I sitt svar mandag 17. august på min kommentar i DN 13. august, avviser Sverre Diesen at det er noe motsetningsforhold mellom et forsvar som skal kunne føre krig og et forsvar som kan bidra til å unngå krig, og at en krigsavvergende forsvarsstruktur kan greie seg med enklere og billigere materiell. For dersom vi har en ambisjon om å ta kampen opp om krigen likevel kommer, er det formålsløst og uetisk å ikke gjøre det på kvalitativt like fot med angriperen.
Dette siste postulatet er kjernen i vår uenighet. Det øver vold på selve krigens vesen, der formålet faktisk ikke er å ødelegge fiendens styrker – det er i beste fall et middel, ikke et mål – men å påtvinge ham vår vilje, og det er noe annet. Jeg skulle for eksempel likt og visst hva Mujahedin som jaget sovjeterne ut av Afghanistan på 1980-tallet, eller Taliban som nå er i ferd med å jage ut amerikanerne og deres allierte, ville hatt å si til et slikt utsagn. Men jeg tror jeg vet svaret.
Vi er enige om at dersom Norge blir angrepet må vi ta kampen opp, og at formålet da ikke er å «vinne», men å utløse alliansegarantien i Atlanterhavspaktens artikkel 5. Det er et formål på storstrategisk/militærpolitisk nivå. Det ligger i Diesens postulat at for å kunne oppnå dette formålet er det nødvendig å vinne dueller på slagmarken på taktisk/teknisk nivå. Han gjør seg med det til talsmann for krig på like fot med motstanderen, for symmetrisk krigføring, mens konvensjonell visdom tilsier at den materielt underlegne part bør kompensere for sin underlegenhet ved å unngå å møte fienden på like fot, med asymmetrisk krigføring. Forsvarets fokus på symmetrisk krigføring er årsaken til at vi har endt opp med en forsvarsstruktur som, enhet for enhet har stor slagkraft, men hvor våpensystemene er så dyre at antallet enheter er blitt så lite, og ammunisjonsbeholdningene så små, at utholdenheten nærmer seg det meningsløse.
Et krigsavvergende forsvar må kunne etablere tilstedeværelse som ledd i effektiv håndheving av suverenitet og suverene rettigheter i fredstid, og for å kunne reagere raskt og hensiktsmessig på krenkelser eller andre episoder som måtte oppstå. Gitt territoriets utstrekning og størrelsen på havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon, tilsier det kvalitet i form av volum.
Når Forsvaret blir så lite som det nå har blitt, og utholdenheten så kort, gir det en angriper muligheten til å etablere et fait accompli, et fullbyrdet faktum i løpet av krot tid, som i hans øyne vil redusere sannsynligheten for at angrepet vil utløse alliansegarantien i NATO. Et høyteknologisk, men knøttlite, forsvar har derfor mindre avskrekkende virkning enn et forsvar med utholdenhet i form av
volum, som gjør at en angriper ikke kan regne med at krigen vil bli kortvarig.
Også et krigsavvergende forsvar må ha troverdig evne til å føre strid, til å utnytte forsvarerens bedre kjennskap til terrenget det kjempes i, utnytte egen styrke og angriperens svakhet. Det tilsier kvalitet i form av kompetanse i stridsledelse og våpenbruk.
For et krigsavvergende norsk forsvar må kravet til kvalitet i form av volum og i form av kompetanse i stridsledelse og våpenbruk, hver gang trumfe teknisk kvalitet.
Foto: Stian Norum Herlofsen / Forsvaret
Dette er Jacob Børresen sin andre replikk til Sverre Diesen sin kronikk "det marginale forsvarets problem". Inlegget var første gang publisert i Dagens Næringsliv i samarbeid med Stratagem.
