Formålet med enhver beslutning er å skape en fremtid i tråd med egne ønsker. Forutsetningen for at beslutninger skal tjene sin hensikt, er at de hviler på en realistisk forestilling på hva fremtiden kan bringe. Med dette melder uunngåelig spørsmålet seg: I hvilken grad er virkeligheten predikerbar slik at vi faktisk er i stand til å fatte beslutninger tilpasset morgendagens utfordringer?
I en tid preget av økende ustabilitet og akselererende teknologiske utfordringer, synes utsiktene til å forutsi å være begrenset. Skepsisen har fått sitt ultimate uttrykk gjennom bestselgerboken The Black Swan av Nassim Nicholas Taleb. Hovedtesen i hans bok er at utviklingen styres av et lite knippe hendelser som er iboende uforutsigbare slik at ethvert forsøk på å predikere hva som er i emning, er dømt til å feile. Hendelser som Jernteppets fall, Den Arabiske Våren, Ninth-Eleven angrepet og 22 juli terroren trekkes gjerne frem for å underbygge sorte svane metaforens gyldighet. De mest skremmende og skjellsettende hendelsene vi har opplevd de siste tiårene har inntruffet uten forvarsler, noe som illustrerer det fåfengte i å styre fremtiden gjennom å forutsi fremtiden.
I lys av de vidtrekkende følgene en avvisning av prediktive analyseteknikker vil ha, er det imidlertid all grunn til å stille spørsmålet: Er sorte svane diagnosen korrekt? Er vi virkelig forhindret fra å kunne forutsi morgendagen? Et naturlig utgangspunkt i søken etter et svar er å starte med å avklare hva som menes med å predikere.
Å fortelle i forkant
Direkte oversatt betyr predikere å fortelle i forkant. Denne forståelsen samsvarer godt med den gjengse bruken av begrepet. I analyseøyemed føyes imidlertid noe til. Å predikere vil si å forutsi med belegg. Denne presiseringen er det som gjør prediksjoner faglig relevante. Samtidig er det nettopp her spørsmålet om utsiktene til å kunne predikere melder seg. Er det virkelig mulig å utvikle en grunngitt oppfatning av fremtiden?
Helt siden filosofen David Hume med tyngde fremholdt at hva som har skjedd ikke gir noen garantier for hva som fremover vil skje, har skeptiske tanker rundt det å forutsi stått sentralt i den kunnskapsteoretiske debatten. Sorte svane metaforen representerer slik sett bare en videreføring av en gammel grunngivelsesskeptisk tankegang. Situasjonen av i dag behøver ikke å si noe om hvordan morgendagen vil bli.
Søken etter det velbegrunnede
En slik betraktningsmåte er imidlertid av flere grunner ytterst problematisk. En umiddelbar innvending er at et i utgangspunktet gyldig resonnement trekkes altfor langt. Det er riktig at enhver prediksjon basert på foreliggende fakta og informasjon er omgitt av usikkerhet. Men hvis vi krever at grunngivelsen må være 100% sikker, bestrider vi i realiteten enhver mulighet til å kunne nyttiggjøre data og informasjon til å si noe om fremtiden. Dette simpelthen fordi utviklingen alltid vil kunne ta en annen retning enn hva informasjonen vi i øyeblikket besitter indikerer. Problemet er med andre ord at en sunn skepsis degenerer til prinsipprytteri. For å ta et nærliggende eksempel: Et krav om absolutt grunngivelse ville medført at vi ikke ville vært berettiget til å feste lit til mengden av informasjon som vestlige etterretningstjenester fremla januar-februar 2022 om at et russisk angrep på Ukraina var nært forestående. Dette ettersom det forut for angrepet aldri helt ville kunne utelukkes at Putin ville skrinlegge sine angrepsplaner. Å la hypotetiske eventualiteter virke styrende på hva vi kan mene og ikke mene, gir i korthet lite mening. Å predikere innebærer ikke søken etter det sikre, men søken etter det rimelige og velbegrunnede.
Avstå fra å predikere?
Men med det melder spørsmålet seg: Hva er terskelen for å kunne betrakte en påstand om fremtiden som tilstrekkelig grunngitt? Finnes det et innslagspunkt som gjør det mulig å skille berettigete fremtidsutsagn fra vilkårlige spekulasjoner og tankespinn? Kunnskapsfilosofer har – ikke overraskende – kommet med høyst ulike svar. Rett nok er langt de fleste enige om at Humes krav til grunngivelse er altfor strengt. At enhver oppfatning om fremtid er beheftet med usikkerhet forhindrer ikke utvikling av rasjonelle og velbegrunnete oppfatninger om fremtid. Men synspunktene begynner straks å sprike i det øyeblikk det gjøres forsøk på å utdype vilkårene for når et utsagn er tilfredsstillende grunngitt.
Denne uenigheten til tross, er det i vurdering av utsiktene til å kunne predikere viktig å reflektere over følgende: Er alternativet bedre, nemlig å avstå fra å predikere? Vil det simpelthen være mer rasjonelt ikke å si noe om fremtid enn å si noe om fremtid? Umiddelbart kan det virke besnærende å svare bekreftende på dette. Har ikke nettopp vår nære fortid vist at vi lever i en sorte svaner verden der ethvert forsøk på å predikere vil være fåfengt? Utviklingen styres av skjellsettende hendelser som uunngåelig vil gå under radaren. Når vi som mest trenger å vite hva fremtiden vil bringe, er vi som minst i stand til å avdekke hva fremtiden vil bringe.
Mangel på strukturert samordning?
Men er denne diagnosen korrekt? Tre motforestillinger melder seg. For det første kan det sås tvil om hvorvidt det som betegnes som sorte svaner egentlig er sorte svaner. Det som fortoner seg som totalt fravær av informasjon, er gjerne snarere mangel på strukturert samordning av informasjonen. Blant annet var dette ett av hovedfunnene til kommisjonen nedsatt av amerikanske myndigheter for å granske hvorfor man ikke klarte å avverge angrepene som rammet USA 11 september 2001. Hadde relevante instanser vært mer samordnet, ville det vært lettere å avdekke hva som var i emning.
For det andre er det langt fra slik at enhver skjellsettende hendelse har en kort og brå forhistorie. Ofte er de resultat av forhold som har bygget seg opp over tid. Russlands angrep på Ukraina er et tydelig eksempel på det. Konsekvensene av angrepet representerer utvilsomt et storpolitisk vannskille. Men like klart og utvilsomt er det at det ikke kom som noen overraskelse at Russland valgte å angripe Ukraina. Så vel den russiske retorikken som den faktiske styrkeoppbyggingen indikerte tydelig hva som var under oppseiling. Dette leder over i tredje og siste motforestilling. Fordi enkelthendelser er så iøynefallende er det lett å overfokusere på disse, og fortrenge kumulative og trinnvise prosessforløp. Ofte er ekstremhendelser bare et utslag av underliggende utviklingstrekk. På nytt utgjør Russlands angrep på Ukrainia et nærliggende eksempel. Sett i lys av den stadig mer aggressive politikken Russland har ført overfor sine naboland illustrert med angrepet på Georgia og annekteringen av Krim halvøya, føyer krigen mot Ukraina seg inn i et nasjonalt selvhevdelsesmønster med røtter tilbake til Putins maktovertakelse.
Prediksjon i materiellanskaffelser
Tidvis blir det å predikere kontrastert til andre analyseteknikker så som scenariobygging. Tanken synes å være at disse alternative teknikkene for å analysere fremtid gir et bedre inntak til å håndtere morgendagens utfordringer enn rene prediksjoner eller forutsigelser. Én låser seg ikke til bestemte forestillinger om hva fremtiden hvil bringe. Det som lett glemmes er at disse alternativene selv hviler på en prediksjon, nemlig prediksjonen om at de representerer formålstjenlige verktøy for ivaretakelse av egne interesser i møte med fremtid. Illustrerende i så måte er scenariene Forsvaret legger til grunn i sine materiellanskaffelsesplaner. Settet av scenarier som legges til grunn er ment å beskrive spennvidden i utfordringer som må håndteres, som igjen peker hen mot hvilke materiell Forsvaret fremover vil ha behov for. Denne tilnærmingen hviler på en helt åpenbar prediktiv tankegang. Hvis materiell anskaffes i henhold til behovene som scenariene angir, har vi berettiget grunn til å tro at vi vil få et forsvar utrustet til å kunne løse morgendagens utfordringer.
Om vi vil eller ikke
Det må avslutningsvis påpekes at prediksjoner kan være av varierende kvalitet. Tidvis kan grunnlaget være så skjørt og usikkert at ethvert forsøk på å predikere vil virke mot sin hensikt, og snarere være uttrykk for skråsikker uvitenhet. Det er kort og godt alltids en mulighet for at utviklingen vil kunne avvike fra våre forutsigelser. Mitt anliggende her har imidlertid ikke vært å peke på det utall av feilkilder som gjør at vi bommer i våre prediksjoner, men å fremholde det motsatte, nemlig at vi ikke kan være prediksjoner foruten. Å la være å predikere betyr at vi dypest sett avstår fra å understøtte de målene vi har for fremtiden med mest mulig realistiske oppfatninger om fremtiden. Å avstå fra å predikere innebærer følgelig at vi avskjærer oss selv muligheten til å balansere virkemiddelbruken til målene som søkes nådd. Samtidig er min påstand at mye av forestillingen om at verden er usikker og uforutsigbar hviler på forenklede antagelser om hva det vil si å predikere. Enhver beslutning har et prediktivt tilsnitt noe som gjør at vi predikerer uavhengig om vi vil eller ikke. Selv Hume erkjente at vi ikke kan være prediksjoner foruten. Det han ikke ville erkjenne, er at eneste farbare vei for å møte fremtid, er å basere dagens handlingsvalg på velbegrunnede antagelser om fremtid.
Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret
