Replikk: Forsvarsplanlegging, forsvarsbudsjetter og offiserers ytringer
Oberstløytnant Harald Høiback er noe så sjeldent som en norsk offiser med ikke bare mastergrad i historie men attpåtil doktorgrad i filosofi. Det gjør at hans ytringer trygt kan sies å ligge godt over gjennomsnittsnivå med hensyn til innsikt og refleksjon i mange sammenhenger. Her på Stratagem er hans siste bidrag viet forsvarsplanlegging, og igjen kan man trygt tiltre mange av hans synspunkter om norske offiserers fravær fra debatter om dette temaet.
På et punkt må det likevel være tillatt å imøtegå ham, nemlig når han også gjør spørsmålet om forsvarsbudsjettets størrelse til en del av denne problemstillingen. Herunder siterer han både undertegnede og general Otto Ruge, som begge – uten sammenligning for øvrig – har understreket at militære embetsmenn hverken prinsipielt eller logisk bør ytre seg om budsjettets størrelse. Prinsipielt fordi det berører deres konstitusjonelle stilling vis a vis de politiske myndigheter – logisk fordi de da uttaler seg om den relative betydning av forsvar opp mot andre offentlige oppgaver, hvor deres faglige forutsetninger åpenbart ikke omfatter mer enn halve problemstillingen i beste fall. Hva som derimot er den best mulige bruk av det samme budsjettet – stort eller lite – er i høy grad et faglig spørsmål.
I motsetning til budsjettspørsmålet eksisterer det her en objektiv, faglig sannhet, selv om det er en meget kompleks oppgave å analysere seg frem til den. Men der er offiserene i høy grad meningsberettiget, og at jeg ikke har benyttet meg av adgangen til det i årenes løp vil jeg i hvert fall avvise, både før, under og etter tiden som forsvarssjef. Interesserte vil finne mitt siste bidrag i så måte på civita. Men generelt deltar ikke offiserer i overveldende grad i den egentlig forsvarsdebatten. I den grad de ytrer seg blir det dessuten sjelden i forhold til spørsmålet om hvordan det samlet sett best mulige norske forsvaret bør se ut, men oftere om fortreffeligheten av egen avdeling, troppeart eller forsvarsgren og behovet for at den styrkes. I verste fall slutter de seg til distriktspolitiske pressgrupper og blir en del av det kommunal-militære kompleks. Der er det ganske riktig som Høiback påpeker rom for forbedring.