En av de store overraskelsene for mange som fulgte Russlands angrep på Ukraina fra 24. februar i år var de russiske luftstyrkenes tilsynelatende svake innsats. Til tross for angrep på ukrainske luftkapasiteter fra første dag, har russiske luftstyrker etter snart tre måneder ikke lyktes med å vinne luftherredømme der de opererer i Ukraina.
Ukrainsk luftvern nekter fortsatt russiske flystyrker handlefrihet i lufta, og ukrainerne har tilsynelatende en stor grad av bevegelsesfrihet på bakken helt opp mot fronten. Ukrainske kampfly, helikoptre og bevæpnede UAVer gjennomfører i midten av mai fortsatt angrep mot utsatte russiske bakkestyrker og mindre overflatefartøy. Ved minst ett tilfelle har ukrainske kamphelikoptre fløyet inn i russisk luftrom og angrepet mål på russisk territorium.
Med tanke på styrkeforholdet mellom Russland og Ukraina ved starten av konflikten er dette oppsiktsvekkende. Russland hadde sannsynligvis tilgjengelig omtrent 400 bakkeangrepsfly, jagerbombere og flerrolle kampfly til innsats i operasjonsområdet mot Ukrainas mindre enn 100. Russland har også siden 2008 som en del av de gjennomgripende militærreformene i landet modernisert flystyrkene sine, og fått tilført flere hundre nye kampfly. Hele Ukrainas flåte av bemannede kampfly er bygget i Sovjetunionen, med moderate oppgraderinger siden.
Russisk forsvars- og luftmaktsreform
Krigen mot Georgia i 2008 og de svakhetene som den avdekket ble brukt som brekkstang for å tvinge gjennom dyptgripende reformer i det russiske forsvaret. De russiske luftstyrkene imponerte ikke i denne krigen: Minst halvparten av kjente tap av flymaskiner skyldtes ild fra eget luftvern, russisk og sør-ossetisk. Koordinering med bakkestyrkene og taktikk for å håndtere luftverntrusselen var mangelfull.
Reformene som startet i 2008 skulle endre på dette. Organisasjonen ble redusert i størrelse og forenklet. Foreldet materiell ble tatt ut av tjeneste. Antall treningstimer skulle økes kraftig, med prioritet til yngre flygere. Anskaffelsesstoppen for nye kampfly tok slutt. Mellom 2008 og 2021 fikk de russiske luftstridskreftene nesten 500 nybygde flerrolle kampfly og jagerbombere i Flanker/Fullback og Fulcrum-familiene. Leveranser av Su-57 Felon lavsignatur kampfly startet i 2020.
Rigget generalprøve i Syria
Den russiske intervensjonen i Syria i 2015 kunne tolkes som at reformene var vellykkede. Russland kunne på kort tid deployere flystyrker, snu krigslykken og holde liv i Assads syriske skrekkregime. Mesteparten av Russlands kampflygere skal ha vært i Syria og fått skarp kamperfaring. En russisk forsvarsanalytiker konkluderte med at de russiske luftstyrkene nå var teknologisk på høyde med den USA-ledede koalisjonen som slo Saddam Husseins Irak i Desert Storm i 1991. Reformene og moderniseringen hadde levert en strategisk suksess.
I Syria møtte ikke russerne noen reell motstand i luftdomenet etter at Tyrkia i 2015 skjøt ned en russisk Fencer jagerbomber som krenket tyrkisk luftrom. Syriske opprørere hadde ingen luftvernsystemer som kunne true russiske fly i midlere og større høyder. Russland og nabolandene Israel og Tyrkia, samt den USA-ledete koalisjonen som kjempet mot IS, hadde felles interesse av å ikke havne i åpen konflikt.
Noen tegn var det i Syria på at de russiske luftstridskreftene ikke hadde evne til å drive moderne, avanserte luftoperasjoner. Målutvelgelsen var primitiv – russiske fly bombet opprører-kontrollerte nabolag uten hensyn til sivile følgeskader. Trolig var det å terrorisere sivilbefolkningen for å svekke støtten deres til opprørerne en bevisst strategi. For oppdrag som krevde høy presisjon brukte russerne kamphelikoptre og lavtflyvende bakkeangrepsfly, med påfølgende tap til bærbare luftvernsystemer og tunge maskingeværer. Kapasiteten til å redde nedskutte mannskaper var mangelfull, og et kjent forsøk på en redningsaksjon førte til tap av minst ett menneskeliv og ett helikopter.
Offisiell russisk rapportering fra krigen var et rent glansbilde, som i liten grad gjenspeilte hva som virkelig foregikk. Dette burde ha vært et varsel om at moderniseringen av de russiske luftstridskreftene hadde dekket over en rekke svakheter. Disse skulle vise seg når Russland måtte håndtere et mer komplekst operasjonsmiljø og en mer kompetent motstander i Ukraina.
Suksess i Syria gir ikke suksess i Ukraina
Før angrepet den 24. februar hadde ukrainske analytikere forutsett at en krig ville innledes med omfattende fly- og missilangrep som ville ramme strategiske mål i hele dybden av ukrainsk territorium. Dette stemte delvis – angrepet ble innledet med både flyangrep og missilangrep, men hverken volum eller presisjon var på forventet nivå.
Angrep på dypet av ukrainsk territorium har utelukkende blitt gjennomført med bruk av ballistiske og kryssermissiler, mange av dem avfyrt fra fly inne i russisk luftrom. Russiske kampfly har ikke fløyet langt inn i ukrainsk luftrom. De har ikke fløyet i større, komplekse operasjoner hvor de gir hverandre gjensidig støtte, for eksempel ved at noen fly undertrykker luftvern, mens andre bekjemper mål på bakken.
Russlands mest moderne kampfly blir regelmessig sett operere i lave høyder, trolig både for å unngå ukrainsk luftvern og fordi de mangler eller ikke er kvalifisert til å bruke presisjonsvåpen. De unngår også å fly for nært egne bakkestyrker, sannsynligvis fordi de ikke kan eller ikke stoler på egen evne til å koordinere med bakkestyrkenes kampluftvern.
Det russiske kampflyvåpenet har ikke evnet å sikre luftrommet over pågående, sårbare operasjoner bare noen hundre kilometer fra egne baser. Ukrainske UAVer og kampfly har fått angripe russiske styrker som har forsøkt å etablere seg på Slangeøya i Svartehavet, drøye 250 kilometer vest for nærmeste russiske kampflybase.
En forklaring på hvorfor de russiske flystyrkene ikke har levd opp til forventningene i Ukraina er mangel på trening. Tilførselen av nytt materiell har ikke blitt fulgt opp med driftsmidler, og russiske kampflygere flyr lite etter vestlig standard. Gjennomsnittet ligger antagelig på 90-120 timer i året. Dette er for lite til å bygge og opprettholde ferdighetene som trenges for å gjennomføre komplekse operasjoner. Russerne har ikke avanserte taktikksimulatorer som kan kompensere for manglende skarp trening.
Våpensystemer har heller ikke levert som forventet. Kryssermissiler har hatt overraskende stor feilrate. Russernes manglende evne til å undertrykke og ødelegge ukrainsk luftvern gir god grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor godt både russiske elektroniske mottiltak og radarsøkende missiler virker. Russlands lagre av luftleverte presisjonsvåpen er fortsatt begrensede. Små mengder våpen kombinert med lite treningstid gjør at brukerfeil forsterker effekten av teknisk svikt.
Luft-til-lufttanking og luftbåren kommando- og kontroll er knappe ressurser. Også det kan ha bidratt til at russiske luftstyrker ikke har operert langt inn i ukrainsk luftrom.
Målutvelgelse og strategisk etterretning har vist svakheter. Kryssermissiler i den første bølgen med angrep traff utrangerte kampfly, og russerne har ikke vist evne til å bekjempe annet enn statiske mål. Ukrainske forsyningskolonner har tilsynelatende beveget seg uforstyrret fra vest mot øst, og ukrainske bakkestyrker har fått kraftsamle for motoffensiver. Mangel på avanserte innhentingsplattformer med lang utholdenhet er en kjent svakhet ved russisk luftmakt.
Mangel på enhetlig kommando og kontroll har ført til manglende koordinering og kraftsamling i landoperasjonene, og det gjelder trolig også luftoperasjonene. Vestlige og sørlige militærdistrikt ser ut til å ha ledet hver sine deler av kampanjen, for luftkampanjens del trolig gjennom sine luft- og romforsvarsarmeer. Det strategiske flyvåpenet som har levert både luftavfyrte kryssermissiler, ballistiske missiler og dumme bomber er normalt sentralt styrt. Svartehavsflåten har underlagt egne flystyrker. Ingenting tyder på at det eksisterer et lufthovedkvarter tilsvarende en NATO JFAC for å koordinere luftkampanjen. Det vil si at det kan være fire forskjellige hovedkvarter som leder og koordinerer hver sin del av luftoperasjonene.
Den oppstykkede kommandostrukturen kan skyldes at russerne ikke stiller samme krav til sentralisert ledelse og en enhetlig luftkampanje som vi kjenner fra vestlig luftmaktsdoktrine. Sovjetisk luftoperasjonsdoktrine la vekt på kontroll i lufta, men var også solid plassert i en tradisjon hvor luftmakten skal støtte landmakten. Grovt sett er det såkalte frontflyvåpenets (jagerfly og jagerbombere) rolle å være «flyvende artilleri». Om denne innstillingen fortsatt er gjeldende, kan det bety at russiske luftstyrker i hovedsak forsøker å gjøre det de skal. Svikten ser kanskje større ut for oss som står på utsiden, og dette er en påminnelse om at russisk luftmakt ikke kan bedømmes med vestlige luftmaktsbriller på. Samtidig er det i dette lyset påfallende at russiske luftstyrker tydeligvis mangler trening og/eller prosedyrer for effektiv nærstøtte og dekonflikting med landstyrkenes kampluftvern.
Noen lærdommer for Luftforsvaret
Angrepet på Ukraina kom etter en langvarig styrkeoppbygging og en serie ultimatum. Styrkeoppbyggingen var godt synlig for rombasert overvåking og ikke minst gjennom bilder og annet som ble spredt gjennom sosiale medier. At angrepet likevel kom overraskende på mange skyldtes at så få greide å ta inn over seg Putins risikovilje og russiske planleggeres grove undervurdering av Ukrainas forsvarsvilje og -evne. Krigen i Ukraina viser hvor gjennomsiktig verden har blitt, og at overraskelse i stor skala antagelig ikke lenger er oppnåelig. Sviktende vurderinger var en viktigere årsak enn mangel på informasjon til at så få greide å forutse krigsutbruddet. Dette viser betydningen av kapasitet til å håndtere og tolke store informasjonsmengder, bevissthet om at ikke alle tenker som oss, og spisskompetanse på tankemåten til potensielle motstandere.
Den viktigste trusselen mot mål mer enn noen få hundre kilometer fra russiskkontrollerte baser er ballistiske- og kryssermissiler. Starten på det russiske angrepet viste en ambisjon om å gjennomføre et lammende første angrep, selv om Ukraina viste seg i stand til å håndtere det. For Norge, som aldri kommer til å avfyre det første skuddet i en eventuell konflikt med Russland, betyr det at vi må bygge Luftforsvaret vårt med evne til å absorbere et første angrep. Det vil si fortifikasjon, redundans i kritiske systemer, planer for kamuflasje, villedning og spredning som raskt kan iverksettes. Ikke minst krever det luftvern som raskt kan bringes til full beredskap.
Russiske luftstyrker utfordres enda i lufta av det ukrainske luftvernet, som bruker sovjetiskutviklede systemer russerne bør kjenne godt. De russiske luft- og romforsvarsstyrkene har ikke greid å knekke koden for hvordan man undertrykker og bekjemper fiendtlig luftvern, selv om det var en kjent svakhet. Ukraina har ulike systemer som dekker i ulike høydesjikt og slik skaper dilemmaer for russerne. Langtrekkende luftvern tvinger russiske kampfly ned i lavere høyder hvor de er sårbare for systemer med kortere rekkevidde. Ukrainas luftvernsystem, med mengde, miks, mobilitet og integrasjon, og det som må være svært kompetente operatører, har spilt en uvurderlig rolle i å snu krigslykken i ukrainsk favør. Det norske luftvernet har utvilsomt god mobilitet og integrasjon, samt dyktige operatører og et teknologisk nivå langt over ekssovjetiske systemer. Med økt volum og tilførsel av en bedre miks av systemer med lengre og kortere rekkevidder vil det bli en enda farligere motstander.
Heller ikke russiske elektroniske krigføringskapasiteter har levd opp til forventningene. Ifølge ukrainske militære ble de den første uken av krigen utsatt for massiv jamming, som gav dem betydelige problemer, før den plutselig opphørte. Sannsynligvis skyldtes dette at russiske elektroniske angrep i for stor grad forstyrret også deres eget samband og sensorer. Altså tok ikke russerne hensyn til den grunnleggende egenskapen ved elektronisk krigføring at det elektromagnetiske spekteret er det samme for fienden og en selv. Elektronisk krigføring krever sentralisert ledelse og koordinering, og en felles bevissthet om fagområdet på tvers av forsvarsgrener. Her ligger det en lærdom for flere enn Luftforsvaret.
Når ukrainske helikoptre kan lykkes med å fly inn i russisk luftrom og angripe tankanlegg i Belgorod i Russland, viser det også at det på papiret imponerende russiske defensive kontraluftsystemet har svakheter. Russiske bakre områder vil være tilgjengelige og sårbare for angrep, for den som evner å finne og utnytte disse svakhetene.
Det vi i mindre grad kan si noe om er russernes evne til å slåss mot mer moderne flymaskiner, både med deres eget luftvern og i luft- til luftkamp. Alle de overnevnte problemene må vi likevel anta at også speiles i kampflyvåpenet, og at det ikke er så imponerende i virkeligheten som i propagandavideoene.
Konklusjoner
De russiske luftstyrkene har fortsatt en lang vei å gå før de er i stand til å gjennomføre luftoperasjoner av en kompleksitet og størrelse som en USA- eller NATO-ledet koalisjon kan. De mangler treningsstandarden og støtteapparatet i form av luftbåren kommando og kontroll, tankfly og strategisk ISR som er nødvendig for å gjøre dette. Etter alt å dømme finnes det heller ikke et kommando- og kontrollapparat for å planlegge og lede komplekse operasjoner. Kanskje har de ingen slik doktrinell ambisjon heller. Russisk våpenteknologi har vist dårligere ytelser enn forventet, enten det skyldes dårlig konstruksjon, kvalitet eller utilstrekkelig trent personell. Avhengigheten av importert elektronikk virker å være stor og vanskelig å erstatte.
Russland har i Ukraina gått på sitt største nederlag siden 1941, uansett hva som måtte bli det endelige utfallet. Tapene i form av menneskeliv, materiell, penger, prestisje og tilgang på utenlandske teknologier vil det ta årevis å erstatte. Russernes evne til å lære av tidligere erfaringer og rette opp kjente svakheter har vist seg å være svært dårlig. Dette peker på et militærvesen som ikke verdsetter konstruktiv kritikk, innovasjon og initiativ. Uten en endring i denne militære kulturen vil det være vanskelig for Russland å lære av erfaringer og bygge seg opp til en mer kompetent motstander en gang i fremtiden.
Den viktigste årsaken til nederlaget var et massivt selvbedrag i den russiske politiske og militære ledelsen. Angrepsplanene var etter alt å dømme basert på en antagelse om at Russland ville vinne en rask seier mot et svakt og ubesluttsomt Ukraina. Jeg vil derfor minne om at selv om vi har sett store svikt i de forventede ytelsene til Russlands militærvesen, er det fortsatt en makt som kan stable på beina en bakkestyrke på godt over 100 000 mann og hundrevis av kampfly. De har evne til å holde en storskala krig i gang i månedsvis, også når ting åpenbart ikke går etter planen. Russiske styrker har drevet mer enn en firedel av Ukrainas befolkning på flukt, drept tusenvis – kanskje titusenvis – av sivile, og bokstavelig talt jevnet med jorden det som i norsk målestokk er store og mellomstore byer. Bak dette ligger en vilje og kapasitet til å bruke makt og en forakt for en regelbasert verdensorden og menneskeliv som gjør at vi ikke må undervurdere Russland, selv om utførelsen av operasjonene i Ukraina ikke har hatt det forventede tekniske nivået.
Bilde: Et moderne Su-35S “Flanker-E” jagerfly skutt ned av det ukrainske luftforsvaret. Bildet ble publisert av den ukrainske generalstaben på Facebook.
Artikkelen ble først publisert i Luftled 22-02
