Replikk: Den doktorale offiser

De siste dagers lesing om offisersutdanning og hvorvidt dagens system bør bekymre oss eller ikke har vært både god og relevant. I denne replikken vil jeg dele mine erfaringer med prosessen for å bli doktoral offiser, erfaringer som støtter oppunder flere av bekymringene til Høiback og Granrusten.

Første bremsekloss for håpefulle doktorale offiserer er å tilegne seg en relevant mastergrad. Master er jo som kjent et utdanningsnivå som er første grunnstein for å kunne ta en doktorgrad. Selv med gjennomført Krigsskole 1 og Krigsskole 2 var det, som Granrusten så tydelig beskrev, aldri et alternativ å vente på VOU. Som etterretningsoffiser i en fellesavdeling ville jeg aldri nå opp på prioritetslisten til sjef Hæren. Dette er et strukturelt problem som treffer mange som har primær tjenestegjøring i fellesavdelinger. Ei heller virker akademisk interesse å være et kriterium for å kunne konkurrere seg til plass på VOU, noe som kan minske rekrutteringen for offiserer som ønsker å ta en doktorgrad. I tillegg leverer Forsvaret per i dag ingen relevant masterutdanning flere fagfelt, deriblant etterretning. Utlandet ble således løsningen for mitt vedkommende.

Andre bremsekloss for en offiser som søker å bli doktorant er økonomi. For å bli doktoral offiser må man i mange tilfeller få på plass finansiering av studier samt sørge for å ha en stilling å sitte imens man holder på. Dette er det ingen automatikk i og Forsvaret virker ikke per i dag å ha en helhetlig tanke for hvordan løse denne problematikken. Som et eksempel på utfordringer knyttet til finansiering fremstår det å bruke av rammelånet på huset for å betale skolepenger noe som ikke alle familier vil se på som en god løsning. Det hjelper heller ikke på situasjonen at studiene gjerne medfører redusert inntekt grunnet endret aktivtetsnivå, noe som i sin tur heller ikke er et insentiv for å starte på en lang og krevende utdanning. Lønn og grad henger for oss offiserer fortsatt tett sammen, men det er per i dag ingen automatikk i opprykk etter endt doktorutdanning. Selv måtte jeg søke en stilling utenfor fagfeltet jeg tar doktorgrad i for å få opprykk og dermed høyere lønn.

Tredje bremsekloss er troen på at formidling om kunnskap innenfor militære forhold kan dekkes opp av sivile. Innenfor mitt fag, etterretning, fremkommer det liten interesse fra fagmyndigheten (ETJ) i å satse på den doktorale offiser. I stedet bygges det opp et parallelt fagmiljø kun basert på sivile doktoranter. Dermed skapes et unaturlig skille mellom sivil og militær etterretning innad i Forsvaret. For det er som Granrusten så presist beskriver, ingen automatikk i at personell med sivil utdanning evner å sette seg godt inn militære problemstillinger. Å kamuflere denne mangelen på kompetanse ved å henge stjerner på vedkommende etter et kort kurs vil ikke gi det nødvendige grunnlaget for den forskning og utvikling Forsvaret har behov for i et fremtidsrettet perspektiv.

Så hvorfor da satse på å bli doktoral offiser? Selv om man, som enkelte nok har erfart, ikke kan bli profet i eget land eller etat, kan ens forskning være relevant for andre fagmiljøer, både nasjonalt og internasjonalt. Men viktigste motivasjon er nok ønsket om å lage en bedre utdanning for profesjonsutøverne i Forsvaret. Imidlertid krever en kvalitativt bedre utdanning mye mer enn et 1-års påbygningsstudium, selv om den leveres av doktorer. (Ut)dannelse er noe som formes og utvikles over tid. All den tid ingen andre institusjoner i Norge enn FHS leverer offisersutdanning, blir et 1-år studium en kort dannelsesreise. Den kan nok heller sammenlignes med den militære kursingen i fremmedspråk i USA, hvor oppfatningen er at «They learn just enough to get themselves killed».

Foto: Foto Andreas Hauge (Forsvaret / Nasjonalbiblioteket)