Psykologiske operasjoner – Bank i bordet?

Psykologiske operasjoner (PSYOPS)¹ er opprinnelig definert som «den planlagte bruk av propaganda og andre psykologiske virkemidler for å påvirke meninger, følelser, holdninger og handlinger hos fiendtlige, nøytrale eller vennligsinnede grupperinger på en slik måte at det understøtter våre målsetninger i fred, krise og krig.» (US Army, 1968). Fagområdet overlapper med blant annet militær villedning (MILDEC), og det kan benyttes en rekke forholdsvis like teknikker på de to områdene (Hellum, 2014). Mens PSYOPS kan anses som en selvstendig militær disiplin hvor man søker å påvirke en motstander gjennom å bearbeide informasjon, henger fagområdet nøye sammen med etterretning, hvor man på sin side søker å innhente informasjon. En riktig bruk av disse to sektorene vil kunne skape gode synergieffekter, og grensene mellom de to er også uklare og overlappende. På operativt nivå vil man tilsvarende kunne oppnå gode resultater ved å integrere begge fagområder, eksempelvis innen spesialstyrkeoperasjoner gjennom bruk av virkemidler som spenner over hele spekteret, fra hvitt via grått til svart.

PSYOPS kan deles inn i hvite, grå og svarte operasjoner. En «hvit» operasjon baseres på informasjon som er sannferdig, og som lar seg bekrefte gjennom kilder. «Grå» PSYOPS består på sin side av informasjon som ikke lar seg kildebelegge, og hvor budskapet befinner seg i grenselandet mellom sannhet og løgn. «Svarte» psykologiske operasjoner baseres på feilaktig eller misledende informasjon, eller «kilder andre enn den sannferdige» (MoD, 2014).

Det har tradisjonelt vært lite fokus på PSYOPS i den offentlige forsvarsdebatten og den åpne forsvarsplanleggingen. I den grad emnet har vært berørt i den senere tid, er det snakk om den defensive siden. Betraktningene har vært generelle, med fokus på «robusthet», uten at det synes å ha avstedkommet særlig konkrete forslag eller tiltak. I den grad det har vært gjennomført operasjoner, har dette vært begrenset til informasjonskrigføring (NTB, 2015). Norge har i flere år avgitt PSYOPS-personell til CJPOTF (Combined Joint Psychological Operations Task Force) i ISAF, hvor fokus har vært på «hvite» informasjonsoperasjoner. På hjemmebane har fokuset i første rekke vært på defensive mottiltak i forhold til desinformasjons- og påvirkningsoperasjoner rettet mot Norge og Vesten. Dette arbeidet har i stor grad inngått i et bredt sivil-militært samarbeid på tvers av samfunnssektorer.

Selv om det i dag legges størst vekt på informasjonskrigføring og «kampen om sannheten» (Baumberger 2006), bør det vurderes å utvide spekteret av virkemidler, og gjennom det i noen grad å gå tilbake til røttene. En mulighet kan være at man i noen tilfeller går tyngre inn i den rent psykologiske delen av operasjonsspekteret. Dette kan eksempelvis gjøres ved å skreddersy psykologiske operasjoner ut fra målgruppens kulturelle tilhørighet. I et slikt tilfelle kan man også forsøke å føre PSYOPS direkte inn i stridsmiljøet, blant annet ved å spille konkret på folkelige forestillinger og overtro, samt andre kulturelle faktorer som vil kunne skape usikkerhet og frykt hos den enkelte fiendtlige soldat. På samme måte kan lignende tilnærminger brukes til å styrke moralen blant egne tropper og sivilbefolkning.

Begrepet kultur må her forstås som «…ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker bringe videre – ofte noe forandret – til neste generasjon» (Klausen, 1992). Fordi det vil være snakk om å identifisere felles trekk og forestillinger hos en målgruppe, vil man måtte benytte en essensialistisk, normativ tilnærming til den aktuelle kulturen. En essensialistisk tilnærming vil forsøke å forklare hvorfor mennesker handler slik de gjør, ut fra et felles sett regler, verdier og normer. Samtidig vil en normativ vurdering gi anledning til å vektlegge de enkelte faktorer som avdekkes.

En tilnærming som beskrevet vil påvirkes av flere kjennetegn ved målgruppen. Blant annet vil det generelle utdanningsnivået i den aktuelle befolkningen spille en rolle, i det et lavt utdanningsnivå trolig vil gi større rom for folkelige forestillinger, og dermed gi økt mottakelighet for denne type operasjoner. Selv om utbredte folkelige forestillinger må antas å kunne tilby et bredere spekter av sårbarheter, vil også samfunn med høyt utdannelsesnivå og færre folkelige forestillinger også ha sine sårbarheter. Eksempelvis i form av utbredte forestillinger knyttet til populærkultur, pseudovitenskap og mer rasjonaliserte former for overtro. Bruk av konspirasjonsteorier og lignende narrativ for å skape splid og politisk uro vil i mange tilfeller kunne være effektive i de fleste typer samfunn, dersom vinklingen er riktig i forhold til dagsaktuelle problemstillinger. God tilgang på internett vil også i noen grad kunne kompensere for manglende svakheter, i det man gjennom styrte nyhetskanaler og sosiale medier vil kunne øke strømmen av desinformasjon betydelig mot de aktuelle målgruppene.

Videre vil samfunn med enkelte kjennetegn trolig være mer sårbare ovenfor denne type operasjoner, eksempelvis:

Samfunn som tradisjonelt preges av lav tillit til myndigheter vil kunne være mer sårbare. Ikke bare i forhold til tradisjonelle påvirkningsoperasjoner, men også i forhold til den type operasjoner som beskrives her. Her til lands har befolkningen tradisjonelt hatt høy tillit til myndighetene, noe man i den senere tid blant annet har kunnet observere under den pågående pandemien. Vi må derfor kunne anta at Norge er forholdsvis robust på dette området. Det er likevel verd å merke seg at konspirasjonsteorier kan spres raskt her til lands, ikke minst på grunn av høy internettdekning.
Samfunn med store sosiale eller økonomiske ulikheter vil ofte ha en større grad av mistro til myndigheter og den mer privilegerte del av befolkningen. Norge har lenge vært regnet som et av de mest egalitære land i verden, men det kan være verdt å merke seg at man de senere år har kunnet observere økende forskjeller i det norske samfunnet (Aaberge et al, 2020). Det er som sådan ingen større svakhet ved den norske samfunnsmodellen, men vi er kanskje ikke fullt så robuste som det vi var et par tiår tilbake i tid.
Samfunn preget av økonomisk eller sosial usikkerhet eller uro vil tilsvarende kunne være mer sårbare, da usikkerhet vil kunne gi større rom for irrasjonelle forestillinger. Som et stabilt samfunn med omfattende sosiale sikkerhetsnett, må Norge også her antas å være et forholdsvis robust samfunn. I den grad det måtte foreligge sårbarheter, vil dette trolig være i forhold til uventede kriser. Men selv her har sårbarhetene vært relativt små, ut fra de seneste erfaringene som er gjort i forhold til pandemien. Dette har trolig sammenheng med at norske myndigheter som nevnt nyter høy tillit hos egen befolkning. I en litt lengre tidshorisont kan det likevel oppstå utfordringer, eksempelvis i forhold til overgangen mot en ny norsk økonomi etter at oljealderen tar slutt.

En motstander vil dermed normalt kunne angripe flere mulige sårbarheter i et samfunn ved hjelp av PSYOPS, avhengig av situasjon og anledning. I et norsk perspektiv vil man eksempelvis kunne benytte legitime debatter som basis for desinformasjon med mål om å skape splid eller påvirke politisk. Dette kan for eksempel gjøres ved å skape et narrativ som grenser opp mot konspirasjonsteorier, ved å blande fakta og fiksjon. Dette vil i sin tur kunne danne basis for klassisk desinformasjon og påvirkningsoperasjoner, eksempelvis i forhold til EU/ EØS, innvandring, «det grønne skiftet» eller andre helt legitime debatter hvor partene gjerne står langt fra hverandre, og hvor temperaturen i debatten ofte blir høy. Slike debatter har i tillegg potensiale til å sys sammen til en større konspirasjon, hvor eksempelvis en ikke nærmere definert «globalisme» presenteres som en ønsket sluttilstand for de påståtte konspiratørene.

På samme måte kan en motstander i fredstid også angripe tilsvarende debatter som foregår spesifikt innenfor forsvars- og sikkerhetspolitikken. Som et eksempel kan amerikansk militært nærvær framstilles som å dramatisk øke faren for at Norge angripes med kjernefysiske våpen i en væpnet konflikt, eller at norsk deltakelse i NATOs «out of area»-operasjoner fører til en vesentlig økt terrorfare på norsk territorium. I begge eksemplene tar man utgangspunkt i en faktisk risikoøkning, og overdriver og oppskalerer denne til dramatiske høyder, gjerne forkledd i et tilsynelatende nøytralt og akademisk språk, for slik å «helle bensin på bålet» i forhold til mer nøkterne motforestillinger som reises. I en eventuell væpnet konflikt vil man tilsvarende kunne forvente at en motstander vil presentere et narrativ om at dette ikke er «vår konflikt», gjerne fulgt av slagord som «Hent soldatene hjem!».

Isolasjon vil også gi økt sårbarhet, noe som vil være mer uttalt i krig enn i fred. Selv i dagens informasjonssamfunn vil man, uavhengig av informasjonsflyten i verden for øvrig, ha redusert tilgang på relevant informasjon ute i felten. Samtidig vil økt tretthet føre til redusert kritisk evne hos mottaker, og dermed økt mottakelighet. Dette tilsier at denne type operasjoner vil kunne virke bedre over tid. Tilsvarende vil den være mindre effektiv i en tidlig fase av striden, hvor man normalt står ovenfor uthvilte tropper med forventet god stridsmoral. I tillegg viser forskning at isolasjon i seg selv vil gi økt sårbarhet for negativ påvirkning, blant annet fordi mennesker trenger å se seg selv i sammenheng med andre for å kunne bevare en mental robusthet (Antonovsky, 1979).

I en operativ sammenheng vil uforutsigbarhet og uventede begivenheter også føre til økt usikkerhet, noe som igjen vil gi rom for mottakelighet for denne type operasjoner. Denne effekten vil være spesielt uttalt dersom situasjonen er utenfor ens egen kontroll (Whitson & Galinsky, 2008). Dersom de uventede hendelsene er av utpreget negativ art, vil effekten forsterkes ytterligere («negative agency bias») (Morewedge, 2009). Dette innebærer at konseptet også kan forventes å ha effekt dersom det anvendes i tilknytning til spesialoperasjoner eller geriljakrigføring bak fiendens linjer, og hvor egne styrker opptrer uforutsigbart. Dersom det i tillegg benyttes villedning/ krigslist i forkant, vil overraskelsesmomentet styrkes betydelig, og med dette sjansene for å lykkes (Whaley, 2007). Denne effekten vil kunne forsterkes ved at uventede begivenheter oftere vil tilskrives irrasjonelle årsaker enn om hendelsen kunne forventes (Waytz et al, 2010). Slike virkemidler vil med andre ord benytte seg av det faktum at mennesket på mange måter er et irrasjonelt vesen. Det mennesker tenker, føler og opplever er strengt tatt ikke objektive sannheter, men snarere subjektive opplevelser som påvirkes av ubevisste krefter. Ubevisste prosesser vil derfor kunne projiseres, slik at en hendelse som skyldes ytre omstendigheter i virkeligheten oppfattes på en slik måte at den korresponderer med egne ubevisste prosesser og oppfatninger (Freud, 1904).

Bruk av krigslist, uforutsigbare taktikker og overraskende eller uventede tiltak vil på samme måte kunne skape en selvforsterkende sirkel dersom disse knyttes sammen med «svart» PSYOPS. Dersom man i tillegg oppnår en gjenkjennelighet i tiltakene, vil dette kunne bidra til å svekke motstanderens moral ytterligere over tid, ved at tiltakene i seg selv vil oppfattes som ulykkebringende. Vi må likevel forvente at en motstander vil kunne ta i bruk tilsvarende taktikker. Dette nødvendiggjør forberedelser i den hensikt å gjøre egne avdelinger så robuste som mulig. «Svarte» operasjoner kan også slå tilbake på avsender, og dermed skade vår troverdighet og redusere effekten av framtidige operasjoner. I tillegg kan man risikere at operasjonene ikke virker som forventet mot målgruppen, men at de i stedet påvirker andre grupperinger, i strid med våre egne målsetninger (Hellum, 2014). Slike operasjoner vil derfor kreve nitide forberedelser og planlegging, samt utarbeiding av alternative strategier. Dette må gjennomføres i nøye samspill med etterretningspersonell.

I arbeidet med å avdekke kulturelle sårbarheter hos en motstander, vil det være aktuelt å søke etter «fastpunkter» med en viss utbredelse. Her vil religion kunne være et aktuelt område å undersøke, fordi denne er relativt statisk og endrer seg lite over tid. I tillegg vil det som oftest knytte seg en rekke folkelige forestillinger til området, som går utenpå det rent teologiske fundamentet i den enkelte religion. Et konkret eksempel på dette er Talibans bruk av en lokal endetidsprofeti i pasjtunske stammeområder. Denne profetien, som har en parallell i den kristne forestillingen om Armageddon, handler om et siste, avgjørende slag mellom det gode og det onde. Slaget, som skal finne sted på et bestemt sted i det østlige Afghanistan, vil da stå mellom afghansk mujahedin og en jødisk-ledet invasjonshær. Taliban har i denne sammenheng produsert et narrativ om at USA gjennomførte invasjonen i Afghanistan i 2001 på initiativ fra Israel, som en forberedelse til det forutsagte slaget. En slik fortelling har trolig bidratt til å øke støtten til Taliban, gjennom å gi dem et guddommelig formål i kampen mot USA og ISAF.

Avslutningsvis bør det påpekes at det altså ikke vil være snakk om å bytte spor, men snarere å utvide spekteret av virkemidler fra hvitt via grått til svart. Dagens strategi med fokus på «hvit» informasjonskrigføring er en forholdsvis sikker måte å gjennomføre PSYOPS på, med liten risiko for at operasjonene skal virke mot sin hensikt. «Svart» PSYOPS innebærer som sådan at man tar en høyere risiko for tilbakeslag, samtidig med at den potensielle gevinsten trolig er vesentlig større. Denne tilnærmingen krever også at man i større grad utdanner dedikert PSYOPS-personell og integrerer disse inn i plan- og organisasjonsstrukturen ned til bataljonsnivå, i noen grad på samme måte som hos amerikanerne (US Army, 2005). Det må også understrekes at en slik tilnærming ikke er en «quick-fix», og at en videre utvikling av et kompetent fagmiljø vil ta tid.

REFERANSER

Aaberge, R., Modalsli, J. H. & Vestad, O. L.(2014): Ulikheten – betydelig større enn statistikken viser. (SSB Analyse 2020/13). Statistisk Sentralbyrå SSB

Antonovsky, A. (1979): Health, Stress and Coping. San Francisco: Jossey-Bass

Baumberger, B. E. (2006): Norske «psyops», Le Monde Diplomatique, desember 2006

Freud, S. (1904): Zur Psychopathologie des Alltagslebens. Berlin: S. Karger

Hellum, N. (2014): Trick or treat – Samfunnsvitenskapelige refleksjoner rundt militær villedning (FFI-rapport 2013/02885), Forsvarets Forskningsinstitutt FFI

Klausen, A. M. (1992): Mønster og kaos. Oslo: Gyldendal

Ministry of Defence (2014): Allied Joint Doctrine for Psychological Operations, Allied Joint Publication – 3.10.1. Edition B Version 1 with UK National Elements. Development, Concepts and Doctrine Centre, September 2014

Morewedge, C. K. (2009): Negativity bias in attribution of external agency, Journal of Experimental Psychology: General, 138 (4), s. 535 – 545.

Norsk Telegrambyrå NTB (2015): Forsvaret satser på infokrig, Aftenposten, 1. februar 2015

U.S. Army (1968): FM 33-1 Psychological Operations. U.S. Army Doctrine. Washington DC: U.S. Department of the Army, June 1968

U.S. Army (2005): GTA 33-01-001 Psychological Operations Leaders Planning Guide, Washington DC: Department of the Army, November 2005

Waytz, A. et al (2010): Making sense by making sentient: Journal of Personality and Social Psychology, 99 (3), s. 410 – 435

Whaley, B. (2007): Stratagem: Deception and Surprise in War. Boston/ London: Archtech House.

Whitson, J. A. & Galinsky, A.D. (2008): Lacking Control Increases Illusory Pattern Perception. Science, vol. 322, s. 115 - 117

FOTNOTER

1. Psykologiske operasjoner (PSYOPS) inngår i eller grenser opp mot blant annet informasjonsoperasjoner (INFO OPS), militær villedning (MILDEC), sivilt-militært samarbeid (CIMIC), elektronisk krigføring (EW), Computer Network Operations (CNO) og Key Leader Engagement (KLE).