I sitt siste innlegg her på Stratagem karakteriserer Terje Bruøygard undertegnedes synspunkter på Forsvarets utvikling i ordelag som «ekstreme», «revolusjonære», «vidløftige», «usikre» og «potensielt farlige». Ikke desto mindre bruker han hele to og et halvt tusen ord på å stille opp teorier om hvorfor «stadig færre lytter til ham» og hvorfor «hans påvirkning på politiske og fagmilitære beslutninger er avtagende». Man skulle kanskje tro at dersom hans karakteristikker av mine synspunkter var allment akseptert, ville det være nokså opplagt hvorfor stadig færre lytter. Det ville faktisk ha vært noe av et mirakel om noen hadde lyttet i det hele tatt, på noe tidspunkt. At jeg stadig inviteres til å holde forelesninger på Krigsskolen, Forsvarets stabsskole, Sjefskurset ved Forsvarets Høgskole og andre steder om både dette og andre ting er vel derfor enten et arbeidsuhell eller et uttrykk for ønsket om å myke opp en ellers militærfaglig seriøs hverdag med noen ekstreme synspunkter som pauseunderholdning.
På tross av at min tiltagende irrelevans i så fall er selvforklarende, stiller Bruøygard opp noen hypoteser for hvordan det kan ha seg at mine rop i ørkenen i stadig større grad går upåaktet hen. Her nevner han muligheter som at jeg rett og slett tar helt feil, at jeg har et pedagogisk problem eller at begrensningen er manglende intellektuell kapasitet i offiserskorpset. Det siste klinger for øvrig ikke helt overbevisende fra hans side. Av disse tre fester han seg likevel ved nummer to, og mobiliserer deretter en betydelig ekspertise hvor teoretiske aspekter ved min pedagogiske begrensning drøftes inngående med støtte i faglitteraturen. Jeg savner jo likevel en fjerde mulighet, ikke minst fordi Bruøygards utgangspunkt er mitt innlegg på Stratagem om institusjonell militærkonservatisme som problem. Mitt manglende gjennomslag kan jo da faktisk også tolkes som en bekreftelse på at jeg har rett, ikke minst når de forandringene jeg har gått inn for nøkternt sett er noe mindre ytterliggående enn Bruøygards karakteristikker kan tyde på. Det er i hvert fall en vel så logisk mulighet som at jeg tar helt feil.
Helt originale er for øvrig disse karakteristikkene heller ikke. Da undertegnede i sin tid ledet Forsvarsstudie 2000 som sjef for Strategi- og langtidsplanavdelingen i daværende Forsvarets overkommando var omkvedet omtrent det samme fra mange hold. Bruøygard befinner seg derfor i en solid tradisjon. Han har dessuten rett i at det ikke nødvendigvis er slik at alt undertegnede har gått inn for i årenes løp er blitt mottatt med jubel og deretter sporenstreks implementert. Mye av det har imidlertid hatt en ekkel tendens til å komme tilbake og bli en realitet når kombinasjonen av økonomi og funksjonelle hensyn har gjort at det ikke lenger er noen vei forbi. Da har det imidlertid ofte gått noen år, som de to historikerne Magnus Håkenstad og Olav Bogen har dokumentert i «Balansegang», den faghistoriske boken om Forsvarets omstilling etter den kalde krigen. Her må man med andre ord ta i betraktning at grunnleggende endringer i Forsvaret ikke besluttes og gjennomføres over natten, forankret som forsvarsmodellen er i historiske, sosiale og kulturelle forhold som delvis også går langt tilbake i tid. Å endre på det ville vært en utfordring for betydelig større pedagogiske begavelser enn meg, uansett hvor uangripelig argumentasjonen var eller er.
Bruøygards tilbøyelighet til å teoretisere rundt spørsmål og problemstillinger som egentlig er ganske enkle er for øvrig en gjenganger, også når det kommer til de spørsmålene vi er faglig uenige om. I debatten om operasjonskonsept i Finnmark unngår både han og mye av hærmiljøet for øvrig omhyggelig å forholde seg til problemets konkrete størrelser, som tid, rom, styrkeforhold etc. I stedet opereres det med teoretiske og generiske argumenter som om vi står overfor et allment og nærmest uspesifisert militærproblem. Her gjør han noe av det samme. Han ignorerer rett og slett de politiske, økonomiske, teknologiske og samfunnsmessige endringene som jeg mener bør føre til en endring i forsvarsmodell og –konsept, og avskriver konklusjonene som «urealistiske og uoppnåelige fremtidseventyr». I stedet lanserer han lange og innfløkte teoretiske utlegninger som ikke alltid er like enkle å følge om hvorfor stadig færre bryr seg om hva jeg måtte mene. Her gjelder det med andre ord å utdefinere undertegnede som lite annet enn sitt eget ekko, tilsynelatende med støtte fra bindsterke verk av fremtredende autoriteter. Det skulle vel ikke være fordi Bruøygard er litt bekymret for at noen der ute lytter likevel?
Foto: Forsvaret
