I denne teksten diskuteres noen anvendelser av begrepene profesjon og profesjonsnær i Forsvaret, med hvilke fordeler og ulemper som følger. Hvis vi tar en titt på Norges nære fortid har vi benyttet begrepet til litt forskjellig, derfor vil jeg diskutere innholdet i den senere tids militære variant ved noen kategorier som omfang, innhold og formål. Ulempene tilsier at en bevisst avklaring og avgrensning er veien å gå for å få nytte av den akademiske litteraturen knyttet til profesjoner. I tillegg følger jeg oppfordringen til Dag Henriksen[1] om å diskutere hva profesjonsnær betyr siden det henger nøye sammen med profesjon.
Samuel Huntington er viden kjent for å benytte begrepet profesjon om militære kretser på 50-tallet[2], men profesjonsbegrepet har eksistert lenge, kanskje like lenge som vår tids sivilisasjon fra en tid spesialisering var noe som kunne gjøres i større omfang. I begynnelsen omfattet det de klassiske profesjonene legevitenskap og presteskap..
Etter århundreskiftet i Norge hadde vi en gruppeomfattende variant fra den fellesoperative 2007-doktrinen som den viktigste premissleverandøren for militær profesjon[3]. For at ingen skulle føle seg utenfor den militære flokken omfattet den alle i uniform. Trolig var denne definisjonen innrettet mot å trekke fram noen fellestrekk man ønsket at alle i uniform skulle ha, for eksempel å være forberedt på å ofre livet for samfunnsoppdraget og identitetsmarkører som hører med en slik kultur. Ifølge Nils Terje Lunde ble den dynamiske militære profesjonskulturen påvirket for å øke effektiviteten i et innsatsforsvar utenfor Norges grenser[4]. Også Terje Bruøygard peker på noen elementer av denne kulturen som avgjørende, herunder den militære kulturens særegenhet med voldsanvendelse som ikke følger realfaglig logikk, legitimeringskravet for den enkelte om å bidra til operativ verdi for Forsvaret (inkludering og ekskludering), samt kravet om å holde seg i fysisk og intellektuelt god form[5].
Dette var også en periode hvor yrkessoldater ble et vanligere fenomen, Mobiliseringshæren var redusert og Telemark Bataljon hadde fungert noen år, først med mest personell på beredskapskontrakt, senere fulltidssoldater. Og soldatene fikk jobbe så lenge med de grunnleggende soldatferdighetene at de kunne kalle seg profesjonelle. Litt sånn som andre som gjør sitt praktiske virke så godt at de kan livnære seg på det. Denne blandingen av en hverdagslig forståelse og krigerkultur knyttet til effektivitetskravene i avdelingene var funksjonell. De som var gode soldater var også profesjonelle soldater.
Kanskje er det kombinasjonen av de forrige elementene som gav profesjon en litt mer myteinspirert forståelse, også innen kunnskapsområdet. Fra før har militære ofte henvendt seg til pedagogiske ideer som mesterlære for å overføre taus kunnskap fra en generasjon til neste. Ideen om at den profesjonelle soldaten som har vist seg å fungere i stridssituasjoner er den beste læremesteren for nye soldater lever i beste velgående i dag. I motsetning til andre profesjoner som får testet sin praksis daglig i tjeneste får de militære først gjort det når den væpnede striden er et faktum. Det er diskusjonen om hvilke fag og aktiviteter kvalifisering til kamp omfatter som har bidratt til å sette ord på det som omfattes av befals-, krigs- og stabsskolenes profesjonsfag. Da blir det tilbakevendende at betydningen av profesjon og utledningen om hva det vil si å gjøre noe profesjonsnært blir et viktig spørsmål. Det å nå opp til «profesjonsfag-status» for skolenes enheter og instruktører/lærere er nok litt mer prestisjefylt enn å være utenfor. Tittelen medfører inkludering eller ekskludering fra kjernevirksomhet til mer perifere deler av utdanningen, uten at studiepoeng nødvendigvis påvirker utfallet.
Fellestrekkene for tilnærmingene jeg har pekt på er at det militære profesjonsbegrepet benyttes for å sette ord på faktorer som kjennetegner det særegne militære. De har gjerne som normativt formål å ekskludere eller inkludere basert på bestemte praktiske, doktrinelle eller konseptuelle kvalitetskrav. På den ene siden vil begrepet kunne være til nytte for utviklingen av fag og opplæring der det er høyt under taket. På den andre siden vil den uavklarte bruken av et så abstrakt begrep i prinsippet skape forvirring og uklarhet når det benyttes som hjemmel for generelle påstander. Uavklart bruk vil trolig medføre utilsiktet tåkelegging og misforståelser fordi tolkningene av begrepet i den nære fortiden er såpass variert som beskrevet ovenfor.
Det finnes andre måter å nærme seg profesjonsbegrepet. Muligens vil man også kunne kalle det mer deskriptive og metodiske aspekter ved profesjonen. Kall det en mer akademisk fundert resonnering om profesjonsbegrepet. Her henvender forskningsinstitusjonene seg til forskning på yrkesgrupper som ikke hovedsakelig er byråkratiske eller økonomisk etterspørselsbaserte organisasjonsformer. Akademia ser på fellestrekk ved disse yrkesgruppene og om det finnes likheter og forskjeller som kan være formålstjenlig å drøfte for å utvikle kunnskap, både på samfunnsnivå, men også på organisasjonsnivået for de yrkesgruppene som har profesjonskarakteristika. Det finnes blant annet noen organisasjonsmessige og utøvelsesmessige (performative) aspekter ved profesjonene som kan være verdt å ta med når man diskuterer den praktiske utøvelsen av den aktuelle profesjonen[6].
Ekspertbegrepet er ikke beskyttet på noen måte, og om man legger profesjon og ekspertise sammen får man øynene opp for noen viktige kjennetegn ved profesjonene. Den praktisk sammensatte fagekspertisen som utøvere av profesjonen assosieres[7]med står i motsetning til fagdisiplinene man gjerne finner på de fleste universitetene innen samfunnsfag og realfag. Det betyr at profesjonskunnskapen omfatter alt fra praktisk ferdighet til akademisk kunnskap som knytter seg til praktiske gjøremål innen eget samfunnsoppdrag. Medisinere for eksempel – fra de praktiske ferdigheter med kirurgens kniv til forståelsen av hvordan legevitenskapen løser samfunnsproblemer. For oss som er militære snakker vi om ekspertkunnskap om de militære taktiske effektene, og hvordan de anvendes og utvikles for å beskytte staten i stadig endrede rammebetingelser. Andre teoretisk sammensatte ekspertisefelt, slik som samfunnsvitere og ingeniører drøfter ofte anvendelsen av militærmakt med profesjonsutøverne, men definisjonsmakten knyttet til den faglige sammensetningen av profesjonsutdanningen (syntesen) sitter i profesjonen, og kan sies å være en forutsetning for opprettholdelsen av samfunnsoppdraget som den militære profesjonen har fått for å beskytte staten mot ytre trusler. Av dette oppdraget følger autoriteten til å sertifisere nye profesjonsutøvere, en monopolsituasjon hvor bukken og havresekken henger tett sammen.
Monopolet vedlikeholdes med profesjonsetikken; det er de profesjonsetiske institusjonene og diskusjonen som holder utøvere av den militære profesjonen på tå hev for å yte rettferdighet for den posisjonen profesjonen har i samfunnet. Ikke helt ulikt den ønskede militærkulturen som argumenteres for av forfatterne jeg viste til lengre oppe, kan man si at et betydningsfullt kjennetegn ved profesjonene er en institusjonalisert mistillit mellom utøverne. Mistilliten knytter seg til profesjonens etos, og det forventes det at man rett og slett gjør seg fortjent til de ressurser og privilegier som profesjonsutøverne har. De skal komme samfunnet til nytte, og dette skiller seg fra krigens jus, som det ofte vises til i etikken. Et eksempel på dette skillet kan vi hente fra krigen på Balkan. De bosnisk-serbiske styrkene kan i mange tilfeller handlet profesjonsetisk rett slik de adlød militære og politiske myndighetspersoner i det samfunnet de var sertifisert som utøvere av profesjonen, men likevel moralsk galt iht krigens lover.
Et nærliggende eksempel fra journalistikken er pressens faglige utvalg (PFU), hvor utpekte journalister feller en dom over andre journalisters atferd. Den militære profesjonen, selv om det ikke finnes like åpenbare eksempler som PFU for journalistene, har sterke institusjoner som regulerer profesjonens praksis[8]. Noen likner de som Terje Bruyøgard viser til i sitt debattinnlegg med krav om kunnskap, om underordning et kommandohierarki og realistisk trening og øving[9]. I stedet for at disse attributtene får for sterke individuelle preg, vil refleksjon om profesjonsetikkens plass og omfang hjelpe oss på vei til å utvikle mer stabile institusjonelle mekanismer. Forsvarets kjerneverdier; respekt, ansvar og mot, er et eksempel på en slik varig institusjon. Det blir trolig ikke feil å si at de mest effektive institusjonene, forutsatt at det ikke bærer galt av sted, bygges nedenfra og opp, de gir sterkest tilslutning.
En av de nyere konstruksjonene er begrepet profesjonsnær. I forbindelse med reformen av Forsvarets utdanningssystemer ble dette begrepet benyttet for å lede utdanningspersonell på rett vei i deres opplæring og sertifisering av nye medlemmer av den militære profesjonen. For eksempel innen ledelse ved FHS: «Emnet er profesjonsnært og skal bidra til at studentene får et høyere kunnskaps- og ferdighetsnivå innenfor ledelsesfaget i en militær kontekst.»[10] Begrepet er benyttet i brev fra FHS til NOKUT[11]. Imidlertid kan profesjonsnært ikke bli mer presist enn det profesjon kan bli, trolig mindre.
Hva som er nært noe som er abstrakt og samtidig forstått svært ulikt kan neppe bli særlig klart. Hva skal skje nært noe annet, og hvor nært er det? Og hva er det som ekskluderes når det er nærmere noe annet? Dette begrepet er blant annet diskutert av Dag Henriksen, knyttet til den samme reformen som er nevnt ovenfor[12]. Han etterlyser en bredere diskusjon om begrepet, og gjerne sammenlikninger med andre profesjoner om hvordan de benytter begrepet. En rask titt på enkelte dokumenter som beskriver lærer og barnehagelærerutdanninger tyder på at profesjonsnært benyttes som et annet ord for noe som skjer i forbindelse med praktisk yrkesutøvelse. Det er til forskjell fra mer teoretisk innrettet virksomhet, selv om på et visst nivå vil også teoretisk-akademisk arbeid ha en praktisk side. Tidligere direktør for Senter for innovasjonsforskning (STEP), nå Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), bruker begrepet for å skille mellom forskning som er av høyere akademisk nivå og forskningsaktiviteten som knytter seg direkte til utdanningen av nye yrkesutøvere[13].
En antakelse kan være at yrkespraktisk forståelse av profesjonsnær også er høyst levende blant mange militære yrkesutøvere, underforstått å gjøre noe profesjonsnært er å arbeide direkte med militære operasjoner, altså nært den viktigste praksisen. Å lage en slik kobling mellom «praksis» og «profesjon» er imidlertid etter mitt skjønn å gi avkall på mange verdifulle aspekter ved profesjonsbegrepet, som jeg blant annet har vært innom i dette innlegget, og som jeg oppfatter at Dag Henriksen argumenterer for. Hvordan kan vi få til dette? Jeg mener at vi bør beholde begrepet profesjon på et elevert nivå i utdanningen, og avklare hva som legges i det. Forsvarets utdanningsinstitusjoner kan med fordel redusere bruken i nærmere bestemte formuleringer i utdanningen, som fagplaner, leksjoner om praksis etc. I stedet bør begrepet knyttes til de(t) sentrale læringsmåle(t)ne, med en akademisk innrettet begrepsavklaring. Her bør de sentrale kjennetegnene som ekspertise, monopol, profesjonsetikk og praktisk syntetisert utdanning som minimum benyttes i beskrivelsen av utvikling og anvendelse av militærmakt. Da kan vi tydelig å skille den militære utdanningen fra andre fagdisipliner og andre profesjoners utdanninger og klargjøre hvordan praksis gir mening og inspirasjon til den faglige sammensetningen. Profesjonsnær kan med fordel erstattes av praksisnær for eksempelvis å unngå ulne diskusjoner og kanskje illegitime føringer om hva profesjon er og hvem som er mest nær profesjonen og som dermed fortjener mest prestisje, undervisningstid og penger. Til slutt bør vi benytte profesjonsbegrepet for å gi rom og inspirasjon til profesjonsintern refleksjon om de indre og ytre betingelser for utviklingen og anvendelsen av militærmakt for staten – altså strategiske aspekter ved den militære virksomheten.
Foto: 100 årsjubileum på GSV (Tobias Berteig/Forsvaret)
[1] Dag Henriksen (2019), Hva er profesjonsnær utdanning? (stratagem.no)
[2] Samuel P. Huntington (1981). The soldier and the state: The theory and politics of civil–military relations. Harvard University Press.
[3] Forsvarsstaben (2007), side 157, jfr Nils Terje Lunde (2021) sin analyse av betydningen av profesjonsbegrepet for oppdragsløsningen. Militær profesjonskultur etter Afghanistan (stratagem.no)
[4] Nils Terje Lunde (2021), Militær profesjonskultur etter Afghanistan (stratagem.no)
[5] Terje Bruøygard (2021), Replikk: Utdanningsreformen og en profesjonsbetraktning (stratagem.no)
[6] Ørjan Rogne Rise (2021), Hvem får lov til å kalle seg militær profesjonsutøver? (stratagem.no)
[7] For ordens skyld; jeg bruker assosieres fordi det ikke nødvendigvis er individuell kunnskap/ferdighet jeg sikter til her, snarere den samlede kompetansen til de som kan knyttes til sertifiserings monopolet man finner i profesjonen. Profesjonsutøverne «reproduserer» seg selv uten innblanding.
[8] Ørjan Rogne Rise (2012), Den militære profesjonsmoral, masteroppgave, HiOA småskrift
[9] Terje Bruøygard (2021), Replikk: Utdanningsreformen og en profesjonsbetraktning (stratagem.no)
[10] Forsvarets Høgskole (2018), Utdanning ved Forsvarets høgskole
[11] Per Arne Krumsvik (2019) forsvarets-hogskole.pdf (nokut.no), men også benyttet i omtalen av FHS på wikipedia Forsvarets høgskole – Wikipedia
[12] Dag Henriksen (2019), Hva er profesjonsnær utdanning? (stratagem.no)
[13] Per Hetland (2009), Høyskolesektorens rolle – Morgenbladet
