Forsvarsmateriell anskaffer P-8A gjennom prosjekt 2047 – Videreføring av MPA- og ISR- kapasitet. Fra et sikkerhetspolitisk ståsted argumenteres det at anskaffelsen er en videreføring av en lang tradisjon, men hvordan ser dette ut fra perspektivet for teknologianskaffelse og understøttelse?
US Navy har gjennom 60 år med P-3 operasjoner gjennomført hyppige oppgraderinger av flyene. Da det på 1990 tallet ble klart at P-3 Orion ville måtte erstattes var det primært ikke kapabiliteten til P-3 som var drivkraften, men behovet for en plattform som kunne opereres kostnadseffektivt i flere tiår til.
Utvikling av et nytt konsept
Boeing fikk i 2004 kontrakt på utvikling av en P-8 basert på 737 Next Generation designet. Det sikkerhetspolitiske bakteppet for kravene til P-8 var 1990 tallets avslutning av den kalde krigen, og det relative bortfallet av ubåttrusselen. I tillegg så US Navy et behov for ulike former for overvåkning og støtte til andre operasjoner over land og hav. Konseptuell tenking på 90-tallet ledet US Navy frem til et «Multimission Aircraft» (MMA) som fokuserte på behovet for evnen til å fly høyt og anvende sensorer fremfor å måtte fly lavt og observere på nært hold. Dette konseptet understøttet behovet for et bredere spekter av oppgaveløsning innen elektronisk overvåking, fremfor å anskaffe et rendyrket ASW fly. Dette ledet også til konseptet som benevnes «High Altitude ASW» (Anti-Submarine Warfare), og hvor P-8 er teknologisk utrustet for å i større grad utføre ASW oppdraget fra større høyder enn hva P-3 var designet for. P-3 har, på tross av å kunne operere opp til om lag 30 000 fot, i operativ sammenheng behov for å operere relativt lavt. Sensorene i en P-8 er i stand til i å innhente data fra større høyder og avstander enn hva vi er vant med fra norske P-3, noe som muliggjør en større andel av «High Altitude» operasjoner.
Gjenbruk av teknologi
Like sterkt i kravstillingen står kravene om redusert risiko i innføringen. Fra amerikansk side var ikke overgangen fra selve flyet P-3 til P-8 ment å være en revolusjon, men en videreføring av kapabiliteter med et flyskrog som var mulig å opprettholde, og å sikre hurtig og kostnadseffektiv innføring.
Selv om P-8 er større enn P-3, og kan fly høyere og fortere, så er den teknologiske utrustningen av oppdragssystemer i større grad en videreføring av kjente teknologiske nivåer. Sensorene i P-8 er i betydelig grad en videreføring av teknologi som er prøvd i de nyeste konfigurasjonene av P-3, eller utprøvd i andre fly. P-8 har en sensorpark som er det mest moderne som finnes i et maritimt patruljefly, men utviklingen representerer ikke et stort sprang fremover i forhold til de seneste versjoner av MPA før P-8. At US Navy i utviklingen av P-8 har gjenbrukt kjent teknologi, både ved å bygge på designet fra en sivil airliner, og gjenbruk av mye kjent teknologi i oppdragssystemene om bord, reduserte usikkerheten i prosjektet. Dette illustreres av at Boeing nå har levert over 100 P-8 til US Navy og internasjonale kunder, og programmet er i rute.
Selv om det teknologiske nivået i P-8 er en betydelig fornyelse for Norge sett i forhold til eksisterende P-3 og DA-20 er P-8 likevel i stor grad en videreføring. Målet har vært å videreføre et ambisjonsnivå i en flypark som er mulig å understøtte fremover, og å holde anskaffelses kostnad og risiko akseptabel.
Understøttelse
Ut over utviklingen av systemet P-8 må vi også se på understøttelsen av flysystemet. US Navy viderefører ambisjonen om å gjennomføre en kontinuerlig videreutvikling av flyets kapabiliteter for at det skal forbli relevant i fremtiden. Med nye skrog som tåler titalls år med bruk, og tilstrekkelig plass, generator- og kjølingskapasitet om bord bør det være god fleksibilitet for videreutvikling. Norge har i tidligere oppgraderinger av P-3 Orion avveket fra US Navy sine standardkonfigurasjoner, og erfart utfordringer med å få understøttet og videreutviklet de norske flyene. En videreutvikling av P-8 bør derfor følge det amerikanske utviklingsløpet for å sikre at videreutviklingen er mest mulig gjennomførbar og effektiv.
Kommersiell partner og fortsatt US Navy
Norges drift og opprettholdelse av flyflåten er i stor grad en videreføring av konseptet omkring P-3. Flyene anskaffes gjennom det amerikanske Foreign Military Sales (FMS) regimet, hvor Forsvarsmateriell kjøper flyene fra US Navy, som igjen har kjøpt dem gjennom sin egen anskaffelseskontrakt med Boeing. For driftsfasen av systemene er det også en stor likhet med måten P-3 drives på. Men her vil man se den største endringen fra driftskonseptet for P-3, ved at det etableres avtale med en kommersiell partner i vedlikeholdet. Likevel er det sterke og lange linjer som viderefører US Navy som den fremste samarbeidspartneren for etterforsyning, støtte og videreutvikling, igjen innenfor rammen av FMS.
Med dette faller anskaffelsen av P-8 inn som en naturlig videreutvikling, snarere enn noe en revolusjon, både hva angår teknologinivået og med den tydelige videreføringen av samarbeids- og understøttelsen fra US Navy.
Revolusjon for de norske besetningene
Men for de norske besetningene og teknikerne som har operert P-3 Orion som har hatt en begrenset teknologisk utvikling gjennom i de siste tiårene må dette føles som en teknologisk revolusjon. Med nye større fly, et 20 - 40 års sprang i teknologi i oppdragssystemene, og ikke minst operasjoner fra ny base, må dette føles som en ny verden.
Med denne videreutviklingen sikrer P-8 anskaffelsen Norge en fortsatt plass fremst i verden innen maritim overvåkning og luftbåren antiubåkrigføring.
Artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-3.
Foto: En norsk P-3 Orion og en amerikansk P-8 Poseidon på Andøya. Onar Digernes Aase / Forsvaret
