvis Kobakhidzes hovedmål. Det er ikke utelukket at han satser på forsuring mellom Georgia og Vesten, heller enn diplomatisk tøvær med Putin. Likevel risikerer Kobakhidzes geopolitiske ingenmannsland-taktikk å isolere landet fra både Europaparlamentet og Kreml. I møtet med en befolkning som ønsker vestlig integrasjon skaper dette grobunn for fremtidig turbulens – politisk, økonomisk og sosialt.
Opprør og svekket kontroll
Omfanget av mobiliseringen i desember 2024 reflekterer den økende misnøyen mot GD og partiets autoritære utvikling. EU-medlemskap er for mange georgiere løsningen på landets økonomiske og politiske tilbakegang. Vestvendingen vil gjøre det enklere å befeste folkestyre, maktfordeling, markedsøkonomi og liberale friheter. For andre er det viktigere at inntreden i Europa-fellesskapet demmer opp for Russlands økende påvirkning. Den 2. desember hevdet Kobakhidze at fremmede krefter forsøker å iverksette et Maidan-scenario i Georgia ved å finansiere den «radikale opposisjonen». Russiske myndigheter advarte om at en ny fargerevolusjon er i opptakt. Herunder vektlegger Kremls talsperson Dmitrij Peskov behovet for «ikke-innblanding» og respekt for nasjonal suverenitet – Kremlin involverer seg ikke i Georgia. Få dager tidligere priste Putin ledelsen i GD for å utvise mot og karakterstyrke overfor demonstrantene og anklaget Vesten for å iscenesette protestene i Tbilisi – akkurat som de gjorde i Kyiv under opptakten til Maidan-revolusjonen ti år tidligere.
I løpet av høsten har Moskvas svekkede innflytelse vist seg også i utbryterrepublikken Abkhasia. De-facto president Aslan Bzjania signerte den 30. oktober en investeringsavtale som gir russiske selskaper betydelige økonomiske fordeler. Avtalen utløste massive protester i frykt for ytterligere økonomisk avhengighet overfor Russland og dermed innskrenking av regionens politiske selvstyre. Demonstrantene trosset sikkerhetsstyrkenes ildgivning, stormet parlamentet og tvang Bzjenia til å avtre. Selv om befolkningen i Abkhasia stort sett er pro-russiske, er de først og fremst pro-selvstendige – opposisjonen balanserer mellom nærmest total russisk avhengighet og ønsket om politisk og økonomisk selvstyre. Utviklingen i Abkhasia viser en betydelig endring i den geopolitiske dynamikken og illustrerer hvordan hegemoniet svekkes i områder hvor Moskva tradisjonelt nyter bred støtte.
Hegemonens fall
Den innenrikspolitiske krisen i Georgia viser Russlands sviktende rolle som regional hegemon i Kaukasus. Både Iran og Tyrkia nyter stadig mer innflytelse i regionen, i sterk kontrast til et tiår siden da Russland fremdeles var ubestridt storebror. Georgias historie, geografi, EU- og NATO-ambisjoner og separatistregioner har gjort landet til en vippestat i den geopolitiske rivaliseringen mellom et revisjonistisk Russland og Vesten.
Paradoksalt nok skyver Russlands militære, økonomiske og politiske innblanding Georgia lengre ut av Putins favn – akkurat som i Europa der bufferstatene Sverige og Finland ble skremt inn i armene til NATO. I Georgia viser demonstrasjonene en dyptgående folkelig støtte for EU- og NATO-integrasjon, tydeliggjort av den nasjonale mobiliseringen. Tross europeisk avholdenhet åpner situasjonen for økt handlingsrom for å støtte georgiske krav om demokrati og rettsstatsprinsipper. Russland er bundet opp i en kostbar og krevende krig i Ukraina og er isolert av store deler av det internasjonale samfunnet. De russiske styrkene i utbryterregionene i Abkhasia og Sør-Ossetia er sendt til frontlinjen og de gjenværende styrkene mangler både personell og materiell. Passerer øyeblikket kan Russland gjenvinne fotfeste, mens pro-vestlige krefter kveles.
I tillegg signaliserer passiviteten til andre randstater at Vesten er avmålt til å støtte selvstendighet i møte med autoritært press. En demokratisk kurs i Georgia, derimot, sender et kraftig signal til likesinnede som kjemper mot autoritærisme og russisk påvirkning. Med vestlig integrasjon rakner Putins narrativ om Russland som stormakt, og påminner omverdenen om hvor raskt en hegemon kan miste fotfeste om sprekkene først oppstår.
Foto: Formann i partiet Georgisk drøm Irakli Gharibashvili like før valget i 2024 // Wikimedia commons
