Replikk: Militærteori til besvær
Kjell Sjåholm insisterer på å gjøre spørsmålet om Hærens operasjonskonsept i Nord-Norge til et slags militær-teoretisk bevisspørsmål, frikoblet fra så vel fysiske som ressursmessige begrensninger. Det blir feil.
Kjell Sjåholm må være en av våre mest beleste offiserer når det gjelder militærteori, det skal han ha. Jeg er mer i tvil når det gjelder måten han anvender kunnskapen på når det kommer til et konkret militært problem. Der har jeg to grunnleggende innvendinger mot hele argumentasjonen. For det første er det hans konsekvente uvilje mot å forholde seg til det foreliggende problemets fysiske realiteter – tid, rom, styrkeforhold etc – og i stedet behandle det kun som et spørsmål om doktriner og teori. Og for det andre er det hans ikke mindre konsekvente uvilje mot å akseptere ressurser og økonomi som premiss for diskusjonen. Dermed snakker vi i stor grad fortsatt forbi hverandre. Men la meg likevel gi et eksempel på hver av de to hovedinnvendingene mot argumentasjonen – en argumentasjon jeg for øvrig finner svært fragmentert og vanskelig å følge, men det kan jo være min egen feil.
Uviljen mot å forholde seg til Finnmarksproblemets fysiske og beregnbare utfordringer deler Sjåholm med stort sett hele resten av fagmiljøet i Hæren. I forrige runde av debatten utfordret jeg ham derfor til å forklare hvordan han mente brigaden kunne løse det meget konkrete fremføringsproblemet fra Troms gjennom den 300 km lange Lyngen-korridoren med dens mange flaskehalser i form av broer, veiskjæringer og tuneller. Gitt vår kunnskap om russiske kryssermissilers rekkevidde, presisjon og virkning mot de samme flaskehalsene lar det seg enkelt beregne at de med et begrenset antall slike missiler kan avskjære denne aksen for lang tid med meget høy sannsynlighet. Dette er den type fysisk realitet som hærmiljøet finner så ubehagelig at de så langt bare har ignorert det, formodentlig i håp om at det da vil forsvinne av seg selv. Jeg imøteså derfor Sjåholms svar i spenning og tenkte at nå skal vi kanskje få høre noe substansielt til en forandring. Der er jeg dessverre blitt skuffet, for hva skjer? Sjåholm forutsetter seg elegant ut av hele problemet ved å fastslå at russerne ikke vil spandere kostbare kryssermissiler på slike mål, til det har de alt for få av dem. De vil derfor bli forbeholdt «strategiske mål», som store våpenplattformer etc.
I mitt hode – og jeg vil tro i russernes – er imidlertid strategiske mål de mål som det gir en strategisk effekt å ødelegge, uansett hvor eller hva de måtte være. Å forutsette at strategiske mål er en slags liste eller tabell som er definert en gang for alle er å fraskrive motparten enhver evne til å tenke selv til fordel for slavisk etterleving av dogmer. Sjåholm synes kanskje det er en god idé å idiotforklare motstanderen, men jeg tror ikke det er lurt. Det han for øvrig sier implisitt er jo at russerne synes det er så lite viktig å stenge brigaden inne i Troms og gjøre Finnmark til en eksklusjonssone for norske hærstyrker at de ikke en gang vil spandere et begrenset antall missiler på det. Hvis det er riktig kan de i hvert fall ikke ha særlig høye tanker om den samme brigaden. Og hva det kritisk lave antallet angår; det som skal til for å gjøre Lyngen-korridoren ufremkommelig er eksempelvis ikke stort flere missiler enn det russerne ifølge BBC skjøt fra Kaspihavet mot IS-stillinger i Syria 7. oktober 2015 – ikke akkurat et ildoppdrag av hva jeg vil kalle strategiske dimensjoner i russisk perspektiv.
Mitt andre hovedpoeng er at Sjåholm er like avvisende til ressurser og økonomi som premiss for diskusjonen som han er til fysiske og statistiske realiteter. Jeg er jo enig med ham at det hadde vært langt bedre å kunne holde store deler av Finnmark under kontroll enn å måtte nøye seg med å kunne påføre angriperen tap der. Haken er bare at dette ikke er et spørsmål om slike ideelle forutsetninger som hvilket konsept som ut fra militærteoretiske betraktninger alene kommer best ut. Hva som er et rasjonelt operasjonskonsept for å løse så vel Finnmarksproblemet som tilsvarende operative problemer er selvfølgelig helt fundamentalt avhengig av hvilke ressurser som står til rådighet. Det som er et riktig og rasjonelt konseptvalg på ett ressursnivå kan være fullstendig ubrukelig på et annet, fordi det åpenbart må være en sammenheng mellom metode og midler – mellom konseptet på den ene side og de ressursene som står til rådighet for å anskaffe det nødvendige materiell og innsatsfaktorer for øvrig på den andre.
Sjåholms problem er med andre ord at hans påpekning av de utvilsomme fordelene ved å holde store deler av Finnmark med en mekanisert brigade er uangripelig – bortsett fra den ikke helt ubetydelige detalj at han hadde måttet ha tre ganger så store styrker for å ha noen reell mulighet for å lykkes med det. Her kan jeg fortsatt bare henvise til den eneste grundige studien som er gjort av dette problemet, nemlig FFIs innspill til neste langtidsplan. Foruten et styrkebehov hinsides alt noe realistisk forsvarsbudsjett noen gang vil finansiere er det mekaniserte konseptet heller ikke skalérbart og medfører derfor meget høy risiko. Styrken måtte for å lykkes operativt dessuten vært lokalisert i Finnmark allerede i fred, fullstendig i strid med vår egen sikkerhetspolitiske linje. Selv med rimelige marginer for usikkerhet er dette et signifikant resultat hva angår sannsynligheten for å lykkes med det dagens konsept legger opp til. Det er også signifikant når man sammenligner svakhetene ved dette konseptet med de svakheter og den risiko som hefter ved alternativet. Og forsvarsplanlegging – herunder valg av operasjonskonsept – dreier seg faktisk nettopp om å avveie fordeler og ulemper ved ulike alternativer med sikte på å maksimere sannsynligheten for et gunstig utfall sik vi har definert det. Det dreier seg ikke om å sammenligne alternativenes militærteoretiske fordeler og ulemper under ideelle betingelser.
Derfor nytter det heller ikke å forutsette seg bort fra både ressursmessige begrensninger og logiske brister ved det mekaniserte konseptet, bare med noen kritiske randbemerkninger til FFIs scenariobaserte analyser. Ganske særlig så lenge alternativet ikke er noe annet enn fullstendig intuitiv teoretisering, frikoblet fra både fysiske og økonomiske realiteter. Ei holder det å vifte bort problemene ved å fastslå at «de vil bli løst av det fellesoperative nivå» uten noen nærmere konkretisering av hvordan det skal skje og hva det vil kreve. Kort sagt: Å gjøre konseptdiskusjonen til en slags militærteoretisk doktordisputas kan neppe brukes til annet enn å «bevise» at Forsvaret burde hatt større ressurser.