Jacob Børresen og jeg fremstår antagelig som to gjengangere i norsk forsvarsdebatt som lesere av både DN og andre kilder muligens begynner å bli litt lei, så jeg skal la dette bli siste ord i denne omgang. Det skyldes også at vi egentlig snakker forbi hverandre. Børresen har en forkjærlighet for å behandle det norske forsvarsproblemet ut fra uforpliktende teoretisering rundt politiske og sosiale aspekter ved krig, mens han konsekvent unnlater å forholde seg til problemets så vel fysiske som økonomiske realiteter. Enhver materiellmangel eller svakhet kan alltid kompenseres ved bekvemme og ikke-kvantifiserbare størrelser som vilje, stridsledelse og lignende. Undertegnede forsøker derimot å forholde seg til slike gledesdrepende realiteter som tid, rom, styrkeforhold og budsjetter.
Mitt poeng er med andre ord at abstrakte kvaliteter – om enn aldri så viktige – ikke gjør oss i stand til å overvinne konsekvensene av bastante fysiske størrelser som avstander, reaksjonstider, våpensystemers rekkevidde og effekt, motstanderens styrke etc. Det gjør meg ikke til en enøyd teknologi-freak, det er ikke annet enn nøktern realisme.
La meg ta bare ett eksempel. «HV, grensevakten og en manøverbataljon i Finnmark skal etablere en stridssituasjon tidlig», sier han. Det høres jo fint ut, men det er faktisk ikke godt nok å basere forsvarstenkningen på den slags luftige alminneligheter. Utfordringen må jo konkretiseres på en måte som forteller noe om hva den faktisk innebærer i de scenariene forsvarsplanleggingen bygger på. Velger vi eksempelvis å se på en sjø- eller luftlandsetting i Vardø-området – et meget tenkelig alternativ – er det lite grensevakten i Syd-Varanger eller HV med sine forutsetninger kan gjøre med det. Og hvis den ene manøverbataljonen i Porsanger først må forflytte de 350 kilometerne til Vardø langs den eneste tilgjengelig veien for å komme i kontakt med angriperen – hvor lang tid tror Børresen det vil ta? Og hvordan harmonerer det med ønsket om å «etablere en stridssituasjon tidlig», i den grad avdelingen måtte komme frem i det hele tatt?
Det vil føre for langt å komme inn på hvert eneste tilfelle av både sviktende logikk og tvilsom bruk av historien i Børresens argumentasjon, men det er faktisk heller ikke nødvendig. Det holder egentlig å minne om følgende: Børresen vil på den ene side ha et forsvar som er stort nok til å ta opp striden raskt over hele det utsatte området, men samtidig godt nok til både å kunne engasjere angriperen innledningsvis og deretter kjempe på noenlunde like fot inntil vi mottar allierte forsterkninger. Ber man ham om å si noe mer presist om hvordan dette forsvaret da må se ut og være utstyrt svarer han imidlertid at det har han hverken kapasitet eller kompetanse til. Vi ser med andre ord et nytt utslag av den notoriske uviljen mot å bli konkret. Men en ting innrømmer han i det minste. Et slikt forsvar er ikke realiserbart innenfor dagens budsjetter. Dette dilemmaet løser han imidlertid elegant ved å fastslå at vi trenger forsvarsbudsjetter på 10 prosent av statsbudsjettet, slik det en gang var. Med et statsbudsjett på ca 1.500 milliarder kroner betyr det at forsvarsbudsjettet skal økes fra vel 60 milliarder til 150 milliarder kroner, eller ca 4 prosent av bruttonasjonalproduktet. De som måtte føle en viss sympati for mange av Børresens idéer og gjerne vil plukke noen av dem så å si a la carte bør derfor ha den økonomiske forutsetning for at konseptet skal virke klart for seg. Men særlig interessante i virkelighetens verden er slike hallusinasjoner etter undertegnedes skjønn ikke.
Foto: Onar Digernes Aase / Forsvaret
Dette er Sverre Diesen sitt tredje og siste tilsvar til Jacob Børresen i debatten som fulgte hans kronikk "Det marginale forsvarets problem". Replikken er også publisert i Dagens Næringsliv.
