Reisebrev fra Sør-Sudan

Mitt første møte med Afrika var Sør-Sudan, et land rikt på ressurser, men også hjemsøkt av fattigdom og krig. Dette året har etterlatt dype inntrykk og utfordret mine perspektiver på både menneskelig styrke og desperasjon.

Sør-Sudans befolkning har i stor grad ikke fått oppleve den utviklingen og framgangen vi tar for gitt. Landets politikk er preget av et anstrengt forhold mellom de over 60 forskjellige etniske gruppene, og gamle konflikter blusser jevnlig opp. Det finnes lite nasjonal tilhørighet og lojalitet til flagget som skal samle folket. Nasjonal tilhørighet skal vokser ikke over natten, dette er en modningsprosess som tar tid. Grunnleggende elementer i et demokrati, som respekt for menneskerettigheter, frie valg, kvinnelig deltakelse og en fri presse, mangler. FN prøver å bidra til en positiv utvikling og håper på et fritt, demokratisk valg i framtiden, men om dette vestlige idealet er mulig å oppnå i et land som dette, gjenstår å se. Etter selvstendigheten i 2011 har landet vært fanget i et virvar av etniske spenninger og politiske konflikter, en tilstand som gjør veien til stabilitet uforutsigbar og kompleks. Fremtiden vil gi svar men frem til da kan det ha kostet mange sør sudanesere livet.  

Å jobbe for FN i et land uten en robust demokratisk struktur åpnet øynene mine for realiteten bak overskriftene. Respekt for grunnleggende menneskerettigheter, frie medier og partipolitisk deltakelse er stort sett fraværende. Selv om FN og andre internasjonale aktører forsøker å presse myndighetene til å adoptere demokratiske prosesser, er spørsmålet om hvorvidt et vestlig demokratisk system kan fungere her, et spørsmål uten et klart svar.

I Norge løses politiske uenigheter gjennom dialog og forståelse, mens i Sør-Sudan er det en annen virkelighet. Kontrastene til det vi kjenner i Norge er store. Til tross for de harde omstendighetene ser jeg en sterk samhørighet blant menneskene, et samhold og en tapperhet som krig og nød har tvunget fram. Samtidig har jeg fått oppleve noen av naturens ekstreme sider – fra glødende røde solnedganger, en kvelende hete, til tordenvær og uvær som gjør et varig inntrykk.

 Midt i disse utfordringene finner man likevel et folk som lever med en bemerkelsesverdig motstandskraft, et folk som tilpasser seg motgang med styrke og sammenhold. Barna jeg møtte, som barføtt spilte fotball med en hjemmelagd fotball i stekende sol, representerer et unikt håp. Deres evne til å finne glede i de små tingene, til tross for knappe ressurser og tøffe omgivelser, fikk meg til å reflektere over hva vi i Vesten tar for gitt. Barna blir et symbol på håp i dette kaotiske landet. Jeg er fan av å ha en hands-on approach i møte med sivilbefolkningen. Ved neste møte med disse barna hadde vi med en fotball til dem som en oppgradering fra den hjemmelagde fotballen de lekte med. Dette ble veldig populært og det er rørende å kunne bidra med små gleder i deres hverdag. Å invitere til enkel fotballkamp gir dem et øyeblikks pause fra realitetene. 

Sør-Sudan bærer preg av å være en såkalt “failed state” der regjeringen ofte synes likegyldig til befolkningens behov. Når ledere får makt eller penger, utvikler de ofte en holdning som sier "nå er det min tur til å spise". Statsoverhoder ser på landet som en ressurs for personlig vinning, snarere enn noe de er forpliktet til å tjene landet.

Klimaendringer har også hatt store konsekvenser for Sør-Sudan. Ekstrem tørke etterfulgt av ekstrem regn fører til flom, og flom gjør det utfordrende å få forsyninger ut til de mest trengende. Mange steder har vannet oversvømt bosetninger, og det er bygget demninger for å beskytte mot vannet. Sør-Sudan, med sitt tørre landskap, blir en påminnelse om at global oppvarming påvirker menneskeliv på grusomme måter.

Kveg er Sør-Sudans stolthet og livsgrunnlag, men også en kilde til konflikt. Med mangel på økonomisk infrastruktur som bankkontoer og kredittkort, blir kveg til både kapital og valuta. Når klimaendringer og tørke forflytter kveget utenom de naturlige beiteområdene, skaper det ressurskonflikter. Tradisjonen for kvegtyveri lever også videre, det er ikke uvanlig å se at gjeterstokken er byttet ut med et AK47 for å beskytte eget kveg. 

Konseptet “Ubuntu”, som på mange måter er en kjernedel av afrikansk kultur, preger også Sør-Sudan. Ubuntu handler om fellesskap og medmenneskelighet: "Jeg er fordi vi er." Mens vestlig kultur verdsetter individet og det frie, uavhengige mennesket, ligger det i Sør-Sudan en sterk kollektiv tanke der man føler ansvar for hverandre. Det er et vakkert konsept, men det kan også bli en byrde når unge mennesker må bruke de få midlene de har på å støtte en slektninger og storfamilien, i stedet for å kunne investere i egen framtid. Personlig foretrekker jeg fortsatt hakuna matata.

Blant de mest sårbare er kvinnene. De bærer byrden av et patriarkalsk samfunn som ofte tvinger dem inn i tidlige ekteskap, fratar dem muligheten til skolegang, og utsetter dem for livstruende risikoer under svangerskap og fødsel. Å være vitne til hvordan kvinner kjemper for å oppnå grunnleggende rettigheter i et system som er imot dem, vekket i meg en sterkere forpliktelse til å kjempe for likestilling og støtte tiltak som gir kvinner makt over egne liv.

 Min tid i Sør-Sudan ga meg ikke bare et unikt innblikk i et lands kamp for stabilitet, men lærte meg også om menneskelig styrke, fellesskap og overlevelsesvilje. Det var en påminnelse om hvor skjøre, men også hvor sterke vi mennesker kan være når vi står sammen. Å leve og arbeide her har gitt meg en dypere forståelse for hva det vil si å være en del av en global verden der vi alle, til syvende og sist, er ansvarlige for hverandre. Etter 12 måneder har jeg nå avsluttet min tjeneste og gitt stafettpinnen videre. Jeg vil ønske alle som er aktivt tjenestegjørene i UNMISS, eller andre misjoner, lykke til videre og fortsetsette å bidra til arbeidet i FN.