Den 9. november klokken 04:00 lå jeg i bikka, klar for å hoppe ut for å gå vaktrunden ombord. Jeg åpnet gardinen, men før jeg visste ordet av det ble jeg dyttet inn mot veggen. Veggene, taket, skapene og vrakrester kom flyvende mot meg. Raskt blir jeg presset inn av vrakrestene; så stoppet det. Jeg ropte til hun under meg om det går bra og får respons, men får ikke med meg at tredjemann som lå på andre siden av lugaren hadde gått på vakt fem minutter før, og trodde dermed hun hadde forsvunnet ut av fartøyet. Den umiddelbare handlingen ble dermed å grave oss gjennom; jeg, ut av min bikke fra et lite hull på hodesiden - hun under meg, over vrakrester.
Plutselig sto vi ovenfor et hull som var høyere enn oss, og lenger enn vi kunne se. Høyspentledninger spraket rundt oss og vi ble dynket av store mengder vann som kom rennende ovenfra fra de avkappa vannrørene. Det eneste lyset vi så var fra ledningene og tankskipet vi nettopp hadde kollidert i. Kaoset var et faktum, og spørsmålene var mange; «Klarer mannskapet i gangen å få oss ut i tide?», «Klarer vi å unngå ledningene når vi må kave oss ut?», «Skal vi hoppe?», «Hva er skadeomfanget når jeg kommer meg tilbake til saniteten?», «Hvem av kollegene mine har vi mistet?»
Dette er kun en av 137 historier fra havariet den 9. november 2018. Vi mistet arbeidsplassen, noen mistet hjemmet sitt og store mengder av det vi eide i løpet av en natt. Inntrykket mitt av hva som sto i hodene på oss alle var at vi måtte ta vare på hverandre, uavhengig av skyld, reaksjoner og handlingsmønster. Et krigsfartøy styres ikke av en mann, det er en kapabilitet, en ressurs og i ytterste konsekvens et ekstremt slagkraftig våpen som er avhengige av samtlige personer ombord for å fungere. Innsatsen under ulykken var dermed preget av krigsånd. Det var oss mot verden. Jeg husker godt sitatet fra en kollega noen sekunder før vi gikk på grunn, uvitende om konsekvensene det førte til; ‘’Vi skal faen ikke dø i dag.’’
Da vi ankom Haakonsvern visste vi at dette kom til å bli en kontroversiell hendelse som skulle prege oss på godt og vondt. Utallige nyhetsartikler, halvgode vitser fra utenforstående og spørsmål om skyld traff oss hver dag. Mitt inntrykk av forståelsen som besetningen hadde til disse reaksjonene var stor, til tross for at det kunne treffe sårt til tider. Media og deres fokus på de materielle skadene påvirker selvsagt samfunnet. Dermed måtte vi, uavhengig av grad, ansiennitet og alder både smile, le og gråte sammen når følelsene samlet seg opp.
Men det var ikke kun motgang og skam i møte med omverdenen. Personlig møtte jeg ofte forståelse, sunn nysgjerrighet og læringsvilje fra alle forsvarets grener. Åpenheten og historiene har vært med på å danne et grunnlag for mange leksjoner, og spesielt til de som skal utøve yrket som marinegast, matros, befal eller offiserer. Fokuset startet til en viss grad å rette seg mot læring. Umiddelbart etter hendelsen dreiet selve besetningen mot en retning som skapte innsikt i de forskjellige avdelingenes handlingsmønster, hva som ble utført på en god måte og hva som bør forbedres. Man får en slags realitetssjekk etter en slik hendelse. Alt fra enkeltmannsdriller til oppøving av avdelings- og besetningssynergi ble en enda større del av hverdagen vår.
Under fredstid kan man dra nytte av alle type ulykker, men det er spesielt viktig at vi også drar nytte av slike som Ingstad. Den kompetansen som sitter igjen etter slike hendelser er uvurderlig, og jeg mener den på ingen måte skal nedgraves i skam. Dette uavhengig om det er et fartøy eller en stridsvogn. Det er mitt ansvar å formidle ulykken, samtidig som det er alle deres andres ansvar å lytte og lære. Det synes jeg vi alle skal bli bedre på. På spissen mener jeg det vår plikt som krigsmenn å rette fokuset mot læring, ikke syndebukk og tabber. Det vet vi alle at media så altfor godt tar seg av. Vi kan ikke rette alt fokuset mot kroner og øre, når rammede medsoldater og sivile sitter igjen med en opplevelse som åpenbart kan provosere frem psykiske reaksjoner i større eller mindre grad. Ulykker kommer til å skje. Du har minutter, kanskje bare sekunder, på å ta valg som uansett utfall vil definere egen fremtid, kameratenes fremtid, kollegaens fremtid, soldatenes fremtid, eller en hel besetnings fremtid. Panikk er et nullalternativ, selv om det for de fleste ville vært uunngåelig. Vi er gode på å støtte hverandre når utfallet av disse avgjørelsene er godt, men det er minst like viktig å ha forståelse for de gangene det ikke går fullt så bra. Takk gud for at vi gjør feil, ellers hadde vi vært som roboter, uten evne til utvikling.
Når alt kommer til alt er kampen for sitt eget og andres liv en erfaring det kan dras læring ut av for alle parter i Forsvaret, enten du kjører stridsvogn, patruljerer grensa i nord eller er en del av spesialstyrkene. La oss sørge for at dette også skjer etter KNM Helge Ingstad. La oss sammen lære av våre feil, men også tørre å sette lys på det som åpenbart ble gjort usedvanlig godt og reddet forferdelig mange menneskeliv 8. november 2018.
