Eldar Hagens tre artikler om videreføring og fornyelse av Andreas Hauges illustrasjonskunst er inspirerende lesning.
Undertegnede har med interesse – etter hvert stigende til begeistring – lest Eldar Hagens tre artikler om fornyelse og gjenbruk av Andreas Hauges illustrasjoner i noen av Hærens eldre reglementer. Som mangeårig venn og medarbeider av Hauge kan jeg innestå for at Hagen med dette ikke bare treffer spikeren på hodet. Det han gjør er hundre prosent i Hauges ånd med hensyn til både idé og utførelse. For hvorfor lever Hauges tegninger videre, også i sammenhenger hvor de tilsynelatende ikke har noen relevans, som eksempelvis i debatten om doktorale offiserer her på Stratagem? Svaret formulerer Hagen selv – fordi Hauges tegninger har den kvaliteten at de ved sin naturtrohet og nerve inspirerer den som ser dem. For Hagen, som i tillegg selv kan tegne, kan idéer unnfanget på denne måten i neste omgang inspirere til nye tegninger; inspirasjonen går begge veier. Det kan jeg underskrive, fordi Hauges tegninger ikke bare var billedlegging og oppmyking av det som ellers kunne blitt en langtekkelig reglementarisk tekst. Hauge hadde som illustratør den sjeldne evnen til å gjøre tegningene til det viktigste elementet i et reglement – det som formidlet den sentrale kunnskapen på en slående enkel og treffende måte. Så kom teksten i tillegg, for de mange som ble inspirert av tegningene til å søke mer kunnskap. Derfor kan det være interessant for Stratagems lesere å kjenne noe av bakgrunnen for Hauges arbeid, fordi den bekrefter mange av Eldar Hagens poenger.
«UD 17-2 Soldaten i felt» blir politikk
I Forsvarets tidligere reglementssystem hadde de forskjellige reglementsseriene ulik betegnelse, avhengig av sin funksjon. Felttjenestereglementer som omhandlet taktikk og operative prosedyrer var betegnet «FR» etterfulgt av et nummer som antydet hvilken forsvarsgren, troppeart etc det omhandlet. Reglementer som primært var tiltenkt en rolle i soldatutdannelsen inngikk i serien med samlebetegnelsen «UD», som sto for Utdanningsdirektiv. Blant disse fant vi to grunnleggende håndbøker for enkeltmann; UD 17-1 Håndbok for soldaten – også kjent som Blåboka etter fargen på omslaget – og altså felthåndboken UD 17-2 Soldaten i felt, som også i sin opprinnelige utgave fra 1960 var illustrert av Hauge. Der hadde han imidlertid kopiert motiver fra en rekke andre, eldre militære håndbøker og skrifter av ulik opprinnelse. Herunder fantes det også en tegning kopiert fra et tysk propagandaskrift fra Andre verdenskrig av en tysk soldat med karakteristisk hjelm, Mauser-gevær, skafthåndgranater og gassmasketornister. Men Hauge hadde selvfølgelig pusset opp soldaten med datidens norske uniform, våpenet var Infanteriets amerikanske M1 selvladegevær og utstyret for øvrig så norsk som noe.
Det skulle likevel vise seg å ikke være nok, da tegningen ved en tilfeldighet ble oppdaget av en bibliotekar på Deichmanns bibliotek som også hadde sett originalen. Hun gjorde anskrik om bruk av «nazi-inspirerte» illustrasjoner i Forsvaret, og den daværende hærledelse lot seg dessverre skremme til å sette reglementet ut av kraft. Hvorfor forteller jeg så dette? For nettopp å få frem at Eldar Hagen med sin modernisering og oppussing av Hauges illustrasjoner ikke gjør noe annet enn det Hauge selv så på som en selvfølge og som han hadde bifalt med stor entusiasme hvis han hadde levd i dag.
Etter hvert ble det imidlertid besluttet å lage en ny versjon av UD 17-2, og undertegnede som da var taktikkinstruktør ved Skyte- og Vinterskolen for Infanteriet (SVI) på Terningmoen fikk i oppdrag å lage en ny versjon i samarbeid med Hauge. Det resulterte i en utgave som kom ut i 1985 der det var kommet til en rekke nye tegninger, men der også mange av de opprinnelige var med – deriblant den som hadde forarget bibliotekaren på Deichmann, men nå i en ytterligere oppdatert versjon. Det siste hadde Andreas stor moro av, og de som har boken finner den på side 11.
«FR 6-20 Infanterioffiser i felt» kommer til
Det var imidlertid en erfaring fra de mange kursene på SVI for vernepliktige tropps- og kompanisjefer i mobiliseringshæren at kunnskapsgrunnlaget var sørgelig tynt og utilstrekkelig – naturlig nok, med mange år mellom hver gang de hadde noen befatning med tingene under repetisjonsøvelser. Vel vitende om hvilken utbredelse og effekt UD 17-2 hadde var det derfor naturlig å tenke seg at det måtte gå an å lage en tilsvarende håndbok for reserveoffiserer i Infanteriet som kunne distribueres til alle og bøte på noe av dette. Tanken var at grunnleggende taktikk og føringsteknikk på tropps-og kompaninivå skulle illustreres i Hauges strek på en måte som ga både kunnskap og leselyst, og dermed mulighet for å vedlikeholde kunnskapene i de lange periodene mellom kurs og øvelser. Infanteriinspektøren sa ja, og selv om undertegnede ikke lenger tjenestegjorde på SVI ble det mange økter ute hos Hauge på Nesøya før reglementet FR 6-20 Infanterioffiser i felt kunne gis ut i 1989 – noen måneder før Berlin-muren falt. Med Muren forsvant etter hvert også Sovjetunionen og dermed trusselen om den type krig som hele forsvarsplanleggingen hadde bygget på, og som også hadde inspirert boken. Mye av behovet ble også borte etter hvert som mobiliseringshæren med de mange brigader, felt- og lokalvernbataljoner avhengige av reserveoffiserer ble lagt ned.
Videreføring av Hauges tegnekunst
Det skulle kanskje tilsi at vi i dag, hvor det praktisk talt ikke finnes reserveoffiserer igjen som sjefer på noe nivå i Hæren, ikke lenger har behov for denne type reglementer og illustrasjoner. Ingenting kunne etter mitt skjønn vært mere feil, hva enten vi snakker om mannskaper eller befal. Den pedagogiske grunntanken bak disse reglementene er like anvendelig på dagens vernepliktige, vervede, spesialister og yrkesoffiserer, selv om kunnskapsgrunnlaget selvsagt er et helt annet og utgangspunktet langt bedre.
Derfor er Eldar Hagens idé meget god, i tillegg til at han åpenbart har de tegneferdighetene som skal til for å sette prosjektet ut i livet og gjøre det til en suksess. At han følger i Hauges egne fotspor ved å oppdatere mange av tegningene med moderne våpen og annet utstyr har vi allerede vært inne på, som for eksempel bilde 10 gjengitt i artikkel nr 2. Men også på andre måter demonstrerer han en fremragende evne til å få frem læringsmomenter knyttet til helt moderne teknologi og utstyr, som for eksempel bilde 4 i artikkel nr 1, med en analog arbeidsskisse av et sprengningsobjekt basert på bilder tatt på objektet med smartphone. Andreas Hauge opplevde aldri å se en smartphone med mobilkamera, men tegningen er rett ut av hans pedagogiske oppskriftsbok og ville slik jeg kjente ham garantert gjort ham overbegeistret. Ikke minst ser Hagen ut til å dele sin mentors sans for det britene kaller «attention to detail» – at våpen og annet utstyr skal gjengis med minutiøs nøyaktighet så langt tegningens hensikt gjør det nødvendig.
I artikkel nr 3 tar Hagen opp muligheten for å bidra med illustrasjoner for å skape forståelse for helt nye sider ved teknikk og taktikk – sider som er kommet til etter at Hauge døde i 2005 og hvor det derfor må både tenkes og tegnes helt fra nytt. Også her demonstrerer Hagen glimrende ferdigheter i sin læremesters ånd ved å illustrere nyheter som hybridkrigføring og innsats av droner i et HV-lignende bakhold på en fiendtlig kolonne. Selve streken er selvfølgelig hans egen, men igjen merker man seg den samme sans som Hauge for detaljer i alt fra personenes ansiktsuttrykk og distinksjoner på uniformer til kjøretøyer, våpen og feltmessig opptreden.
Her lanserer han også idéen med å bruke tegninger til å få frem arbeidsdelingen mellom offiserer og spesialister i felt. Også det er en glimrende idé, ikke minst når man skal ha frem det helt vesentlige poeng at offiseren fortsatt skal ha egenferdighet på både våpen og annet utstyr, selv om han eller hun ikke lenger skal instruere mannskaper i bruken av det. Det er illustrasjoner jeg gleder meg til å se, gitt den ferdigheten Hagen allerede har lagt for dagen i å omsette pedagogiske poenger i treffende illustrasjoner. Sist men ikke minst vil jeg nevne tanken om at tegninger kan brukes til å illustrere krigens realiteter der fotografier av det samme ville virke støtende. Det er en meget presis observasjon fra Hagens side, nettopp fordi tegneren står fritt til å balansere det visuelle inntrykket, han kan gjøre det realistisk uten å la det bikke over i det groteske eller smakløse.
Samarbeidet med Andreas Hauge var en opplevelse på mange måter, men ikke minst var det til tider nesten nifst å se hvor raskt han omsatte mine idéer og forslag til skisser og ferdige tegninger. «Var det slik du tenkte deg det», kunne han si, og så virket det nærmest som tegningen lå ferdig inne i blyanten og bare rant ut på papiret mens han førte den frem og tilbake. Det skyldtes ikke bare at Hauge var en mesterlig tegner og en kunstner på sitt felt; det skyldtes også at han var en meget erfaren reserveoffiser med 15 repetisjonsøvelser på tropps- og kompaninivå før han gikk over i Heimevernet. Der ble han avsnittssjef og bygget opp et forsvar av Fornebu mot luftlandsetting som skulle bli legendarisk, og som det kunne skrives en egen artikkel om som ville både inspirere og underholde mange. Men Hauges militære erfaring betød at han bare behøvde en antydning om hva slags taktisk problem eller moment som skulle illustreres, så hadde han klart for seg hvordan tegningen måtte se ut.
Eldar Hagen har åpenbart det samme gode utgangspunkt som Andreas Hauge når han kombinerer solid militær bakgrunn med fremragende tegneferdighet. Legg til det samme talent som Hauge for å se de pedagogiske mulighetene i gode illustrasjoner, og Forsvaret har en ressurs det bør benytte seg av og ta godt vare på.
Illustrasjon: Eldar Hagen
