I en kronikk her på Strategem for en tid tilbake avla Harald Høiback blant annet meg en visitt. Det handlet om regjeringens rolle i 1940, og om offiserers vilje til å trosse politikerne. Det er ikke plass til å gå inn i den lange rekken av påstander og synspunkter Høiback presenterer. La meg likevel se på noen av de sentrale poengene hans, nemlig at regjeringen, spesielt statsminister Johan Nygaardsvold, var «svak, usikker og vaklende», at det var en utbredt oppfatning i samfunnet at regjeringen – endog i større grad enn menige NS-medlemmer – var ansvarlig for det tyske angrepet på Norge, og at utenriksminister Halvdan Koht brakte landet til kanten av stupet gjennom ettergivenhet og udugelighet i timene før trefningen på Midtskogen 10. april. Konklusjonen til Høiback er at regjeringen overhodet ikke fortjener den heltestatusen han mener at enkelte historikere har tildelt den, og at aktører som ignorerte regjeringens ønsker, var de virkelige heltene – hva nå en helt måtte være i denne forbindelsen. Han hevder avslutningsvis at det i dag blir sett på som «nærmest noe lett fascistoid» å peke på at uten Birger Eriksen, Otto Ruge og kong Haakon, ville felttoget fått et helt annet utfall.
Først til den svake, usikre og vaklende regjeringen, som altså var i villrede om den skulle velge krigen stilt overfor et tysk ultimatum. I møtet med den tyske representanten i Norge, minister Curt Bräuer, på morgenen 9. april, valgte Nygaardsvolds regjering, etter bare noen minutters overveielse, væpnet motstand. Beslutningen ble bekreftet i Nybergsund 10. april og gjentatt i Innbygda 11. april. Da de allierte ga opp Sør-Norge i slutten av april, bestemte regjeringen, som da var i Molde, seg for å fortsette kampen i Nord-Norge. Da vestmaktene i slutten av mai var tvunget til også å oppgi Nord-Norge, besluttet regjeringen, som da var i Tromsø, å gå i eksil i Storbritannia og fortsette kampen som juniorpartner i krigsalliansen. Denne avgjørelsen ble bekreftet sommeren 1940 da regjeringen var etablert i London. At dette var regjeringens vedtak som kollegium, er det ingen uenighet om blant seriøse historikere. Det er heller ikke uenighet om at regjeringen ikke trakk dette standpunktet i tvil så lenge krigen varte.
Tar man seg bryet med å konsultere historiske framstillinger, vil man neppe overraskes over regjeringens valg. Kjernen i regjeringens standpunkt var nemlig utviklet allerede i tiden etter krigsutbruddet i september 1939. Britiske myndigheter var innforstått med Kohts pro-britiske nøytralitetslinje, og med at han ville velge britisk side i en konflikt dersom Norge ble tvunget ut av nøytraliteten. Til dette kom at han var orientert om at britene ville se på et tysk angrep på Norge som et angrep på Storbritannia selv. Det er også godt kjent at Koht hadde forsømt seg grovt ved ikke å informere de militære sjefene om regjeringens linje og informasjonen man satt inne med. En viktig årsak til at regjeringen trengte kort betenkningstid var nettopp at worst-case-scenariet var en del av vurderingen lenge før 9. april.
Knapt noen vil bestride at dette standpunktet gjorde eksilregjeringen til en del av flaggborgen da de allierte markerte naziregimets fall i mai 1945. At noen statsråder i 1940 brøt sammen, tvilte eller tidvis var i villrede, rokket ikke ved de avgjørelsene som ble fattet ved de skjebnesvangre veiskillene. Etter Elverumsfullmakten av 9. april var det bare regjeringen som kunne bestemme om landet fortsatt skulle være i krig. Kongen hadde myndighet til å avvise egen deltakelse i det okkupasjonsregimet som tyskerne påtvang Norge. Han gjorde nettopp det, og ble dermed vår tids «rex perpetuus norvegiæ». Men etter konstitusjonell praksis hadde han ikke anledning til å avgjøre om landet skulle gå til krig. Å henvise til denne enkle, etablerte kunnskapen er ikke å helteforklare regjeringen. Å stille spørsmål ved åpenbar mytologisering, er ikke å forskyve heltedyrkingen i andre retninger.
Det har i hele etterkrigstiden vært debatt om regjeringens rolle under krigen. Alle er enige om at en slik debatt er nødvendig, og at den må være opplyst. Tilgangen på nye norske og utenlandske kilder gjør at vi kan legge ett spørsmål til side, uavhengig av hva militære undersøkelseskommisjoner og eldre litteratur og presse forteller. Det hersker ikke tvil om at utenriksminister Halvdan Koht, forsyningsminister Trygve Lie, forsvarsminister Birger Ljungberg, finansminister Oscar Torp og justisminister Terje Wold var blant dem som fra første stund ivret for å ta opp kampen, selv om andre statsråder og representanter for det sivile og militære embetsverk vaklet – noe de allierte hele tiden var innforstått med. Den samme regjeringen overlot i 1940 krigføringen til militærledelsen. Ja, Nygaardsvold gikk så langt som til å si at mens felttoget pågikk, betraktet regjeringen seg som «militærets tjenere». Øverstkommanderende Otto Ruge bekreftet etter krigen at regjeringen «aldri forsøkte å blande seg i mine militære disposisjoner». Hvorfor kan vi ikke forholde oss til denne enkle, etablerte kunnskapen?
Så noen ord om ansvaret for katastrofen i 1940 og regjeringens omdømme etter felttoget. Helt siden tiltredelsen i 1935 har Nygaardsvold-regjeringen blitt utsatt for kaskader av kritikk, forakt og latterliggjøring. «Regjeringshat» har til og med blitt en spesialdisiplin i historiefagets karrige utmarker. Utgangspunktet ligger i mellomkrigstidens polariserte politiske klima, og i den sterke skepsisen til en arbeiderklasse som for første gang fikk politisk makt. I militære kretser ble skepsisen forsterket fordi arbeiderbevegelsen var en erklært motstander av Forsvaret fram til kursendringen i 1936. Høiback skriver innledningsvis at Nygaardsvold og Koht «ble tilskrevet en betydelig del av ansvaret for den største katastrofen som har rammet Norge i moderne tid». Jeg går ut fra at han sikter til det tyske angrepet 9. april 1940, muligens også beredskapsnivået i landet og det påfølgende felttoget.
Uansett. Hvor fornuftig er det å starte letingen etter krigsårsakene i de landene som ble angrepet? Er det virkelig noen som vil mene at Felicjan Skladkowski, Thorvald Stauning, Pierre Dupong, Hubert Pierlot, Dirk de Geer, Paul Reynaud, Neville Chamberlain, Josef Stalin og Franklin Roosevelt hadde ansvaret for at Polen, Danmark, Luxembourg, Belgia, Nederland, Frankrike, Storbritannia, Sovjetunionen og USA ble utsatt for fascistisk aggresjon 1939-41? Enn si at Zhu Zizhen og Yang Dazhao var ansvarlig for Japans angrep på Mandsjuria i 1931 og Shanghai 1932? Knapt noen regjering hadde sett for seg hvordan fascistisk aggresjon og barbarisk framferd ville arte seg. Den norske regjeringen var i grove trekk som de fleste andre. At felttoget i Norge varte lenger enn i andre land den våren, skyldtes selvsagt ikke bare regjeringen, men en militærledelse som var i stand til å utnytte sine fortrinn – når marsjordren først var gitt.
Å mene at en norsk regjering har ansvaret for det tyske angrepet er vanskelig å akseptere, selv om synspunktet ble servert i Morgenbladet etter krigen og stadig blir gjentatt i underlødig litteratur. De fleste vil vite at slike påstander var en del av svarteperspillet etter krigen, der forskjellige grupper forsøkte å skyve ansvaret for 9. april over på sine politiske motstandere. Det er lite sannsynlig at norsk politikk var bestemmende for tyske disposisjoner. Nei, tyske valg ble gjort på bakgrunn av egendefinerte militære målsetninger. Tysk strategi er da også behandlet i en stor internasjonal litteratur med røtter tilbake til 1920-tallet. I etterkrigstidens forskning har ingen så langt ment at norsk militær svakhet inspirerte tyske militære planer, enn si at en norsk statsminister og utenriksminister hadde «en betydelig del av ansvaret» for Weserübung. Noen vurdering av det norske forsvarets kapasiteter dukker heller ikke opp i planprosessen. Asymmetrien mellom norsk og tysk makt var for stor til at det kunne gi mening. Vi kan for eksempel se at tysk etterretning i 1940 trodde at den norske hæren var dobbelt så stor som den faktisk var – uten at det fikk noen som helst betydning. I tysk tenkning ville de antatte gevinstene ved en okkupasjon være så store at norsk motstand bare kunne betraktes som forbigående, og derfor ikke som en avskrekkende faktor i den strategiske kalkylen. Ikke glem at de tyske tapene av handels- og marinefartøyer i første fase av invasjonen, var sjokkerende høye og uforutsette, uten at det førte til noen endringer i planene.
Å hevde at de «nye kostene i Arbeiderpartiet» ikke så seg tjent med en offentlig skittentøyvask, og at statsministeren og utenriksministeren derfor unngikk Riksrett, har lite med realitetene å gjøre. Fra 1945 ble regjeringens virksomhet før og under krigen nærmest flombelyst av granskninger og en skarp offentlig debatt. Undersøkelseskommisjonen av 1945 var kritisk til sider av regjeringens sikkerhetspolitikk før 1940, riktignok uten tilgang til det rike utenlandske materialet som vi har i dag. Men kommisjonen var ikke kritisk til regjeringens virke i eksil. Vi kan til og med merke oss at offiseren, stortingsrepresentant for Høyre og statsråd i London-regjeringen Sven Nielsen, ga Nygaardsvold en strålende attest under behandlingen av kommisjonsrapporten i Stortinget i 1949. Han framholdt da at «statsministeren var bare nordmann, ikke politiker». Men ingen ga statsministeren bedre skussmål enn kongen selv. Da Haakon ble kjent med at Nygaardsvold «var renset av Granskningskommissionen», kalte han statsminister Einar Gerhardsen til Slottet og ba ham innstille Nygaardsvold til Borgerdådsmedaljen i gull. Og dette var ikke noe innfall. Kongen hadde nemlig uttrykt seg enda tydeligere et par år i forveien. Da han selv ble tildelt den samme utmerkelsen, hadde han uttalt at «den skulde ikke jeg, men Nygaardsvold ha hat».
Haakons biograf, Tor Bomann-Larsen, viser til at eksilnordmenn led under den «misoppfatningen» at regjeringen sto svakt i folket. Men det var en oppfatning dyrket fram i borgerlige miljøer i hjemmefronten, og videreført blant annet av C. J. Hambro og Morgenbladet etter freden. Høiback velger å ta slike misoppfatninger for god fisk fordi de passer inn i hans kram. Regjeringens hjemkomst, for ikke å snakke om stortingsvalget høsten 1945, vitner om noe helt annet. Medlemmene av Londonregjeringen som stilte til valg, ble gjenvalgt. Dette er trolig en sikrere indikator på stemningene i folket enn raljering i Morgenbladets spalter. Skal vi tro den allierte øverstkommanderende i Norge, general Andrew Thornes rapport til overkommandoen i Europa, SHAEF, var overraskelsen stor over den hjertelige mottakelsen Londonregjeringen fikk da den kom til Oslo en uke før kongen. Det var nok ikke slik at regjeringen generelt ble fordømt og holdt ansvarlig for krigen inntil enkelte historikere tok på seg rollen som apologeter.
Til slutt noen ord om Koht og Midtskogen. Høiback antyder at Kohts beskjed om å ikke skyte ved Midtskogen, var uttrykk for noe mer enn en taktisk feilvurdering og at innblandingen kunne fått fatale følger dersom ikke Otto Ruge hadde grepet inn og avvist ham. Historien er velkjent, men langt mer kompleks enn det Høiback har fått med seg. La meg derfor rekapitulere raskt. Det var Erik Haavie, lensmannen på Elverum og mangeårig NS-medlem, som hadde fortalt Koht at en av offiserene på Midtskogen mente det ville være umulig å holde stillingen. Den militært ukyndige utenriksministeren hadde latt seg overbevise, og ville unngå skuddveksling før et avtalt møte med minister Bräuer. Lensmannen formidlet beskjeden både til regimentssjefen på Elverum, Hans Hiorth, og sjefen for infanteriet, Otto Ruge. Hiorth fortalte justisminister Wold på telefon at han hadde oversett ordren, og at han kort etter hadde fått høre at Koht hadde trukket den. Ruge ble også kontaktet av Haavie. Da fikk lensmannen beskjed om at Ruge ikke aksepterte at en så viktig ordre ble gitt på den måten. En slik ordre måtte komme direkte fra forsvarsministeren.
Da Ruge var i telefonkontakt med Koht senere på natten gjentok han dette. Det er liten tvil om at Koht viste elendig dømmekraft i dette tilfellet, og det er ingen formildende omstendighet at liknende episoder også fant sted andre plasser. Den kanskje viktigste konklusjonen vi kan trekke, er at fadesen, trass i det rådende kaoset, ble fanget opp på ansvarlig politisk og militært hold, og at ordren ble stoppet før den fikk konsekvenser.
La oss til slutt lytte til en som var satt til å håndtere konsekvensene av Kohts handlinger. Jeg har Geheimrat Grundherr i Ausswärtiges Amt i tankene. Den 13. april ble den norske ministeren i Berlin, Arne Scheel, innkalt til Rikskanselliet. Han kunne rapportere at Hitler hadde rast mot «England og visse tysk-hetsere i Norge» og at «Herr Grundherr beklaget seg også i sterke toner over utenriksminister Kohts steile holdning. Koht hadde, sa han, bryskt feiet tilside ethvert forsøk på ad forhandlingers vei å komme til en fredelig forståelse.» Geheimraten hadde også et sterkt negativt syn på Koht – ikke av politikerforakt, men fordi han forholdt seg til realiteter, ikke lettvintheter og fordommer.
Etter min mening er Høibacks kronikk uinformert og fordomsfull og dermed uegnet for en opplyst debatt. Selve forutsetningen for teksten er først å kaste over bord historiske innsikter som er opparbeidet gjennom mer enn 80 år, for så å argumentere mot en selektiv og manipulert versjon historien. Det er vanskelig å debattere rasjonelt på bakgrunn av et faglig tabula rasa. Og det er ut fra dette Høiback får bekreftet sin åpenlyse politikerforakt. For meg framstår en slik forakt for det liberale demokratiets styringsprinsipper som ytterliggående. Da Tore Rem og jeg, blant mange andre, tok til orde mot den uvanlig tåpelige såpeoperaen «Atlantic Crossing» var en av grunnene den lengselen etter et opplyst elitestyre og den ureflekterte forakten for politiske ledere som lå mellom og på linjene i serien. Dette urovekkende svermeriet ble rettferdiggjort ved å skape en grunnfalsk historisk fortelling. Høiback går langt i samme retning.
Siden jeg er blant dem som skal ha tatt regjeringen ut av et årelangt opphold i skammekroken og gitt den ufortjent heltestatus, vil jeg avrunde med en enkel refleksjon over fenomenet «helter». Jeg har vokst opp med ukritisk beundring for store og små lederskikkelser fra krigstiden. Hvis vi først er villige til å akseptere helterollen som historisk produktiv, er spørsmålet om vi også kan finne heroiske kvaliteter i folk som Nygaardsvold og Koht. Ingen av dem hadde vært forkjempere for de militære sidene av sikkerhetspolitikken, men begge hadde snudd i forsvarspolitikken lenge før 9. april 1940. Jeg vil mene at det var en modig – kanskje heroisk – handling å åpent erkjenne uholdbarheten ved sitt tidligere syn, legge om kursen 180 grader og ikke fravike den.
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
