Royal Navy i Arktis

I september 2020 opererte en britiskledet flåte- og flystyrke i det høye nord. Skipene seilte langt inn i Barentshavet. Omtrent 1200 personer fra Storbritannia, USA, Danmark og Norge deltok i dem maritime øvelsen. I følge britene var dette første gang på over 20 år at de ledet en flernasjonal maritim styrke betydelig nord for polarsirkelen. Et bakteppe for marineøvelsen var en pågående global kampanje og operasjon.

For omtrent ti år siden ble ivaretagelse av og tilgjengelighet til de globale allmenningene satt høyere på agendaen i USA og flere NATO land.[i] Siden 2015 har operasjoner for å fremme navigasjonsfrihet i internasjonale farvann, en av de globale allmenningene, blitt gjenopptatt og prioritert. Det startet i Asia-Stillehavet som en motvekt til en utvikling over tid hvor Kina i økende grad hevder en innflytelse og suverenitet utover egne nasjonale territorialfarvann som ikke er i henhold til havretten. Kampanjen foregår nå også i Barentshavet, Østersjøen, Svartehavet og andre havområder med hensikt å balansere Russland.

Ett av oppdragene til den britiskledede styrken i Barentshavet i fjor høst var derfor å vise tilstedeværelse og retten til fri navigasjon i internasjonalt hav. Et annet oppdrag var utvilsomt å markere overfor russerne, som jevnlig opererer fremoverlent i langt nede i Norskehavet og sørover, at NATO-alliansen kan og vil svare. Et tredje moment er at deltagerne opparbeidet seg verdifull kunnskap om lokale forhold under øvelsen. En innsikt som er en nødvendig forutsetning blant de allierte som må forsterke nordområdene ved en eventuell krise eller væpnet konflikt.

Kommandoskipet for styrken som var i Barentshavet i september var den britiske fregatten HMS Sutherland (F81). Andre fartøy som deltok var den amerikanske destroyeren USS Ross (DDG 71), den norske fregatten KNM Thor Heyerdahl og det britske støtteskipet RFA Tidespring (A136). Det danske flyvåpenet stilte opp med et Challenger maritimt overvåkningsfly, og den amerikanske marinen medvirket med P-8A maritimt patruljefly. Det britiske flyvåpenet bidro til den maritime operasjonen med RC-135 strategiske rekognoseringsfly, Voyager tankfly og Eurofighter Typhoon kampfly. Flyene fløy fra baser i Storbritannia og Danmark. Russiske kilder rapporterte om norske militærfly i Barentshavet torsdag samme uke, men etter sigende var de ikke en del av den britisk-ledede øvelsen.

Barentshavet er historisk sett et viktig område for Royal Navy. Den britiske styrkesjefen kommandør Tom Weaver og mannskapet på HMS Sutherland tok en pause under øvelsen i fjor høst for å gjennomføre en seremoni. Skipspresten ledet en markering hvor de minnet de over 3000 sivile og militære mannskapene som døde ifm de arktiske konvoiene og sjøslagene i nord under den andre verdenskrig. Den strategisk viktige forsyningsåren til Murmansk og Arkhangelsk sørget for at Russland fikk en fjerdedel av det materiell de trengte i krigen mot Nazi-Tyskland. Fra 1941 til 1945 gikk det 78 konvoier med i alt 1400 lasteskiptokt igjennom Barentshavet. Over 100 av de 581 sivile fraktskipene som deltok i konvoiene ble senket av tyskerne, deriblant 36 britiske og 47 amerikanske. Spesielt Royal Navy brukte mye ressurser på å eskortere og beskytte de sivile skipene. Av i alt 23 allierte marineskip som ble senket ifm disse operasjonene var 16 fra Royal Navy. Tyskerne selv mistet 30 ubåter og 4 marineskip i kampene med den allierte eskorten, deriblant en slagkrysser. Den norske jageren Stord deltok og hadde en viktig rolle i den britiske flåtestyrken som angrep og senket Scharnhorst nord for Nordkapp.

Under den kalde krigen var britiske ubåter jevnlig i Barentshavet for å overvåke den sovjetiske marinen og den strategisk viktige Nordflåten. Da Nato utarbeidet beredskapsplaner om et fremskutt forsvar i nord for å kunne demme opp for den store militærstyrken i Nordvest-Sovjet, skulle den den britiske marinen bidra med overflateskip, ubåter og marinekorpset. Derfor deltok Royal Navy ofte på øvelser i nordområdene under de kalde krigen. Britiske ubåter har antagelig fortsatt med overvåkning av den strategisk viktige Nordflåten etter den kalde krigen tok slutt, og høyst sannsynlig gjennomført regelmessig etterretningsvirksomhet ifm russisk utprøving av nye våpensystemer. Det britiske marinekorpset fortsatte å gjennomføre vintertrening i Norge også etter slutten på den kalde krigen.

Russland var lenge lavt på agendaen i de fleste Nato-land som etter murens fall var mer opptatt med internasjonale operasjoner og ekspedisjonær innsats i fjerne strøk. Kampen mot terror både hjemme og utenlands og dominerte lenge agendaene. Militære marineskip ble ofte anvendt for å forhindre og motvirke piratvirksomhet mot shipping i internasjonale farvann. Norge var fra midten av 2000-tallet nesten alene om å være urolig for utviklingstrekk i Russland. Det var ikke før etter at krigen i Georgia i 2008 og intervensjonen i Ukraina i 2014 med russisk annektering av Krim-halvøya at kollektivt forsvar for alvor ble revitalisert i Nato. Britene vendte samtidig blikket nordover. Sikkerhet i Arktis samt avskrekking og forsvar i nordområdene ble utredet av den britiske forsvarskomiteen, og forsvarsministeren og departementet satte det på agendaen. I 2018 annonserte britene at de ville publisere en egen strategi for militær tilstedeværelse og aktivitet i det høye nord.

Endrede prioriteringer ble først synlige ved at det britiske marinekorpset utarbeidet en tiårsplan for å trene og øve i Norge, prosjekt Heimdall, oppkalt etter den norrøne fredsguden. Storbritannia deltok også tungt i øvelse Trident Juncture 2018 med 2700 personer og blant annet seks marineskip. En annen utvikling manifesterte seg i mai 2020 da fire amerikanske og et britisk marineskip seilte og øvde i Barentshavet med støtte fra amerikanske og britiske overvåkningsfly. Vestlige og russiske kilder skrev at amerikanske,  britiske og norske ubåter også deltok i øvelsen i nord. Fire måneder senere seilte den britisk ledede marinestyrken i samme område. Det hører med til historien at russerne den senere tid har operert ubehagelig nært de britiske øyene generelt og Faslane spesielt, tilholdsstedet for britenes strategiske ubåter i Skottland.

Den britiske marinen har ikke bare gjenopptatt tilstedeværelse og øving i den europeiske delen av Arktis, men også i andre deler av Polhavet. Etter mange års fravær deltok Royal Navy i 2018 og 2020 på nytt i den amerikanske ubåtøvelsen ICEX. Den foregår i området nord for Alaska og Canada, i Beauforthavet og nordover. En øvelse hvor ubåtene seiler under havisen og i tillegg stiger opp og bryter gjennom overflateisen. Beauforthavet er for øvrig oppkalt etter en britisk admiral og hydrograf.

Mye tyder på at Royal Navy vil prioritere nordområdene og Arktis i årene fremover. I et intervju i fjor høst uttalte den britiske forsvarsministeren Ben Wallace at det er viktig å ivareta navigasjonsfrihet i nordområdenes internasjonale farvann når isen trekker seg tilbake og nye havruter åpner seg opp. Han sa også at siden russerne utvikler nye og moderne våpen og ubåter, er det i Storbritannias interesse å beskytte den nordlige portalen til Europa og forsvare sin egen øygruppe. Å operere fremskutt i nord er en måte å forsvare hjemlandet på, sa forsvarsministeren. Wallace sa videre at Arktis vil være en del av de normale operasjonsområdene for Royal Navy, men uten å provosere unødvendig.

Britene har som ambisjon å være verdensledende i det maritime domene. To førsteklasses hangarskip (Queen Elizabeth klassen) med F-35B kampfly er en betydelig satsning; den første vil i nær fremtid operere i Stillehavet og Indiahavet. Ambisjonen er også reflektert i britenes planer om å bygge nye fregatter. I forsvarsforliket som ble presentert i november 2020 var Royal Navy den store vinneren. Britene fornyer sin strategiske ubåtflåte og er tydelig på viktigheten av tilstedeværelse ved NATOs flanker. For sikkerhet i nord ser britene Nord-Atlanteren og Østersjøen i sammenheng. Den britiske ledede Joint Expeditionary Force er en flernasjonal konstellasjon som kan gjøre seg gjeldende i dette området.[ii] Den vil gi Storbritannia muligheten til å utvikle kritisk masse med likesinnede nasjoner uten amerikansk deltagelse og uten velsignelse fra Tyskland og Frankrike. Royal Air Force har videre gått til innkjøp av ni P-8 maritime patruljefly som stasjoneres i Skottland. De vil kunne samvirke med fem norske P-8 når de er på plass på Evenes i løpet av de neste årene.

Storbritannia vil i mars utgi Integrated Review, annonsert som den mest radikale langtidsplanen for sikkerhets- og forsvarspolitikk siden den kalde krigen. Den overordnede strategien kan oppsummeres i begrepene «Global Britain» og «internasjonal by design»; Royal Navy representerer en operasjonalisering av denne strategien. Nordområdene vil derfor være en av flere regioner hvor den britiske marinen er engasjert, men i motsetning til fjerne strøk er situasjonen i Nord-Atlanteren og Norskehavet og Østersjøen knyttet til egen regional sikkerhet og forsvaret av hjemlandet.

Foto: UK Ministry of Defence

Denne oppdaterte teksten er basert på en artikkel tidligere publisert i Luftled 3-2020.

[i] De globale allmenningene (The global commons): domener som ikke tilhører en nasjonalstat – internasjonalt luftrom, internasjonale havområder, det ytre rom (space) og cyberdomenet.

[ii] JEF-nasjoner er Storbritannia (leder), Norge, Sverige, Finland, Danmark, Nederland, Latvia, Litauen og Estland.