«Diesens forsvar er et forsvar som skal kunne føre krig. Det vi trenger er et forsvar som kan bidra til å unngå krig» sier Jacob Børresen i en kommentar til undertegnedes kronikk i DN 7/8. At dette er et motsetningsforhold er vi imidlertid ikke enige om, spesielt ikke for en småstat i forhold til en nærliggende stormakt. Da dreier avskrekking seg primært om å påvirke stormaktens risiko/gevinst-kalkyle ved å endre styrkeforholdet dem imellom og skape
en konflikt stormakten ikke kan vinne med akseptable kostnader. For oss vil det innebære å involvere våre allierte, det vil si vår avskrekkende eller krigsavvergende evne er hverken større eller mindre enn vår evne til å skape en stridssituasjon som utløser alliansegarantien. Vi er med andre ord avhengige av å kunne føre krig, ikke for å «vinne» som Børresen sier, men for å gjøre konflikten til et spørsmål om alliansens og våre viktigste alliertes
troverdighet. At stater er seg selv nok utelukker med andre ord ikke at de kan ha felles interesser og derfor opptrer samlet. Noe annet ville for øvrig gjort enhver allianse illusorisk, også den Børresen er en tilhenger av.
Det som i stigende grad gjør de tre skandinaviske land til et sikkerhetsfellesskap er dessuten en kombinasjon av økonomiske og strategiske faktorer som ikke har eksistert tidligere.Forutsetningene for et nærmere samarbeid er endret ved at økonomien har gjort nødvendigheten større, teknologiutviklingen har gjort mulighetene bedre og oppmykingen av svensk og finsk alliansefrihet har gjort hindringene færre. At Kalmarunionen feilet og at vi har holdt oss utenfor hverandres kriger historisk kan derfor ikke brukes logisk som bevis på at dette er uforanderlig. Dernest kommer som påpekt at et primært økonomisk drevet
forsvarssamarbeid ikke behøver å innebære hverken noe forsvarsforbund eller noen «avgivelse av nøkkelkomponenter i sitt eget militære forsvar» i en konfliktsituasjon.
Børresen vil hevde at et rent nasjonalt forsvar er økonomisk mulig fordi en krigsavvergende forsvarsstruktur greier seg med enklere materiell og derfor er rimeligere enn en krigsutkjempende. Men samtidig er han klar på at dersom den krigsavvergende rollen svikter og konflikten likevel kommer, skal vi ta kampen opp for å utløse alliansegarantien. Har vi imidlertid først en ambisjon om å ta kampen opp, er det både formålsløst og uetisk å ikke gjøre det på kvalitativt like fot med angriperen. Med mindre vi ønsker å gi opp hvis konflikten likevel kommer forblir derfor et forsvar som er både billigere og mer
virkningsfullt enn dagens en illusjon.
Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret
Dette er Sverre Diesen sitt tilsvar til Jacob Børresen sin replikk til hans tidligere publiserte kronikk "Det marginale forsvarets problem". Inlegget var første gang publisert i Dagens Næringsliv i samarbeid med Stratagem.
