Om å ikke være 'redd sin egen redsel'

Mental robusthet eller resiliens er karaktertrekk som ofte omtales som utviklingsmål i forbindelse med veiledning, trening og øving av kommende offiserer. I denne teksten vil jeg argumentere at disse begrepene ikke er dekkende for hva man egentlig søker å oppnå. Det man søker å oppnå er bedre beskrevet av begrepet antifragility, eller hva psykologer kaller posttraumatisk vekst; positive psykologiske forandringer som følge av å utsettes for påkjenninger og utfordringer. Antifragility handler om mer enn resiliens og robusthet. t. Teksten er bygget opp ved å først redegjøre for militærprofesjonens særegne karakter, og dernest drøfte hvordan man som kommende offiser kan øke sine sjanser for å være mentalt skikket til sitt yrke.

Den Britiske militærhistorikeren sir Michael Howard poengterte i et foredrag i 1961 at det er to forhold som bidrar til at offisersyrket skiller seg fra de fleste andre yrker. For det første er yrket er svært unikt i at offiseren ofte bare praktiserer det en gang i løpet av livet, om i det hele tatt:

«Det er som en kirurg som skulle bruke hele livet til å trene på modeller, for så å avslutte med en virkelig operasjon, som om en advokat kun skille opptre i retten en eller to ganger mot slutten av karrieren, eller som om en profesjonell svømmer skulle bruke tiden til å trene på land for deltagelse i olympiske leker hvor nasjonens ære stod på spill.» (Howard, sitert i Boe, Kjørstad & Werner-Hagen, 2012, s.30)

For det andre, det komplekse problemet av å drifte en militær organisasjon har en tendens til å okkupere offiserens tankekraft og ferdigheter så fullstendig at han eller hun lett glemmer hva organisasjonen driftes for. Ifølge Howard er det dermed ingen overraskelse at det i enhver krise er en høy andel offiserer som svikter som følge av mangel på mentale forberedelser.

«Disse uheldige menn vil enten bruke for lang tid på å tilpasse seg virkeligheten, på grunn av manglende forutgående undring over hva krig virkelig kan være, eller de kan være så påvirket av et yrkesliv formet av ren administrasjon at de for alle praktiske formål har opphørt å være soldater.» (Howard, sitert i Boe, Kjørstad & Werner-Hagen, 2012, s.30)

Ettersom offiseren har en plikt og et ansvar overfor samfunnet å håndtere risikoatferd og beslutningsdilemmaer i usikre situasjoner, hvordan kan en ung offiser forberede seg på de utfordringene som han eller hun måtte møte?

I «Løytnanten og krigen» av Boe, Kjørstad & Werner-Hagen (2012) utforskes nettopp denne problemstillingen. Boken beskriver i dybde og bredde de psykiske påkjenningene som den unge offiseren kan blir utsatt for i strid, hvilken påvirkning dette har på evnen til lede, og hvordan man kan overkomme disse utfordringene.

Gjennom boken knytter man blant annet kjennskap til 2. verdenskrigveteranen Sverre Bratland som beskriver sin nærmest ukontrollerbare frykt og vansker med å fungere som leder i møte med krigen. Vil slik lesning være demoraliserende og kontraproduktivt for den unge offiserens utvikling? Ifølge (daværende) oberstløytnant Jon G Reichelt er det ikke det:

“Det er ingenting som tyder på at det å ha urealistiske forventninger bedrer funksjonsevnen. Fallhøyden blir snarere større. Å ikke forvente at man blir fryktelig redd er en meget urealistisk forventning. Samtidig må man ikke glemme at Bratland faktisk var en vellykket troppssjef! Han fikk det til! Dette betyr at man bør sitte igjen med en forventning om at man blir redd i strid, men samtidig skal klare det! En realistisk og positiv forventning! Dersom man tror man er fryktløs, vil oppdagelsen av at man blir redd gjøre det enda verre! Man vil bli ‘redd for sin egen redsel’, og fullstendig lammet.” (Reichelt sitert i Boe, Kjørstad & Werner-Hagen 2012, s.39)

Gitt at de som selekteres til Forsvaret er helt ordinere folk som vil slite med å fungere effektivt når livet står på spill, er det svært verdifullt å kunne ta lærdom fra slike som Bratland som lyktes i å mestre utfordringen. Til vår glede skrev han i etterkrigstiden nes sine erfaringer og tanker (gjengitt i ‘Løytnanten og krigen’) om hvordan en kan forberede seg for å møte slike utfordringer. Konklusjonen til Bratland er nødvendigheten av å stadig utsettes for stress som utfordrer ens egne grenser, og på denne måten trene opp sin mentale motstandskraft.

Ideer om at sterke stressorer, motgang og lidelse er forutsetning for å bygge karakter til å møte livets utfordringer eksisterer i mange tradisjoner. Eksempelvis forteller den kinesiske filosofen Mencius (3. Århundre f.kr):

“When heaven is about to confer a great responsibility on any man, it will exercise his mind with suffering, subject his sinews and bones to hard work, expose his body to hunger, put him to poverty, place obstacles in the paths of his deeds, so as to stimulate his mind, harden his nature, and improve wherever he is incompetent.” (The Book of Mencius, seksjon 6B:15) Og Paulus skriver i sitt brev til romerne (5:3-4): “Suffering produces endurance, and endurance produces character, and character produces hope”.

Finnes det noe ekvivalente konsepter innen psykologi som beskriver de positive effektene av å utsettes for prøvelser? Gitt at psykologi som fagfelt markedsfører seg til å tilby selvtransformasjon, er det paradoksalt at inntil de siste to tiårene har nesten all forskning har fokusert på de skadende effektene av å bli utsatt for stress (Haidt, 2012, s.150). Et hovedfokus har alltid vært på resiliens – metodene folk handterer motgang, avverger skade, og gjenoppretter normal funksjonering.

Men, de fleste unge aspiranter som er ærlig med seg selv, skjønner at en økning i resiliens ikke er tilstrekkelig til å kunne mestre de mulige utfordringene man kan møte i en krise eller krig. Når man er ung, uerfaren og inkompetent trenger man ikke forsikring om at man klarer å gjenopprette en normal funksjonering som i utgangspunktet er dårlig. Det man trenger er å stadig utsettes for nye utfordringer slik at man kan til lære, vokse og utvide egne evner utover sitt nåværende nivå.

Først i senere år har det dukket opp en interessant litteratur som eksaminerer fordelene av å utsettes for mye stress. Disse fordelene er ofte omtalt kollektivt som «posttraumatisk vekst»; positiv psykologisk forandring som følge av møtet med høyt utfordrende og stressende omstendigheter. Det er denne menneskelige kapasiteten til å vokse av motgang som den unge offiseren bør søkes å nytte seg av så mye en kan i fredstid. Da kan man minske sjansene for å være blant de uheldige som ikke rekker å tilpasse seg når situasjonen krever det.

Krig vil alltid være usikkert. Offiseren må ikke ha urealistiske forventninger til hva krig virkelig kan være, og hvilken intens frykt og angst det kan fremkalle i en selv og de en skal lede. Derfor er trening og øving under krevende påkjenning svært verdifullt. Målet med å utsettes for prøvelser er ikke å bli kvitt redselen for det ukjente, men man vil slutte å bli overrasket og lammet av sin egen respons. Så snart man slutter å være redd sin egen redsel blir man dermed fri til å oppsøke flere situasjoner som gir en rom for utvikling.

«Vi skal ikke ta bort angsten, men vi skal bygge tryggheten i tillegg. Tryggheten trenger vi for å våge, angsten for å vinne.» (Moxnes, 2015: 197)

Foto: Hanna Høegh/Forsvaret