Tenk deg en verden uten regler: Fotgjengere spaserer midt på motorveien, folk betaler skatt med monopolpenger, og lunsjpausen på jobben blir en gladiatorkamp om den siste yoghurten.
Kaos? Absolutt.
Men tenk deg så det motsatte: Et samfunn der alle følger regler blindt, uavhengig av fornuft. Der du arresteres for å spise en bolle offentlig uten å stå på ett ben, fordi en lov fra 1062 sier at matinntak utendørs skal gjøres på en fot. Der du ikke kan krysse gaten uten skriftlig søknad, underskrevet av fire byråkrater og en kryptopirat.
Så hva er verst? Fullstendig lovløshet eller meningsløst kaos? Og enda viktigere: Hvorfor følger vi regler i det hele tatt?
Noen regler tør vi ikke utfordre. Fallskjermer bør pakkes riktig. Fly bør ha nok drivstoff. Og NATOs artikkel 5 – den hellige, ufravikelige forsvarspakten – bør helst fungere.
For vi har jo blitt fortalt at den gjør det. Angrep på en er et angrep på alle, sies det. En urokkelig garanti om at NATO-land stiller opp for hverandre dersom en fremmed makt får en litt for ekspansiv ide.
Men hvor solid er egentlig denne garantien? Er den en jernring av sikkerhet, eller mer som en paraply kjøpt på en tilfeldig kiosk: teknisk sett en beskyttelse, men upålitelig i sterk vind?
For vi mennesker følger regler av mange grunner: frykt, vane, overbevisning eller ren pragmatisme. Og akkurat som vi noen ganger vurderer om vi virkelig må respektere fartsgrensen på en øde landevei, kan også stater begynne å tvile på om de faktisk må følge artikkel 5 - særlig hvis risikoen er globale ubehageligheter.
Så for å muliggjøre noen perspektiver på hvor skjør eller solid denne garantien egentlig er, kan vi hente inn noen skarpe filosofiske hoder til en aldri så liten speed-date: alternativet blir fort et forpliktende forhold, og det har vi ikke rom for i denne sammenheng. Og nei, det betyr ikke at vi får en dyp forståelse av dem. Men kanskje nok til at du får lyst til å ta en kaffe med en av dem senere?
La oss starte «bli kjent runden» med å se nærmere på artikkel 5 i lys av Lon Fuller sin klassiske fortelling om kong Rex: den uheldige monarken som ville lage den perfekte samlingen av regler, men som i prosessen demonstrerte alt som kan gå galt.
Rex startet friskt. Han ville skape et rettferdig rike, men snublet i alle fallgruver en regelmaker kan falle i. Først skrev han regler så uklare at ingen forsto dem. Så laget han regler som var umulige å følge. Deretter endret han reglene så ofte at ingen visste hva som var gjeldende. Til slutt innså Rex at orden ikke kunne oppnås med regler alene, men like fullt var avhengig av undersåttenes vilje og evne til å følge dem.
Så hva tenker våre nye filosofiske venner om artikkel 5 i lys av kong Rex sine erfaringer?
H.L.A. Hart ville kanskje sagt at NATO er et regelsystem: det fungerer fordi medlemslandene har en felles forståelse for reglene, og hvordan de blir til og endres. Men hva hvis denne forståelsen forvitrer? Hva om noen land tolker artikkel 5 som en absolutt plikt, mens andre ser den som en anbefaling? Hva skjer hvis USA plutselig bestemmer seg for at det er økonomisk upraktisk å hjelpe Litauen? Rex sitt problem var at han trodde regler alene kunne skape orden. Kanskje NATO gjør samme feil?
Lon Fuller ville vært enda mer skeptisk. Han ville pekt på at artikkel 5 er en regel med så mange tolkningsmuligheter at den blir ubrukelig. Hvis en restaurantmeny utelukkende hadde vage beskrivelser som «noe kjøtt» eller «en slags dessert», ville vi ikke visst hva vi fikk servert. Hvis vi ikke tydelig definerer hva som er et «angrep» eller en «trussel», vil land kunne tolke regelen som det passer dem. Rex sine regler sviktet fordi de ikke var klare eller gjennomførbare. Spørsmålet er om artikkel 5 lider av samme skjebne?
David Hume ville humret av hele greia. Han ville sett på NATO som en klubb der medlemskap er frivillig så lenge det lønner seg: medlemslandene vil hjelpe hverandre, så lenge det ikke koster dem for mye. Hume ville påpekt at artikkel 5 ikke er en moralforpliktelse, det er en forsikringsavtale. Og hva skjer når premien blir for dyr? Vel, da «omtolkes» reglene, akkurat som stater alltid har gjort. Rex skjønte ikke verdien av undersåttenes egeninteresse til å følge reglene, før det var for sent. Hvis en stormakt som USA en dag konkluderer med at det koster for mye å redde et lite NATO-land, vel … Da er det kanskje ikke så viktig hva som står skrevet?
Friedrich Nietzsche ville ristet på hodet og kanskje sagt: «NATO er død». Ikke på papiret, ikke i møterommene, men i hjertene til de som en gang trodde på alliansen. På lik linje med at Rex sine regler mistet kraften da folket sluttet å ta dem seriøst, mister artikkel 5 sin relevans når nasjoner ikke lenger deler de samme verdiene, eller ser på alliansen som et skjebnefellesskap. Og da blir hele greia bare et tomt ritual – en frase vi gjentar av vane, men uten at noen egentlig forventer at den betyr noe.
Og til slutt, Carl Schmitt. Han ville sett på NATO og sagt: «Hvem bestemmer egentlig hva artikkel 5 betyr?» For suverenen (den med makten) er den som kan sette reglene til side. Hvis USA en dag sier at en konflikt ikke er «ekte nok» til å aktivere artikkel 5, da gjelder den ikke – uavhengig av tolkning. Schmitt ville sett Rex og NATO i samme lys: det er aldri regler i seg selv som avgjør, men hvem som har makten til å ignorere dem.
Men la oss avslutte speed-daten med å invitere hele gjengen til en aldri så liten felles forestilling, for å sette perspektivene deres i en litt større kontekst.
Forestill deg verdenspolitikken som et gigantisk teaterstykke, der nasjoner ikler seg kostymer og spiller sine roller på en scene opplyst av diplomatiske smil. Bak kulissene finner vi rettsfilosofene. Manusforfatterne som forsøker å gi mening til dramaet. Men hva skjer når skuespillerne improviserer, og regissøren mister kontrollen?
Hart, vår systematiske komponist, ser for seg verdenssamfunnet som orkesteret. Hver nasjon er et instrument, og den internasjonale rettsordenen er noteheftet de spiller etter. Så lenge alle følger notene, oppstår harmonien. Men hva skjer når en trompetist bestemmer seg for å spille jazz midt i Beethovens femte symfoni? For Hart er det avgjørende at det finnes klare primærregler (spill melodien) og sekundærregler (slik stemmer vi instrumentene) som alle respekterer. Uten dette har vi ikke et fullverdig system av mening, og risikerer en kakofoni av interesser og konflikter.
Fuller, teatrets dramaturg, minner oss om at et godt manus må være forståelig og gjennomførbart. Hvis scenebeskrivelsene er så vage at skuespillerne ikke aner hvor de skal stå, eller replikkene er skrevet på et utdødd språk, faller forestillingen sammen. I geopolitikkens verden betyr dette at internasjonale avtaler må være klare og praktiske. En avtale som krever at alle land «oppfører seg pent», uten å definere hva dette videre innebærer, er like robust som et førstegenerasjons pappsugerør.
Hume, alltid den pragmatiske regissøren, påpeker at skuespillerne først og fremst er motivert av egeninteresse. De deltar i forestillingen så lenge det gagner dem. Kanskje for applausen, kanskje for honoraret. Hvis en nasjon føler at dens rolle ikke lenger tjener et ønsket formål, vil den enten kreve omskriving av manus eller forlate scenen. Hume minner oss om at bak kulissene av idealisme ligger alltid maktbalansens harde realiteter.
Nietzsche, teaterkritikeren med det skarpe blikket, advarer om at når forestillingen mister sin opprinnelige lidenskap og mening, blir den fort et tomt ritual. Skuespillerne resiterer replikkene mekanisk, uten innlevelse, og publikum merker det. Når internasjonale institusjoner og avtaler ikke lengre reflekterer verdiene de ble grunnlagt på, mister de sin legitimitet.
Schmitt, suffløren som glisende hvisker maktens realiteter fra skyggene, hevder at det er suverenen – den som kan sette reglene til side – som virkelig styrer forestillingen. Uansett hva manus sier er det regissøren, med makten til å avbryte eller endre stykket, som har kontrollen. I den geopolitiske arenaen betyr dette at de mektigste statene bestemmer spillereglene, og kan endre dem når det passer deres interesser.
Og så har vi Norge: den pliktoppfyllende statisten som alltid møter tidlig opp til øving med skolemelken sin, og følger manus til punkt og prikke. Vi stoler på at de store aktørene vil holde seg til avtalt regi og beskytte oss hvis scenen skulle bli for Schmittiansk. Men som våre filosofiske venner har vist oss, er ikke verdensscenen alltid så forutsigbar. Kanskje vi burde spørre oss selv: Skriver vi vårt eget manus, eller bare håper vi at en av hovedrolleinnehaverne gir oss en større scene i neste akt?
For i geopolitikkens teater er det ikke den mest pliktoppfyllende som får roller, men de som forstår spillets faktiske regler.
Illustrasjon: Cole Thomas The Course of Empire Destruction 1836 / Wikimedia commons
