I et innlegg på Stratagem 20. juni ønsker Nils Terje Lunde seg tilbake til det gamle territorialforsvarets profesjonskultur og etos, fordi vi nå er ute av Afghanistan og i stedet ser en fornyet trussel mot Norge. Det tror jeg dessverre er en feilslutning. Premissene for hva som er et godt forsvar og dermed en veltilpasset profesjonskultur dreier seg primært om andre ting enn geografi. Profesjonskulturen er en naturlig følge av hva slags forsvar vi har. Og det er – eller bør i det minste være – igjen en konsekvens av de strategiske, økonomiske, teknologiske og sosiale forutsetningene som et forsvar skal fungere innenfor. Disse premissene er alle radikalt annerledes enn de var under den kalde krigen og spørsmålet om hvor vi skal operere er derfor av underordnet betydning.
Lunde henviser også flere ganger til undertegnede som en av pådriverne for en mer profesjonell militærkultur, blant annet i forordet til 2007-utgaven av Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD). Det er ganske riktig at jeg både var og er opptatt av dette spørsmålet, men det er altså fordi jeg ikke tror en profesjonskultur er noe vi kan vedta på normativ basis, uavhengig av hva slags forsvar vi har bruk for. Det jeg skrev i FFOD 2007 var med andre ord en påpeking av at når trusselen mot vår nasjonale eksistens er borte, når Forsvaret som følge av både det og andre utviklingstrekk endrer karakter og vi i tillegg forventes å sette livet inn for spørsmål som ikke behøver å berøre norsk sikkerhet annet enn indirekte – ja da snakker vi om behov for et annet slags forsvar enn det gamle folkeoppbudet, og dermed implisitt om en annen slags profesjonskultur.
Det er for øvrig akkurat dette jeg også påtalte i et innlegg på Stratagem i november i fjor, med tittelen «Forsvarsrasjonale vs forsvarsmodell». Lundes innlegg er således en slående bekreftelse på det jeg der pekte på som et problem. Nemlig vårt ønske om å kunne påberope oss det gamle forsvarets rasjonale og etos på tross av en gapende inkonsistens mellom det og dagens virkelighet.
Retorikk og realiteter om Forsvarets omstilling
Lunde viser til Afghanistan-kommisjonens konklusjon om at engasjementet i ISAF førte til «profesjonalisering, organisasjonsutvikling og endrede prioriteringer» i Forsvaret. Spørsmålet han stiller er om de profesjonskulturelle konsekvensene av dette lenger er relevante og ønskelige, og det legger han ikke skjul på at han er i tvil om. Det er heller ikke vanskelig å være enig med ham i at det territorielle, nasjonale eksistensforsvaret er enklere både å forklare og legitimere for folk flest. I tillegg er det selvsagt for en teolog som Lunde mer forenelig med Augustin, Thomas Aquinas og andre kirkefedres filosofering rundt begrepet rettferdig krig. Spørsmålet er imidlertid om det er mulig.
Det er her det etter undertegnedes skjønn kan reises flere innvendinger mot resonnementet, ikke bare hva angår profesjonskulturen, men faktisk også når det gjelder selve virkelighetsoppfatningen rundt omstillingen av det norske forsvaret. Endringen fra invasjonsforsvar til et såkalt innsatsforsvar var jo ingen egentlig endring av Forsvaret. Det var i hovedsak en økonomisk drevet nedskalering av den gamle forsvarsmodellen. Her kjøper Lunde litt ukritisk den politiske fremstillingen, som i realiteten bare er retorisk skjønnmaling i etterkant av en utvikling som både politikerne og konservative elementer i Forsvaret strittet imot så lenge de kunne.[1] Den profesjonskulturelle endringen han viser til er derfor mer overfladisk enn man kanskje tror og kunne ønske seg.
Både folkekrig og folkeforsvar er borte
For så å ta fatt i selve hovedspørsmålet om hvorvidt det går en vei helt tilbake til det gamle territorielle invasjonsforsvarets kultur og etos, gjør det etter undertegnedes skjønn ikke det. Hva slags forsvar vi trenger, og dermed hva slags profesjonskultur vi får, er ikke noe vi kan beslutte uavhengig av andre forhold. Et forsvar er en konsekvensorganisasjon, først og fremst av hvilke sikkerhetspolitiske og strategiske formål det skal tjene, og dernest av de ytre forutsetninger for øvrig.
Den første av flere bristende forutsetninger for å forkaste en kultur «bygget mer på profesjonsfellesskapet enn på det nasjonale fellesskapet» som Lunde sier er nettopp hva som i dag er det norske forsvarets rasjonale. Ingen seriøs trusselvurdering opererer lenger med noen fare for at Norge skal bli utsatt for et eksistensielt angrep der nasjonens liv og frihet står på spill, slik vi så for oss under den kalde krigen. I dag greier vi ikke å sannsynliggjøre noe angrep med en territoriell ambisjon som strekker seg lenger enn til den aller nordligste del av landet, ut fra hverken angriperens politiske og strategiske interesser eller hans militære kapasitet. Det som står på spill er ifølge våre egne vurderinger og analyser neppe noe mer eksistensielt enn den norske regjerings politiske handlefrihet og evne til å motsette seg russisk politisk og militært press. Denne evnen skal Forsvaret bidra til ved å kunne møte militær aggresjon på en måte som utvetydig innfrir Alliansens artikkel 5 og utløser allierte forsterkninger. Det er en strategisk funksjon som hverken logisk eller empirisk forutsetter territorialforsvar av store landområder, hvilket uansett er en umulighet når vi ser på forholdet mellom det utsatte områdets utstrekning og de styrker vi har tilgjengelig.
Når denne trusselen operasjonaliseres i konkrete scenarioer betyr det at den krigen vi i dag ser som dimensjonerende for utformingen av Forsvaret ikke behøver å berøre mer enn et par prosent av befolkningen direkte hva selve krigshandlingene angår, og uansett utfall heller ikke dreier seg om ting som vil endre hverdagen vesentlig for de fleste av oss. Hele det historiske grunnlaget for det forsvarskonseptet som ligger i bunnen av Lundes idé er med andre ord borte, fordi den type krig det forutsetter er borte – i det minste fra Europa, med dagens styrkeforhold og atomvåpenbalanse. I stedet forbereder vi oss på en moderne utgave av 1700-tallets kabinettkriger, med begrenset bruk av militærmakt for begrensede politiske formål ispedd moderne, ikke-militære trusler.
Deretter kan vi ta for oss det neste premiss, nemlig det økonomiske. En militær profesjonskultur som skal bygge på det nasjonale fellesskapet må nødvendigvis forutsette at nasjonen som helhet – eller i det minste betydelige deler av den – også tilhører profesjonen den dagen det gjelder. Men her har jo den kombinerte teknologi- og kostnadsutviklingen bidratt til at forsvar ikke lenger er en personellintensiv form for virksomhet. I dag er forsvar i likhet med så mye annet kapitalintensivt. Det er hvor mange skattebetalere vi er som begrenser hvor mange soldater Forsvaret kan nyttiggjøre seg, og det vil bare være en brøkdel av hva vi har vært vant til historisk. Det norske forsvaret vil neppe noen gang bli større enn det er i dag, det vil snarere bli enda mindre. Relevant norsk forsvarsvilje basert på det nasjonale fellesskapet dreier seg derfor om flertallets vilje til å betale for et forsvar som bare involverer et meget lite mindretall direkte, men der viljen følger av en politisk aksept for at dette likevel er nødvendig. Vi ser med andre ord at to viktige forutsetninger for den gamle folkeforsvarskulturen er oppløst. Vi forbereder oss ikke lenger på en eksistensiell folkekrig, samtidig som det brede, mobiliseringsbaserte folkeforsvaret uansett er borte av økonomiske årsaker.
Konklusjon
Når Lunde sier at jeg gikk inn for «en profesjonstenkning hvor konteksten i stor grad var knyttet til internasjonale operasjoner, og Afghanistan i særdeleshet» er han derfor litt på villspor. Mitt poeng er at uansett om vi snakker om lavintensitets kriger ute eller begrensede, høyintensive konflikter hjemme er det gamle folkeforsvarskonseptets historiske tid ute. Dermed går det heller ingen vei tilbake til den gamle profesjonskulturen, selv om vi er tilbake fra Afghanistan.
Den moralske fiber i ethvert moderne norsk forsvar vil derfor måtte være lojaliteten til avdelingen, til oppdraget og til medsoldatene – til soldatprofesjonens iboende og tidløse krav til sine utøvere. Det følger av at krigen ikke vil være en totalmobiliserende nasjonal ildprøve og Forsvaret ikke «en folkerejsning, skønhedsfyldt og fri» for å sitere Ibsen. Det burde være logisk at Forsvaret ikke kan bruke oppslutningen om mer opphøyde verdier som frihet, nasjon og fedreland som moralbærer når disse verdiene ikke er truet i eksistensiell forstand. Dem kan vi bare bruke i vår tradisjonsbevaring, som historisk kontekst og bakteppe i sin tid for det som da sto på spill. For dagens type konflikter må vi derimot ty til andre mekanismer. Da må utgangspunktet være det som er soldatprofesjonens essens, nemlig viljen til å ta andres og om nødvendig ofre eget liv fordi det er enhetens oppdrag – uansett sak og omstendigheter. Tviler man på at norske myndigheter vil bruke Forsvaret på en måte som gjør at dette ikke vil innebære uoverstigelige samvittighetskvaler, kan man ikke være soldat.
Satt på spissen kan det meget lille mindretallet av befolkningen som Forsvaret vil bestå av i vår tid bli nødt til å sette livet inn i en begrenset konflikt i nordområdene mens andre nyter en pils på Aker brygge, slik det faktisk også var mens vi opererte i Afghanistan. I lys av dette representerer det intense ønsket om å holde liv i det gamle idealet om forsvar som «nasjonen i våpen» med dets eksistensielle rasjonale og kulturelle særpreg en form for særnorsk forsvarsnostalgi. Selv om man langt på vei kan se de fordelene både politisk og folkepedagogisk som et slikt forsvarskonsept innebærer, røper dette ønsket en lengsel etter en tid og en forutsetning som er borte og neppe kommer igjen. Men det skal vi jo – konsekvensene av en eksistensiell krig tatt i betraktning – være både glade og takknemlige for.
[1] For en nærmere dokumentasjon av dette, se Bogen, O og Håkenstad, M (2015); Balansegang: Forsvarets omstilling etter den kalde krigen; (Oslo: Dreyer), og Diesen, S (2021); Økonomiens primat; Internasjonal politikk vol 79 nr 2; (Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt)
