Det er i alle fall to måter å tilnærme seg vernepliktens verdi på – og med «verneplikten» mener jeg her også førstegangstjeneste. De to tilnærmingene er forbundet med to forskjellige fag. Den ene er teknisk og militærfaglig og fokuserer på vernepliktens bidrag til den norske forsvarsevnen, så vel som forsvarsviljen. Spørsmålene som man vil besvare er slike som: Gitt betingelser forbundet med vår konkrete geografi, økonomi og demografi, til hvilken grad bidrar verneplikten – og da underforstått et mobiliseringsforsvar – til å håndtere våre konkrete sikkerhetspolitiske utfordringer? Den andre tilnærmingen er etisk og politisk-filosofisk og tar utgangspunkt i verneplikten som en samfunnsinstitusjon: Til hvilken grad er verneplikten noe vi som samfunn ønsker – det vil si, til hvilken grad er verneplikten en god og rettferdig forordning?
Disse tilnærmingene kan selvsagt ikke adskilles helt. Dersom verneplikten ikke på noen som helst måte gir et substansielt bidrag til forsvarsvilje- eller forsvarsevne, så vil det påvirke vår vurdering av hvorvidt verneplikten er en god og rettferdig samfunnsinstitusjon også. Likefullt er tilnærmingene distinkte. Og det er altså noen refleksjoner rundt den andre vurderingsmåten jeg vil forsøke å bidra med i dette essayet. Det er noe jeg gjør i forlengelsen av et essay jeg skrev for syv år siden i Morgenbladet, «Soldatens dannelse» – kort og godt er et forsvar for en utvidet verneplikt – og som Strategem nylig har gjenpublisert.
Det er mye som har skjedd i løpet av disse syv årene – og mye på kort tid. Den gang var da også selve ideen om en europeisk storkrig utenkelig. Det er ikke tilfellet lenger. Verden er uforutsigbar. Og det åpenbare faktum er i seg selv verdt å merke seg, fordi det er forbausende fort gjort å glemme. En konsekvens av faktumet er følgende: Uavhengig hvilke forsvarssystemer man legger opp til er det verdifullt å ha en befolkning som greier å tilpasse seg raskt endrede trusselbilder – skikket til å bidra til å håndtere (direkte eller indirekte) det aktuelle trusselbildet. Ideelt sett er det nettopp en slik befolkning verneplikten danner. Og Ukrainas motstand viser oss at idealet ikke er uoppnåelig: Etter Krim-annekteringen i 2014 gjorde ukrainerne seg mentalt og fysisk forberedt på krig, på å gjøre ubeskrivelige ofre for eget land. Og med en slik befolkning kan fienden tilsynelatende ikke ta noen seire på forskudd. Det er i seg selv en seier for Ukraina.
Vi er ikke Ukraina; våre betingelser er helt annerledes – og dette er ikke et militærfaglig essay. Men jeg trekker likevel frem dette poenget fordi det inviterer en typisk innsigelse mot den type verneplikt jeg tar til orde for, som altså er en utvidet verneplikt: flere folk over en lengre tidsperiode med en bredere, dypere utdanning. Innsigelsen er slik: Gitt våre betingelser og sikkerhetspolitiske utfordringer er ikke en utvidet verneplikt rasjonelt i et kost-nytte-regnskap – det er derfor heller andre ting vi skal prioritere.
Det er et par ting jeg vil si om dette. Det første er at dersom Forsvaret får tusenvis av årsverk til prisen av kost og losji, men likevel ikke greier å få kost-nytte-regnskapet til å gå opp, da gjør man klokt i å erstatte de ansvarlige økonomene. Det andre er at det ikke er åpenbart for meg at kost-nytte-regnskapet er den riktige tilnærmingen til problemstillingen. Det skyldes at det er ekstremt vanskelig å måle verdien av verneplikten. Det er klart man kan beregne armene og beina som verneplikten gjør det mulig å mobilisere i en krise- og krigssituasjoner, og estimere verdien av de direkte operasjonene som disse kan utføre. Men det er langt vanskeligere å gjøre regnskap over dannelsen som en ordentlig verneplikt kan gi sine borgere. Denne dannelsen har et indirekte bidrag under krise- og krigssituasjoner ved at folk har en formening om hvordan de skal forholde seg til situasjonen og endog hva de skal gjøre – som igjen vil kunne begrense kaosets krefter, og de ressurser staten og Forsvaret vil binde opp i å tøyle dem, fremfor å kunne fokusere på fiendens operasjoner.
Men vel så viktig: Denne dannelse har ikke kun verdi i krise- og krigssituasjoner. Den setter oss også i stand til å bli bedre samfunnsborgere i sin alminnelighet. Karaktertrekkene som jeg beskrev i «Soldatens dannelse» gjelder fortsatt – så her vil jeg heller gå mer teoretisk til verks: Hva er forholdet mellom rollene «soldat» og «borger»? Hvordan setter førstnevnte oss i stand til å bli bedre i sistnevnte? Jeg mener det er hensiktsmessig å ta utgangspunkt i filosof Alasdair MacIntyres noe innviklede, men likevel svært gode, definisjon av en practice:
Any coherent and complex form of socially established cooperative human activity through which goods internal to that form of activity are realized in the course of trying to achieve those standards of excellence which are appropriate to, and partially definitive of, that form of activity, with the result that human powers to achieve excellence, and human conceptions of the ends and goods involved, are systematically extended.
En forenklet gjengivelse er at praksiser utgjør strukturen til det som er godt å gjøre for oss mennesker – og dette «gode» er altså noe som gjemmer seg i det MacIntyre kaller «praksiser». Et yndet eksempel er sjakk. Sjakk har en rekke regler – man kan ikke flytte bonden bakover på brettet, for eksempel – som muliggjør et relativt komplekst (men ikke nødvendigvis komplisert) samvær mellom to eller flere spillere. Sjakken har også en rekke indre eller iboende goder som vi kan få tilgang til bare ved å spille sjakk, som igjen gjør oss til bedre mennesker.
Disse iboende godene må skilles fra ytre eller uavhengige goder. En som har talent for sjakkspilling, kan for eksempel både bli bedre til å spille sjakk på grunn av pengepremiene hen får ved å vinne turneringer. Men indre goder er noe ganske annet: Det det skjønne i sjakken som sjakk, som for eksempel manifestert i et dronningoffer som muliggjør matt. Vi kan tjene penger på mange måter, men det vakre i et slikt dronningoffer kan man bare tilegne seg på sjakkbrettet. Vi kan skille mellom to slag av disse indre godene – og dette er den siste distinksjonen vi skal trekke opp: Det ene typen handler om måloppnåelse, som for sjakkspilleren ofte handler om å vinne partiet. Den andre handler om veien som leder til måloppnåelse: trening, diskutering, tenking, også videre. En sjakkspiller trener, diskuterer og tenker ikke på sjakk bare fordi hen vil vinne partier, men fordi det er givende i seg selv, og gjør det mulig for personen å utvikle seg som den personen hen er.
Tilbake til verneplikten: I likhet med Christopher Toner («Military Service as a Practice»), mener jeg vi burde konseptualisere verneplikten som en slik macintyriansk praksis. Det gjemmer seg noen iboende goder i verneplikten som det ikke er så lett for den enkelte person å tilegne seg på andre måter, og som vi som samfunn rett og slett ikke vil greie å sette en hel befolkning i stand til å tilegne seg, foruten ved verneplikt. Det er goder som ikke bare handler om måloppnåelse – det være seg å utføre vellykkede militære enkeltoperasjoner eller å forsvare landets langstrakte grenser. Det er goder som også handler om soldatens tilværelse, om å innordne seg som en del av et hele hvis formål er å beskytte nasjonen og statens integritet, suverenitet og frihet. Eller med general sir John Hacketts ord:
For the military life, whether for sailor, soldier, or airman, is a good life. The human qualities it demands include fortitude, integrity, self-restraint, personal loyalty to other persons, and the surrender of the advantage of the individual to the common good. None of us can claim a total command of all these qualities. The military man sees round him others of his own kind also seeking to develop them, and perhaps doing it more successfully than he has done himself.
Et slikt liv innordnet etter en kollektiv helhet – uten å miste seg selv – er ikke bare viktig for the military man spesielt, men for gode borgere i sin alminnelighet. Det mer vi erfarer oss selv som en del av et hele, og handler deretter, jo bedre – alt annet like – vil samfunnet vil bli. Ta bare polarisering, som amerikansk etterretning mener er blitt en trussel mot selve vår politiske orden: Denne trusselen er nært forbundet med en manglende erfaring av å være del av et hele, som igjen fører til handlinger som fragmenterer samfunnet.
Spørsmålet er om man må man igjennom en verneplikt for å få det til? Eller er det tvert imot slik at de som ikke evner å forstå seg som en del av et folk, og liksom trenger verneplikten for å gjøre det tydelig, er – som tidligere minister og nå redaktør Thorbjørn Røe Isaksen nylig uttalte i en podcast – «fucked»?
Røe Isaksen har kanskje rett, dersom disse menneskene ikke har noen som helst forståelse av behovet for å være en integrert del av et hele. Samtidig: Det er ikke slik at man lærer å leve som en del av en helhet ved å bli undervist om Norge og frie samfunn på skolebenken. Man må faktisk konkret og fysisk praktisere denne forståelsen, så den manifesterer seg i kroppen vår, så væremåten og handlingene blir en del av de vi er som mennesker. Og hvilke andre institusjoner enn verneplikten legger til rette for en slik dannelse for et helt folk?
Jeg bør presisere: Hvilke andre institusjoner enn verneplikten kan gjøre det? Det at dusjfilmingen av Julie Sandanger, og de påfølgende svakhetene i behandlingen av varslersakene som nå er virvlet opp, ikke fikk ordentlige konsekvenser før det ble en sak i riksmediene synliggjør en manglende evne til å ta krenkelser tilstrekkelig alvorlig – i alle fall på de lavere nivåene i Forsvaret. Det burde være en umiddelbar impuls i systemet og dets ansvarlige til å irettesette slik atferd.
Dette er da også noe MacIntyre advarer mot: Når praksiser – som den militære – institusjonaliseres, som er uunngåelig, så er det fort gjort at praksisene subtilt forvrenges for å oppnå visse goder på bekostning av andre: En brutalisert militær kultur – som gir seg til kjenne i en brutalisert seksuell kultur – kan kanskje gi mer effektive soldater. Slik kan det brutaliserte få en slags status i soldatkulturen. Men alle og enhver som har bladd i en historiebok vet at «effektivitet» selvsagt ikke er ensbetydende med det som er «godt». Og det er altså gode soldater vi må forsøke å danne.
Dette leder til et ganske annet problem: For meg virker det som at verneplikten lider av et slags mindreverdighetskompleks. Dette skyldes delvis fordi oppgavene man gjør – og da sikter jeg hovedsakelig mot menige soldater i førstegangstjenesten – ofte innebærer enkle oppgaver som venting, vakthold og rydding. Min erfaring var at det var en påfallende manglende stolthet i det man gjorde – ikke bare blant soldatene selv, men også befalet. Tidvis var det som at soldatene ble behandlet som ungdommer på en folkehøyskole som i ny og ne «lekte krig». Det blir ikke gode soldater av slikt. Ettersom alle profesjonelle soldater må igjennom førstegangstjenesten, så setter det dessuten unngåelig sitt preg på Forsvaret som helet også.
Noen tenker kanskje at det idealet jeg her peker mot innebærer et gjennommilitarisert samfunn – et slags moderne Sparta. Men det er det på ingen måte. Sparta er faktisk så langt unna idealet som man kan komme: en ekstremt rigid militarisme, hvor den umoral man kom seg unna med – som for eksempel tyveri – gjerne ble bejublet, hvor svake ble sett ned på og til og med drept. Det er heller et slags Athen som er idealet: en forståelse seg selv som en gren på samfunnets stamme, at man er uløselig bundet sammen sitt samfunn. I sin ytterste konsekvens innebærer denne forståelsen at man vil ofre seg for landet sitt. Men i det normale innebærer forståelsen at man vil forsøke å være og handle på en måte som gjør samfunnet robust, godt og enhetlig.
