Russisk militær doktrine, sett i lys av uttrekningen fra Kherson

Er russisk militær doktrine lik den sovjetiske? Hva sier denne doktrinen om dagens militære status langs fronten til Ukraina, særlig rundt Kherson? Er russere i stand til å fortsette kampen med dagens status på mannskaper og materiell gitt krav i egen doktrine? Jeg gjør en rask oppsummering av hvor russerne kommer fra doktrinelt militært og hva det innebærer i dag.

Vi er mange i det norske forsvaret som er vokst opp med en blekke som behandler russisk militær doktrine. Den har vært en del av utdannelsen på Krigsskolen og diverse stabskurs denne doktrinen.  De av oss som har vært innom språkfag i Forsvaret eller feltetterretning har nok pleid omgang med russisk doktrine allerede på befalsskolen. En rask kikk foran i kompendiet som er skrevet på engelsk viser at den vanligste utgaven tilgjengelig i det norske forsvaret stammer fra midten av 1980-tallet. Altså er det en sovjetisk doktrine.^[1] Men mye tyder på at russerne har tatt denne med videre og gjort den til sin. Artig at de har skrevet den på engelsk tenker du, vel det er nok et større NATO-land som har tatt seg bryet med å stjele denne doktrinen en gang under den kalde krigen og oversette den før distribusjon.

Doktrinen er på flere hundre sider og beskriver alle former for angrepskrig. Hele spektret er med. Bruk av atomvåpen og konvensjonelle styrker, spesialoperasjoner osv. Gode og enkle tegninger understøtter føringene som doktrinen gir.

Doktrinen vektlegger tempo. Ildkraft og tempo skal sørge for gjennombrudd og sjokk hos motstanderen. Dette understøttes med at landmateriellet Sovjet utviklet var lett. Tempo fremfor passiv beskyttelse. Dessuten kunne de aller fleste stridskjøretøy vade, tungt materiell som stridsvogn hadde snorkel. De omkring 220 vannhinder, elver og kanaler, mellom Suwalki og den Engelske kanal kunne forseres raskt uten behov for ingeniørstøtte.

De skulle flytte seg hurtig under dekke av artilleriild, dette ville bidra til å holde motstanderen passiv og i skjul. Selve ilden var manøveren. Motorisert infanteri skulle søke gjennombrudd, stridsvogner skulle utnytte gjennombruddet der det ble fremtvunget. Den enorme mengden artilleri, både bombekaster, rørartilleri og rakettartilleri, som måtte til for å støtte en slik rask fremmarsj av bakkestyrker fantes i organisasjonen. Brigade, Divisjon og Korps kunne sentralisere artilleri for å kraftsamle ilden der striden krevde det.

Dessverre og heldigvis fikk vi aldri se dette fungere for hverken Sovjet eller Russland. De har nok øvd det i større og mindre grad på øvelser, men da er jo alt etter dreiebok, og synkroniseringen av styrker i tid og rom er forhåndsbestemt. En plagsom fiende dukker ikke opp for å kludre det til, på øvelse. Striden i Afghanistan på 1980-tallet, i Tsjetsjenia på 1990-tallet, senere i Syria, har aldri vært gjennomført skjematisk som beskrevet i doktrinen. Doktrinen er utviklet for å kjempe mot en likeverdig motstander i en total krig.

Jeg vil hevde at den sovjetiske, senere russiske militærdoktrinen, er en kopi av tyskernes Blitzkrieg. Tempo for å skape overraskelse og sjokk, dermed gjennombrudd og kollaps hos motstander. Akkurat slik jeg hevder at AK-47 er en kopi av tyske Sturmgewehr 44. Det tyske tillegget om oppdragstaktikk, Auftragstaktik, frihet til å gripe muligheter og handle fritt innenfor rammen av eget oppdrag, den er trolig ikke kopiert av sovjeterne. Som kjent stolte ikke sovjetiske ledere på sine offiserer. De har trolig erstattet frihet og kreativitet med strekk & drill.

Men er dette den russiske doktrinen de opererer med i dag? Har russerne videreført det sovjetiske? Hva med Gerasimov-doktrinen? Den som virket så vel under overtakelsen av Krim. Den som trolig har ligget som grunnsten når vestlig splid har blitt ytterligere polarisert av russiske informasjonsoperasjoner. Brexit og forsøk på Katalansk frigjøring fra Spania er to arenaer der det trolig har vært levert «hjelp» i informasjonsdomenet.

Russerne har funnet opp selvstendige bataljonsstridsgrupper, BTG. Disse har vært fryktet og omtalt i lang tid. Imidlertid ikke sett i stor grad i invasjonen i Ukraina. Russerne selv uttalte i 2019 at BTG-konseptet var avsluttet. De oppga ingen grunn jeg kunne oppfatte. Imidlertid er det nærliggende å tro at 2-3 BTG kan operere i hver sin lomme med god avstand. Skal de operere tilgrensende til hverandre må de ha brigadestab som kan sørge for teigtildeling, styre tid på veiakse, fordele knappe ressurser som elektronisk krigføring, ingeniørstøtte og drifte logistikken. Altså har russerne funnet ut at bataljoner trenger en brigade, uansett hvor dynamiske de er. Trolig har de også sett at brigader trenger divisjonstab osv. BTG er bra om det er en mindre militær operasjon. Skal man invadere et naboland med 40 millioner innbyggere er det andre mer etablerte former for organisering som trengs i felt.

Amund Osflaten som instruerer ved Krigsskolen viser i sitt essay «Ukraina-krigens tre første uker» av 28. mars 2022, til russisk militærtradisjon som vektlegger overraskelse og tempo.^[2] Jeg tolker Osflaten dithen at det ikke er noe brudd mellom sovjetisk og russisk grunnleggende forståelse for planlegging og gjennomføring av militære operasjoner.

Den sovjetisk militære doktrinen, studert av alle norske offiserer, den gjelder fortsatt for de russiske styrkene. Gerasimov-doktrinen og BTG-konseptet kommer nok i tillegg til den etablerte doktrinen. Ja, de har skrevet om på doktrine for bruk av atomvåpen et par ganger. Men det meste som skjer med konvensjonelle styrker er likt. Slik det har vært siden andre verdenskrig.

I denne sammenheng er det derfor nødvendig å ta opp at russiske styrker ikke har oppdragsformen «Forsvar» i sitt vokabular. Alt er angrep. Hvis de trekker tilbake er det kun for å angripe fra en ny vinkel eller utnytte landskapet bedre. Hvis de skal forsvare en teig gjør de det ved å angripe. Passivt forsvar av typen etablerte stillinger, nedgravde avdelinger forhåndsinnskutte mål mv. -dette kan og skal de kun gjennomføre i begrenset tid mens de venter på noe kritisk, diesel, ammunisjon eller mannskaper. I den nevnte blekka som tar for seg doktrinen er det hundrevis av sider om angrep på strategisk, operasjonelt, taktisk nivå. Det er 3-4 sider om forsvar. Det er nemlig ingen som blir sjokkert eller overrasket av et forsvar. En forsvarende styrke velger kun sted, angriperen velger tid og metode.

Det rapporteres fra Kherson at russiske styrker trekker tilbake for å opperette forsvar lenger bak. Det er uklart om dette er direkte fra russisk militær ledelse eller om det er vestlig presse sin tolkning av hva som skjer. Samtidig rapporteres det, dog ubekreftet, at russiske soldater er på flukt og at tilbaketrekningen fra Kherson kom svært plutselig på deler av styrken. At Ukrainske styrker velger å opprettholde stridskontakten med en flyktende fiende er naturlig da de søker å nekte fienden omgruppering, rekondisjonering og nytt motstøt. Dette har naturligvis bare bidratt til kaos der russerne har forsøkt seg på noe de ikke kan, tilbaketrekning og forsvar.

En rask kartstudie av den russiske fronten i Ukraina viser at et forsøk på statisk forsvar av denne vil være svært krevende ressursmessig. En dynamisk ukrainsk styrke som angriper vil ha mange fordeler.

Konspirasjonsteorier i sosiale medier sier at russerne trakk seg tilbake fra Kherson etter avtale med ukrainerne. Dette for å skape grobunn for forhandlinger om avslutning av krigen. Samme teori hevder at ukrainske styrker ikke forfulgte de flyktende russiske styrkene.

Det er ikke viktig i dag hvilken historie som stemmer. Det som er viktig er at russerne har gått tom for styrker, materiell og initiativ til å angripe. Hele deres militære eksistens er basert på angrep til motstanderen i sjokk og vantro blir overrumplet og overgir seg. Ja, de skyter fortsatt langtrekkende rakettartilleri og missiler mot mål i hele Ukraina. Men dette følges på ingen måte opp av noen manøver langs bakken. Russerne har mistet momentet, dermed sjanse til å overraskelse og sjokk.

De russiske styrkene er slått militært i Ukraina. Om russisk politisk nivå vil godta dette er usikkert. Diktatorer har lang tradisjon med å insistere på fortsatt kamp selv om egen styrke er på flukt. Slik sett kan det hende at nevnt konspirasjonsteori er lansert nettopp av russerne for å gi legitimitet til en tilbaketrekning som er tvunget frem av tap på slagmarken, ikke edel vilje til forhandling.

Fotnoter

^[1] https://irp.fas.org/doddir/army/fm100-2-1.pdf  (Hele FM100 serien er representativ i denne saken, selv om FM100-2-1 er det mest brukte)

^[2] Osflaten, Amund. (2022). Ukraina-krigens tre første uker. stratagem.no