Profesjonsutdanning til besvær

De fleste med interesse for Forsvaret har fått med seg utdanningsreformen. Den skulle ifølge Forsvarsdepartementet skape et utdanningssystem som styrket den akademiske kvaliteten i utdanningen og den militære profesjonen.^[1] Det er mange meninger om hvorvidt reformen klarer å nå målene som er satt, og det er en pågående debatt om hva som er den riktige veien videre. Jeg skal i denne artikkelen argumentere for at årsstudium i ledelse og militære operasjoner ikke kan kvalifiseres som en profesjonsutdanning, og drøfte om en storstilt satsning på årsstudiet faktisk kan svekke den militære profesjonen på sikt. Artikkelen bygger på funn fra bacheloroppgaven “Den profesjonelle offiser” som i hovedsak er avgrenset til offiserskorpset og Hæren.^[2] Artikkelen vil likevel ha overføringsverdi for utviklingen i Forsvaret som helhet, på tvers av forsvarsgrener og personellkategorier.

Høsten 2022 ble de første offiserene fra nyordningen «Årsstudium i ledelse og militære operasjoner» tilført Forsvaret. De hadde det foregående året gjennomført det som er siste tilskudd til Forsvarets høgskoles studiekatalog. Årstudiet er et studieløp uten krav til tidligere militær erfaring, og som skal gi nødvendig militær tilleggsutdanning til en sivil bachelor- eller mastergrad. Etter endt utdanning tilsettes kandidatene med muligheter for et likeverdig og tilsvarende karriereløp som offiserer med treårig krigsskoleutdanning.^[3]

Hensikten er ifølge Forsvarsstaben å dekke behovet for økt kompetansemangfold, økt fleksibilitet i hvordan Forsvaret utdanner et tilstrekkelig antall offiserer, og en videreutvikling av offisersrollen i ny ordning for militært tilsatte.

Kortere former for offisersutdanning er ikke noe nytt, og årsstudiet kan ses på som en videreutvikling av utdanninger som Hærens kvalifiseringskurs og Grunnleggende offiserspåbygging. Den største forskjellen er at utdanningen ikke kun kvalifiserer for arbeid innenfor samme fagfelt som den sivile utdanningen. Det er heller ingen begrensninger for hvilken sivil utdanningsbakgrunn kandidatene kan ha. Utdanningsprogrammet følger i hovedsak første år på bacheloren med små unntak som innføring i fellesoperasjoner. Etter første gjennomføring, ble det i høst tilsatt offiserer iblant annet stillinger som S1, troppssjef og NK-kompani.

Både fordeler og ulemper, men ukjent effekt

Det finnes utvilsomt fordeler med å åpne for flere typer inngangsbilletter til en yrkeskarriere som offiser, men metoden må være basert på en grundig behovsanalyse. En åpenbar fordel med nyordningen, er at Forsvaret raskt kan utdanne offiserer for å bidra til å fylle opp det store behovet for personell. Årsstudiet er også et tiltak gjort kort tid etter Svendsen-utvalgets rapport fra 2020. Rapporten konkluderte med at Forsvaret måtte finne alternative veier til økt kompetansemangfold, og i større grad utnytte sivile utdanninger.^[4]

Dekan ved FHS, Saira Basit, påpeker videre at en mindre andel av offiserer fra årsstudiet kan være berikende, og bidra til at Forsvaret holder følge med utviklingen i det sivile.^[5] Denne utdanningen er også sammenlignbar med nære alliertes utdanningsmodeller. Likevel er det andre forhold som antyder at prosessen har vært vel forhastet.

For det første er grunnlaget for inspirasjon til den nye modellen hentet fra land som skiller seg betydelig fra oss, og vårt Forsvar. Våre nære allierte, som USA og Storbritannia, har et helhetlig utdanningssystem som baserer seg på et karrierelangt påfyll av profesjon, fag- og funksjonsutdanning.^[6] En annen viktig faktor er at land vi sammenligner oss med har et veletablert og solid spesialistkorps. Hærens Våpenskole har påpekt at Hæren i dag mangler et kompetent og erfarent spesialistkorps, og at vi ikke kommer til å få det med det første. Det er heller ikke årsverk øremerket til å drive omfattende veiledning og utvikling av offiserer som kommer fra årsstudiet.^[7] Videre må offiserene ta all fagutdanning mens de er i jobb, noe som gir ytterligere kostnader og fravær ute hos avdelingene. Det betyr at arbeidsbelastningen på de som er igjen øker ytterligere.

Med andre ord er det både umiddelbare fordeler og ulemper med årsstudiet. For at Forsvaret skal løse sitt samfunnsoppdrag i fremtiden, må vi henge med på utviklingen og være villige til å gjøre endringer. Like viktig er det at hullene i organisasjonen fylles opp med personell. Samtidig må endringene være et resultat av grundige analyser og gjennomtenkte vurderinger for å gi ønsket effekt.

I arbeidet med bacheloroppgaven, fant vi ikke forskning på hvilket omfang, og hvilke kunnskapsområder Forsvaret bør satse på for å utnytte kompetansemangfoldet til årsstudiet best. Det virker som at det i stort mangler en grundig og gjennomgående analyse av hvilket kunnskapsgrunnlag den militære profesjonen har bruk for i fremtiden.^[8]Den varslede satsingen på årsstudium, med diskusjoner rundt at to-tredjedeler av fremtidens offiserer kun får ett år profesjonsutdanning, fremstår derfor som et sjansespill.^[9]

Systematisk nedbygging

Sett i et større perspektiv går innføringen av årsstudiet inn i en trend som Dag Henriksen kaller en systematisk nedbygging av militær utdanning. På 90-tallet tilsvarte det formelle militære utdanningsløpet syv år og fire måneder for karriereoffiseren.^[10] Med årsstudiet er det mulig å gjennomføre samme på to år, ett år i starten av karrieren, og ett år på Stabskolen, for de heldigste, midtveis i karrieren. Spørsmålet er om offiserenes kjernekompetanse: å planlegge, gjennomføre og lede militære operasjoner, har blitt tilsvarende lettere de siste tjue år? Reidar Skaug påpeker at det tvert imot har blitt mer komplekst, og at denne utviklingen vil fortsette.^[11]

Henriksen spør videre om det er “klokt å redusere den militære utdanningen så dramatisk for de som skal lede norske militære styrker i fred, krise, og krig?”.^[12] Jeg skal prøve å gi et svar på det som kan synes som et retorisk spørsmål. Og med det forsøke å skissere konturene av hva konsekvensene for den militære profesjon kan være med en storstilt satsning på årsstudiet. For å kunne gjøre det, må vi først ha profesjonsbegrepet klart for oss, som kan være en vanskelig manøver.

Verdien av en profesjonsutdanning

Profesjonsbegrepet er i seg selv svært omstridt, og det florerer mange måter å skille mellom profesjoner og andre yrker. Likevel er det en ting som de fleste sier seg enig i: Profesjoner er yrker som utfører tjenester basert på teoretisk kunnskap tilegnet gjennom en spesialisert høyere utdanning, kalt profesjonsutdanning.^[13] En profesjonsutdanning bygger på ideen om at teoretisk kunnskap er en forutsetning for god profesjonell praksis. Utdanningen er lagd slik at kunnskapen man får under utdanning, kan brukes direkte i yrkespraksisen. Det gjør at kunnskap, verdier og ferdigheter utviklet gjennom profesjonsutdanningen, er en viktig forutsetning for kompetent og profesjonell yrkesutøvelse.^[14]

Et annet vanlig kriterium for profesjoner, er at profesjonsutdanningen er av en viss lengde. Dette er fordi yrkespraksisen består av komplekse oppgaver som krever et solid kunnskapsgrunnlag, og at det tar tid å sørge for at verdiene og holdningene som utvikles samsvarer med verdiene til profesjonen.

Forsvarets egen definisjon på den militære profesjonen, skiller seg ut med ikke å stille krav til høyere utdanning. I den norske militære profesjonsforståelsen er alle som bærer uniform en del av profesjonen. Samtidig understrekes det at den militære profesjonen er en profesjon på lik linje som lege- og juristprofesjonen.^[15] Denne brede inkluderingen skyldes hovedsakelig at profesjonsbegrepet ble introdusert med en hensikt om å skape en felles profesjonskultur.^[16]Andre faktorer er ifølge Torunn Laugen Haaland historiske tradisjoner i Norge og en vedvarende ambivalens for akademisk utdanning.^[17] Sistnevnte passer inn i trenden Henriksen skisserer.

Ved å korte ned på utdanningstiden ved Høgskolen, overføres imidlertid utdanningsansvaret til avdelingene. En av grunnene til at universitetene i sin tid ble opprettet, var et behov for å systematisere og kvalitetssikre profesjonsutøverne i utdanningsinstitusjoner. Med andre ord, vil en reversering av denne prosessen, ved at man dytter viktige deler av utdanning ut av skolestuen og over til de operative avdelingene, svekke en av hovedfunksjonene til profesjonsutdanningen.^[18] Det vil med det kunne redusere den akademiske kvaliteten, og vår evne til å kvalitetssikre utdanningen. Grunnen er ganske enkelt at det kun er Forsvarets høgskole som både er lovpålagt og har evne til å drive forskningsbasert utdanning innenfor sitt fagfelt, og har et omfattende kvalitetssikringssystem. De operative avdelingene har sin oppmerksomhet rettet helt andre steder. I det minste burde de ha det.

Året på Krigsskolen kan ikke kvalifisere som profesjonsutdanning

En profesjonsutdanning skal med andre ord kvalifisere til profesjonell yrkespraksis, som i vårt tilfelle er militær ekspertise. At ekspertise er viktig, har bred dekning i litteraturen. Fra både profesjonsteorien og ekspertiseforskning konkluderes med at ekspertise er en forutsetning for god profesjonell yrkesutøvelse. Å tilegne seg denne ekspertkunnskapen krever en langvarig og områdespesifikk utviklingsprosess.^[19]

Siden ekspertise er områdespesifikt, vil ikke kandidatenes tidligere sivile utdanning være en del av utviklingen av den militære ekspertisen. Det finnes utvilsomt utdanninger med militær relevans, og det finnes fagfelt der det sivile utdanner med høyere kvalitet. Å klare å utnytte denne spesialkompetansen vil være avgjørende for Forsvarets operative evne i fremtiden.^[20] Det har også kommet presiseringer fra Forsvaret og bedre informasjon til søkere på årsstudiet om hva som er særlig relevante utdanninger. På den annen side, er rekrutteringen til årsstudiet fremdeles lagt opp til ikke unødig å begrense spennet av sivile utdanninger som anses som relevante for Forsvaret.^[21] Det er derfor ingen garanti for at kandidatene som søker årsstudiet kommer med relevant utdanningsbakgrunn for militær praksis.

På grunn av utdanningens lengde, kan heller ikke året på en av Krigsskolene kvalifisere som profesjonsutdanning. Sett i lys av at ekspertiseutvikling er en langvarig utviklingsprosess, vil ikke ett år være tilstrekkelig for å gi kunnskapsgrunnlaget som skaper profesjonell yrkesutøvelse. Et eksempel er prosessen med å utvikle taktisk forståelse. Selv på bachelorutdanningen, med krav til befalsskole, var det “vanskelig å gi kadettene god nok taktisk forståelse i løpet av tre år på Krigsskolen”.^[22]

Noen argumenterer likevel for at årsstudiet har tilstrekkelig lengde, fordi det må ses i sammenheng med de påfølgende 3-5 år i avdeling, med opplæring, øvelse og kurs.^[23] Det er imidlertid ingen profesjonsutdanning, hvis hensikt er å utdanne i kjernekompetansen, lede, planlegge og gjennomføre militære operasjoner. Det er kurs og opplæring.

Selv om det finnes spesialkompetanse Forsvaret må få tilført fra det sivile, risikerer vi med den skisserte løsning å stå igjen med et offiserskorps hvor kun et fåtall har militær ekspertise som sin kjernekompetanse.

En idealtype

For å forstå i hvilken grad årsstudiet kan påvirke oppnåelsen av profesjonell yrkesutøvelse, valgte vi i bacheloroppgaven å basere oss på Anders Molander og Lars Inge Terums idealtypiske beskrivelse av profesjoner. Den er utviklet av Senter for profesjonsstudier, og gir et avgrenset, men samtidig nyansert profesjonsbegrep. Beskrivelsen bruker ikke kjennetegn som kan inkludere eller ekskludere ulike yrker definitivt, men åpner for en diskusjon om i hvor stor grad et yrke kan betraktes som profesjonelt.^[24] Måten profesjoner skiller seg ut fra andre eksperter med høy grad av kunnskap og ferdigheter, er at profesjonsekspertise både er et kognitivt og institusjonelt fenomen.^[25] Dette viser til to hovedaspekter ved profesjoner; det performative og det organisatoriske.

Et yrke kan ha sterkere eller svakere trekk innenfor de ulike kjennetegnene, og vi kan på den måten få en formening om hvor det ligger på skalaen. Forsvaret liker selv å sammenligne seg med lege- og juristprofesjonene, som ruver helt i toppen. Jeg vil påstå at dersom Forsvaret velger å satse storstilt på årsstudiet, vil den militære profesjonen bevege seg lengre unna dette idealet.

For å føre sammenligning videre, vil Forsvarets årsstudium samsvare med at helsevesenet ga en stor andel av sine leger full autorisasjon etter kun det første året på medisinstudiet, dersom de har en bachelor fra før, med et mulig nytt år på skolebenken 20 år lengre inn i karrieren. At det ville ha påvirket helsevesenets kvalitet og evne til å gi den norske befolkning helsehjelp, er opplagt og det kommer derfor aldri til å skje. Det virker ikke like opplagt for Forsvarets evne til å løse sitt samfunnsoppdrag.

Systematisert kunnskapsmengde som forutsetning

Et sentralt kjennetegn på profesjonell yrkesutøvelse er anvendelse av en systematisert kunnskapsmengde. Anvendelsen av kunnskapsmengden er nødvendig for å identifisere problemer, resonnere over hva som bør gjøres og til slutt beslutte handlemåte. I militær sammenheng er militærteorien samlebegrepet for systematisering av kunnskap og perspektiver på krig og krigføring.^[26] Mindre undervisning i militærteori, historie og doktriner, vil blant annet påvirke evnen til å løse en taktisk situasjon. Dette er kunnskap som kan utgjøre forskjellen på liv eller død for soldatene på bakken. Med kun et år på skolebenken blir det også mindre tid til å gjennomføre praktiske øvelser på å bruke denne kunnskapen i et operasjonsmiljø, som attpåtil kjennetegnes av kaos, usikkerhet og friksjon.

Det er allment akseptert at krigens karakter alltid er unik. En systematisert kunnskapsmengde er i denne sammenhengen kritisk for at Forsvaret skal klare å utvikle seg og dra riktige lærdommer. Krigsskolens profesjonsutdanning legger derfor vekt på at det må “utvikles offiserer som gjennom egne erfaringer og kunnskap kan være profesjonens «kilder» til ny praksis”.^[27] Palle Ydstebø understreker at det ikke er evnen til kritisk tenking og refleksjon alene som skaper merverdi for Forsvaret. Det gir først verdi når det slås sammen med erfaringer, forståelse for og kunnskap om den militære profesjonen.^[28]

Siden offiserene fra årsstudiet må tilegne seg store deler av sin profesjonelle i arbeidslivet, er det ikke er mulig å kvalitetssikre store deler av denne kunnskapen. Å redusere den systematiserte kunnskapsmengden får konsekvenser for den militære ekspertisen hos offiserene, men det vil også påvirke de øvrige kjennetegnene på profesjonell yrkesutøvelse. Et av disse er evnen til å ta skjønnsmessige vurderinger.

Skjønnsmessige vurderinger

Profesjonell yrkesutøvelse karakteriseres av skjønn, fordi kompleksiteten gjør at løsningene ikke lar seg standardisere.^[29] Standardiserte metoder og teknikker utgjør en viktig del av soldatyrket, samtidig er evnen til skjønnsmessige vurderinger en forutsetning for å kunne slå en tenkende fiende. For en offiser kan dette være kunnskapen til hurtig nok å klare å identifisere informasjon av verdi i et stridsfelt, eller å vurdere de politiske konsekvensene av avdelingens handlinger. En reduksjon i kunnskapsmengden vil derfor påvirke evnen til å ta skjønnsmessige vurderinger. Siden profesjonsutøverne ofte befinner seg i etiske og juridiske gråsoner, er det viktig med “en solid base hvor teori og praksis er satt i sammenheng” for å kunne ta gode beslutninger i en stridssituasjon.^[30]

Dagens moderne Forsvar er orientert mot fellesoperasjoner, som bygger på fellesoperativt samvirke mellom flere forsvarsgrener og innsatsmidler.^[31] For å kunne ta skjønnsmessige vurderinger krever dette kunnskap om alle nivåene i Forsvaret, politikk og øvrige forsvarsgrener. Årsstudiet har undervisning i fellesoperasjoner som kun består av en introduksjon, mens andre ting er helt borte. På Krigsskolen er emner som Kontekst landoperasjoner, Ledelse i strid og Complex operations ikke inkludert i utdanningen.

Som Hærens våpenskole påpeker, ligger det “således et stort potensial for et kompetansegap for Hæren” med modellen til årsstudiet slik den fremkommer i dag.^[32] Hva dette kompetansegapet har å si for profesjonen, finnes det imidlertid ingen utredninger på. Likevel kan det antas at dette har en påvirkning på evnen til å ta gode skjønnsmessige vurderinger.

Til slutt er Forsvarets valgte ledelsesfilosofi, oppdragsbasert ledelse, avhengig av et høyt utdanningsnivå. Forsvaret selv har påpekt at dette “stiller store krav til den enkeltes skjønn, både strategisk, taktisk, mellommenneskelig og moralsk”.^[33] Denne anerkjennelsen står ikke helt i stil med det som ser ut som en vedvarende nedprioritering av utdanning.

Konsekvensene av kompetansegap for profesjonen

Det kanskje viktigste poenget å belyse avslutningsvis, er at nedprioritering av profesjonsutdanningen vil kunne gi ringvirkninger for profesjonen som helhet. Det en klar sammenheng mellom kunnskapsgrunnlaget til en profesjon og tilliten fra samfunnet. Et stort kompetansegap kan ha en alvorlig konsekvens for profesjonen, fordi “tillit til profesjonelle innebærer å stole på deres kompetanse”.^[34] Dersom vårt kompetansegrunnlag trekkes i tvil, er økt politisk detaljkontroll en mulig konsekvens. Dette vil videre påvirke vår operative evne.^[35] Som Basit poengterer er Forsvaret er avhengig av at en større del av organisasjonen har en profesjonsbærende kjerne, tilegnet gjennom en solid militær profesjonsutdanning.^[36]

Det er altså vanskelig å forsvare gjennom profesjonsteorien at årsstudiet representerer en solid militærfaglig profesjonsutdanning som gir de riktige forutsetningene for å løse de oppgavene som forventes av en offiser i fred, krise og krig. Inntrykket forsterkes når Basit sier at det er behov for en-til-en veiledning og oppfølging av offiserene fra årsstudiet, for å sikre videre profesjonsutdanning etter uteksamineringen.^[37] Dette er i mitt syn en anerkjennelse av at årsstudiet ikke gir kunnskapen som kreves av en offiser.

Noen vil argumentere for at kompetansen opparbeides gjennom arbeidserfaring. Det er riktig. Det gjør det også. Men det er kun året på Krigsskolen som er systematisert og kvalitetssikret utdanning. En annen faktor er at kommandomyndigheten vil være gjeldende fra dag en. Med dagens sikkerhetspolitiske utvikling er det ikke sikkert vi har tid til 3-5 år med etterutdanning i avdeling.

Forsvaret må også henge med i utviklingen i samfunnet, og årsstudiet kan være et godt tiltak for å sikre kritisk sivil kompetanse. Det kan også argumenteres for at Forsvaret kan få økt tillit i samfunnet gjennom tettere integrering med det sivile næringslivet. Flere og enklere veier inn i Forsvaret kan videre bidra til at vi får flere dyktige mennesker inn i Forsvaret som ellers hadde holdt seg i det sivile. Men det må ikke skje ved å vanne ut den militære profesjonen. Vi trenger mange slags kompetanser i det moderne Forsvaret, og den militære vil fortsatt være en av dem.

Jeg vil avslutte med å si at det viktigste er at vi i fortsettelsen tar oss tid til en grundig analyse av hvilket kompetansebehov Forsvaret har, og hvordan vi best kan utnytte både sivil og militære kompetanse for å styrke Forsvaret. Ingenting av det jeg ser på Dagsrevyen eller leser i avisene tyder på at den militære profesjonen blir noe mindre viktig i framtiden.