Opinionsdannende effekt

Du må være nærmere 90 år gammel for å huske sist vi var inne i så grunnleggende sikkerhetspolitiske endringer som vi er nå. Et av våre naboland har startet en storskala angrepskrig mot en av sine naboer, og den sikkerhetspolitiske balansen i Norden, som vi lenge trodde hvilte på en naturlov, er i grunnleggende forvandling. Våre myndigheter hadde også før dette skjedde igangsatt flere prosesser for å håndtere nye trusler og trusselretninger, som en ny forsvarskommisjon – den første siden 1990, og en totalberedskapskommisjon. I skrivende stund er også Forsvaret i gang med å utarbeide et nytt fagmilitært råd.

Hensikten med denne kronikken er å reflektere litt over den tradisjonen vi har i det militære Norge for å tenke store militære tanker offentlig. Jeg synes å se trekk som antyder at det er noe dypt uprofesjonelt og bekymringsverdig over å drømme seg bort i et annet Forsvar enn det vi har, her og nå. Folk som Robert Mood, Jacob Børresen og Tormod Heier har aldri lagt skjul på at det finnes andre måter å innrette Forsvaret på enn den gjeldende, men det finnes like fullt en toneangivende falanks som holder det som amatørmessig av offiserer å protestere høylytt på Forsvarets rammer, bruk og innretning.

Stigmatiserende å være lojal

La oss starte med historikeren Tom Kristiansen ved Universitet i Tromsø. I hans bok om general Otto Ruge (2019), finner vi for eksempel: «Både kommanderende general Laake og Ruge opplevde at deres interne omdømme ble filleristet på grunn av den åpne anerkjennelsen av at Forsvaret måtte være politisk styrt. [Det er] talende for det politiske og ideologiske klimaet i den polariserte mellomkrigstiden at det i enkelte offiserskretser var stigmatiserende å være lojal mot de politiske myndighetene.»[1] og «Det bildet som er blitt tegnet på trygg avstand fra realitetene, er skarpt og enkelt. De som tillot seg å se bort fra økonomiske begrensninger, er ofte blitt hyllet, mens de fleste andre sentrale aktører er blitt stigmatisert.»[2]

Dette er selvfølgelig bare en liten smakebit av et stort kakestykke, men bildet Kristiansen tegner er med på å styrke min hypotese. Å være lojal overfor de politiske myndigheter innebærer at man ikke lufter sine meninger offentlig, spesielt ikke om Forsvarets rammer, bruk og innretning. Det er politikernes oppgave. Kristiansen er heller ikke alene om sitt syn.

Tidligere direktør ved IFS, Rolf Tamnes, har også berørt dette temaet: «[Forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen] foreslo en økning i bevilgningene bortenfor enhver realisme og uttalte seg med stor frimodighet om betente sikkerhetspolitiske spørsmål som atomvåpenfrie soner. Vanskeligst var imidlertid hans rolleforståelse. Han utmyntet et ruvende myndighetsområde for forsvarssjefen og anså seg i første rekke som regjeringens rådgiver, sekundært som forsvarsministerens.»[3] Igjen, dette er bare bruddstykker av et større resonnement, men det er, etter mitt syn, ganske åpenbart at Bull-Hansens rolleforståelse lå et stykke unna det Tamnes oppfatter som god tone.

Også dagens direktør ved IFS, Kjell Inge Bjerga, har oppfatninger som går i lignende retningen. I et debattinnlegg i Aftenposten i april 2010 skrev Bjerga: «Den senere tid har vi observert et nytt trekk i norsk forvaltning. Sverre Diesen gikk av som forsvarssjef i fjor, men går nå tungt inn i aktuelle forsvarssaker. Iført generalsuniform i Aftenposten 10. april har han sterke synspunkter på verneplikten som fraviker fra den nye forsvarssjefens. Noen dager senere ser vi en form for polemikk mellom gammel og ny sjef om Afghanistan-bidragene. Pensjonerte etatssjefer kan naturligvis delta i offentligheten, men det er nytt når Diesen stadig problematiserer sin arvtagers vurderinger, desto mer som det gjelder militæretaten hvor det legges stor vekt på klare kommandolinjer. Forsvarssjefembetet ble i sin tid begrunnet i behovet for én tydelig militær sjef som kunne disiplinere de mange sjefer i Forsvaret og samtidig fronte etaten utad. Viktigheten av dette har fra militært hold vært understreket mange ganger. Hvis praksis over tid blir at tidligere sjefer opptrer ved siden av (eller over) forsvarssjefen, vil det på sikt få konsekvenser for selve embetet. Det er imidlertid for tidlig å vurdere følgene av det vi nå ser. Det kan også være forbigående.»[4]

Det Bjerga reagerte på, var ikke at Diesen mente noe om forsvarsbudsjettets størrelse. Det vet vi at sistnevnte holdt seg for god til (se min kronikk om militær flokkmentalitet) men at han lufter sine synspunkter offentlig om ting han åpenbart har god peiling på. Slik kan vi ikke ha det.

Det jeg forsøker å belegge med de presenterte sitatene, er at den strategiske debattkulturen i det militære Norge preges av tre forhold. Eller snarere at toneangivende røster mener at den burde være preget av tre forhold: For det første er det å mene noe annet om Forsvarets bruk og innretning enn det den til enhver tid sittende regjeringen gjør – samt å si det høyt – militært uprofesjonelt, unødvendig og bekymringsverdig. For det andre må de tunge spørsmålene om Forsvarets utvikling overlates til eksperter utenfor profesjonen selv. For det tredje, må ekspertene skjermes i sitt arbeid. Impulser både inn og ut av de lukkete rom bør begrenses. Gruppetenkningen bør ikke forstyrres, kunne vi ha lagt til.

Opinionsdannende ekspertise

Ønsket om at militære fagfolk skal si minst mulig i det offentlige rom gir imidlertid grunn til bekymring. En kultur hvor det bare er de militære landsbyoriginalene, bakgårdssangerne og de ferdigvurderte som lar sin stemme høre gir ikke et godt grunnlag for å komme fram til de beste løsningene. Vi skal i fortsettelsen se at det derfor finnes alternative syn på saken.

Skal vi tro tidligere general og biograf Torkel Hovland, delte ikke general Carl Gustav Fleischer sin kollega Otto Ruges syn på den militære ekspertisens rolle. Sistnevnte mente, som jeg har berørt i en tidligere kronikk, at den militære sjefen burde være nokså usynlig i forsvarsdebatten: «[J]eg vil heller i stillhet lyve mig til eller tigge mig til 100 000 kroner som vi får, enn å legge frem dødfødte millionforslag og få ros i Aftenposten.»[5]

Fleischer, derimot, «så forsvarsmaktens ledelse som en del av den statlige ekspertise. Denne ekspertise – det fagmilitære syn – måtte fremkomme offentlig slik at den ikke bare var en viktig del av regjeringens beslutningsgrunnlag, men også opinionsdannende.»[6] Sagt på en annen måte: Hva som er de til enhver tid økonomiske begrensninger og realistiske bevilgninger er ikke faste størrelser, eller resultater av matematiske beregninger ved FFI og i Finansdepartementet. Det er også påvirket av hva de ansvarlige politikerne antar at de stemmeberettigede er villige til å bruke på et Forsvar. Som Hovland skriver: «Fleischer anerkjente nok Ruges dyktighet, men hans overbevisning om at det måtte være den militære ledelses plikt å hevde et fagmilitært syn på bakgrunn av faglige vurderinger stod i sterk opposisjon til Ruges tilpasningslinje overfor den til enhver tid politiske flertallslinje.»[7] Dette er imidlertid en holdning mange ikke liker. Offiserer har ingenting med å forsøke å endre velgernes oppfatning. De skal tilpasse seg regjeringens politikk, ikke forsøke å forandre den.

Dette blir selvfølgelig bare spekulasjon, men var egentlig Otto Ruges oppskrift, å lyve og tigge i det stille, det beste for landet med tanke på hva som skjedde 9. april 1940? Hva om han hadde forsøkt å være litt mer opinionsdannende?

Tilstrekkelig utdanning

Så langt har jeg sagt litt om manglende vilje til å tenke høyt på utsiden av boksen. Jeg skal også knytte noen kommentarer til evnen. Når jeg er i mitt mest konspirative hjørne, mistenker jeg at militære fagfolk ikke bare skal holde seg unna forsvarsdebatten, men at de også skal gjøres ute av stand til å delta i den. I den militære utdanningsreformen som hjemsøkte vårt land for noen år siden, finner vi for eksempel formuleringer som: «…tilstrekkelig utdanning basert på den enkeltes kompetansebehov…» og «…sikkerhets- og forsvarspolitisk forskning med nødvendig kvalitet…» Jeg formoder at tilstrekkelig utdanning betyr at folk lærer nok til å gjøre jobben sin, men ikke mer. Folk som skal kjøre stridsvogn skal lære å kjøre stridsvogn, punktum. De skal i hvert fall ikke settes i stand til i å formulere hardtslående argumenter om norsk forsvarspolitikk. Å gi uniformerte doktorgrad, er derfor det dummeste du gjør, om du er opptatt av arbeidsro. Og de doktorene du likevel har, bør ikke være så fryktelig skarpe. Det holder at arbeidet deres holder nødvendig kvalitet. Fremragende forskning får andre holde på med.

La meg avslutte med et lite råd fra den tyskamerikanske statsviteren Hans Morgenthau (1904–1980). I 1965 sa han noe som er like sant i dag, som det var da. La dette også være en inspirasjon til alle dere som er avspist med tilstrekkelig utdanning basert på forskning med nødvendig kvalitet. Også deres stemmer fortjener å bli hørt: «To say that the most momentous issues a nation must face cannot be openly and critically discussed is really tantamount to saying that democratic debate and decision do not apply to the questions of life and death […] Not only is this position at odds with the principles of democracy, but it also removes a very important corrective for governmental misjudgement.»[8]

Folk som Kristiansen, Tamnes og Bjerga bør følgelig ikke frykte frittalende folk i uniform. Ei heller om de er generaler. Det de bør frykte i fremtiden, er offiserer uten noe som helst på hjertet utover det som på et gitt tidspunkt er tilstrekkelig og nødvendig. Det som var godt nok i 1938, var ikke tilstrekkelig i 1940.

[1] Tom Kristiansen, Otto Ruge - Hærføreren (Oslo: Aschehoug, 2019), s.251.

[2] Ibid., s.255.

[3] Rolf Tamnes, «Roller og funksjoner i sentraladministrasjonen» i D.H. Claes, K. Heidar og C. Holst. (Red.) Politikk i grenseland – Festskrift til Øyvind Østerud. (Oslo: Universitetsforlaget, 2014).

[4] Kjell Inge Bjerga, «Forsvarssjef – embete i endring?» Aftenposten 22. april 2010.

[5] Otto Ruge, Felttoget – General Otto Ruges erindringer fra kampene april-juni 1940 (Oslo: Aschehoug, 1989), s.215.

[6] Torkel Hovland, General Carl Gustav Fleischer, Storhet og fall (Oslo: Aschehoug, 2000), s.54.

[7] Ibid. s.49.

[8] H.R. McMaster, Dereliction of duty (New York: Harper Perennial, 1997), s.243.

Foto: Redaksjonen Stratagjem

Kronikken er finansiert av Eckbos legat