Anmeldelse - The war for Ukraine: Strategy and Adaption under Fire

Mick Ryan er australsk pensjonert general med stor erfaring fra vår tids kriger i Afghanistan og Irak. Han har vært en av de beste kommentatorene på krigen i Ukraina i aviser og på sin egen Substack webside. Kombinasjonen av erfaring og utvist innsikt i krigføring har sannsynligvis vært en døråpner for ham i Ukraina og gitt ham tilgang til viktige beslutningstakere og førstehånds erfaringer.

Boken er en av mange om den Russo-Ukrainske krigen, men som Kori Schanke, American Enterprise Institute, skriver på omslagssiden: «I hope it will be required reading in staff and war colleges, as well as garner a wide public readership.»

Boken er inndelt i to deler hvor del I beskriver og vurderer strategi og del II omhandler tilpasning. Det siste tema har han også tidligere behandlet i en egen bok, anmeldt her.

Strategi

Strategidelen tar for seg russisk strategi i to kapitler, ukrainsk strategi og konsept for seier i adskilte kapitler, amerikansk og NATO strategi i ett kapittel og avslutningsvis betydning av ledelse i utførelse av strategi og hva en kan lære om strategi av krigen i Ukraina. Det kan være fristende å gå rett til det som ansees mest relevant, men som Ryan påpeker så er det et økosystem av strategier som har gjensidig påvirkert hverandre. Ved kun å lese deler går en glipp av påvirkningen mellom de forskjellige strategiene.

Mick Ryan etterlyser en samlet vestlig strategi for effektiv støtte til Ukraina.

Boken bekrefter Lawrence Freemans teser hvor strategi handler om å generere fordeler, og at strategi krever fortløpende tilpasning ut fra nåsituasjonen.[1] Allan R. Miller og Williamson Murray påpeker at rett avgjørelse på politiske og strategisk nivå er viktigere enn på operasjonelt og taktisk nivå. De strategiske feilgrepene lever evig. [2] Dette er noe Ryan poengterer.

Et gjennomgående tema i behandling av strategier er betydningen av antagelser/forutsetninger (assumptions) og muligheten for å bli overrasket, til tross for at det gjennomsiktige stridsfelt stadig rykker nærmere. Mulighet for å bli overrasket har mer med forestillingsevne å gjøre, enn med antallet overvåkningssystemer. Menneskelig innovasjon og evne til å villede motstanderen spiller også inn. Det er derfor nødvendig å forvente å bli overrasket og være robust (dvs ikke optimert) for å kunne overleve og tilpasse seg.  Ryan sine observasjoner fra krigen er som følger:

• Strategi har betydning

• Strategiske antagelser driver suksess og feilgrep

• Lederskap og vilje er vesentlig

• Strategi og påvirkning er uadskillelige

• Integrasjon er vitalt

• Nasjonal robusthet («resilience») er basis for nasjonal strategi

• Strategi må tilpasses konstant.

Observasjonene er utdypet i kapitlet om strategiske lærdommer fra Ukraina. Mick Ryan påpeker to karakteristika ved god strategi. Den ene er at det innebærer at det er en aksept for at krig er mulig, idet den er en del av de menneskelige aktivitetene. Mange, også i Norge, har ønsket å se bort fra dette, inkludert statsministre, forsvarsministre og forsvarssjefer. Det andre er at det er ingen «silver bullet», det vil si; ingen mirakelvåpen, krigsvinnende offensiver eller idéer som er strategisk avgjørende.

Tilpasning

Del II starter med et grunnleggende kapittel om læring som menneskelig aktivitet. Lære av erfaring og dele denne erfaringen er kjernefunksjonen. Ryan påpeker at uten et læresystem og kultur bygget i fredstid, så er man for sent ute, om det blir krig. Det er i fred man bygger intellektuell kapasitet. Boken har ett kapittel med russisk læring og tilpasning fra russiske kriger fra 1990 opp til den Russo-Ukrainske krigen. Denne krigen dekkes med to kapitler hvor læring og tilpasning dekkes på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Til tross for dysfunksjonell krigføring, en fra toppen og ned tilnærming og manglende kultur for læring, så påpeker Ryan at Russland er i stand til å lære. Grunnet landets større kapasitet, så har de en større systemisk kapasitet til å levere på det de har lært. De er ikke idioter for å si det slik, og de må ikke undervurderes.

Ukrainsk læring og tilpasning starter med forsvarsreformen og doktrine. Idet det i Norge finnes de som sverger til asymmetrisk forsvar så kan det noteres at Ukraina frem til 2022 baserte sin avskrekking på en asymmetrisk doktrine. Den avskrekket ikke og kan ha medvirket til Putins feilaktige strategiske antagelser. De neste kapittel utdyper ukrainsk læring på strategisk og operasjonelt nivå. Det taktiske nivå dekkes i et eget kapittel. Her vies plass til automasjon og reduksjon av tiden fra oppdagelse av mål til destruksjon.

Det siste kapitlet tar for seg tilpasning til fremtidig krig. Her trekker ham frem 5 observasjoner fra den Russo-Ukrainske krigen:

• Observasjon 1: Militære institusjoner må etablere effektive lærekulturer før krig

• Observasjon 2: Tilpasning og innovasjon er ikke det samme som økt effektivitet

• Observasjon 3: Militær effektivitet handler ikke bare om teknologi

• Observasjon 4: Tilpasningsprosesser trengs for å lukke gapet mellom ny teknologi og nye anvendelsesmodus

• Observasjon 5: Forholdet mellom letalitet og sprednings er under kontinuerlig tilpasning.[3]

Ryan påpeker at en bør være varsom med hvilke konklusjoner en treffer ut fra en krig, idet konteksten har betydning for overføringsverdien og «enhets-støvelen» er sjelden løsningen. Det er mulig å trekke feil slutninger av observasjoner fra en krig og her kan muligens Gulf-krigen 1990-91 være et eksempel både på russisk, kinesisk og vestlig feil-læring. Russisk generalstab trakk antagelig feil slutninger av deres engasjement i Syria idet det passet med deres konklusjoner fra Gulf-krigen 1990-91, men konteksten i Syria var en annen enn den som senere utspant seg i Ukraina.

Avslutning

Boken har et konkluderende kapittel som tar for seg det Ryan oppfatter som kontinuitet i krig. Det er svært få genuint nye element etter hans oppfatning:

1: Krig er fortsatt sentral i menneskelig aktivitet – menneske er sentral i krig

2: Overraskelse

3: Allianser og partnerskap er sentralt

4: Strategi har betydning

5: Behovet for godt lederskap

6: Industrialisering av krigen

7: Tilpasning har betydning.

Ryan påpeker til slutt at Ukraina endrer krigens karakter. Det gjelder sammensmelting av sivil og militær etterretning, betydning av strategiske påvirkningsoperasjoner og autonomi og kontra-autonomi.

Boken er velskrevet og vel dokumentert for den som trenger å dykke ned i detaljene. Det vil være mulig å trekke ut av erfaringene fra denne krigens utstyr, metoder og taktikker som kan implementeres i det norske forsvaret.

Men viktigst er å ha en strategi for forsvaret av Norge. Boken bør derfor studeres på flere nivåer.

Helt avslutningsvis påpekes at beslutningstakerne nå må oppgi ideen om den korte krigen.

Bokomslag: Amazon