Er den operative støtten som gis en del av militærmakten? En kan begynne å undre når en ser dagens trender. På den ene siden, har vi den utviklingen som skjer daglig i Forsvaret, som er billedliggjort av Gen.lt Gustavsons uttalelser om at trendene innen samfunnsutvikling og sikkerhetspolitikk krever endring i forholdet mellom offentlig og privat sektor. Han presiserer at militær maktbruk ikke kan «outsources», men at noen støttefunksjoner vil kunne settes til sivile, med strenge rammer regulert av norske lover og Folkeretten. På den andre siden har vi NTLs påstand om at dagens trusselsituasjon ikke er tiden for å ta noen risiko i forhold til hvordan man organiserer Forsvaret. Og at det er bekymringsverdig at lovendringene vi står foran, ikke har medført en større debatt i det offentlige ordskiftet.
NTL refererer til et lovforslag som åpner for at Forsvaret enklere kan kontraktsfeste personell i styrkestrukturen gjennom en reservistordning. NTL anerkjenner at det er naturlig at deler av Forsvarets virksomhet forsterkes, eksempelvis innen logistikkpersonell, og annen ekspertkompetanse. Røstad skrev om denne tematikken i tidligere innlegg i Stratagem som omhandlet outsourcing av tjenester innen flyvedlikehold, og vi begge deler NTL sitt syn på mangelen av debatt rundt dette. I innlegget fremkommer det at materiell som forflyttes til militære formål, kan i henhold til folkeretten tolkes som lovlige mål, mens den sivile sjåføren ikke er dette. Fokuset på sivil-militært samarbeid, og gjentakelsen av uttrykket «strategisk samarbeid» skaper et narrativ som farger operativt støtte som noe utenom militærmakten.
Forsvarets Fellesoperative doktrine (FFOD, 2019, s. 60) gir føringer om at den sivile støtten til Forsvaret imidlertid, i størst mulig grad, skal baseres på kommersielle ordninger og samarbeid med sivil sektor gjennom leveranse- og beredskapsavtaler, der dette er mulig.
Som luftforsvars-offiserer fokuserer vi på det luftmilitære, og settingen er sivil støtte utenom den eksistensielle «storkrigen» der totalforsvaret mobiliseres ved væpnet angrep på Norge. Det skal forøvrig også forutsettes at våre motstandere faktisk gjør en distinksjon mellom sivil og militær. I Ukraina for eksempel, har distinksjon vært mer et retorisk virkemiddel enn en hensyntatt praksis.
I Forsvarets doktrine for luftoperasjoner (FDL, 2018) defineres militær logistikk som den virksomheten som planlegger og gjennomfører flytting, støtte og vedlikehold av militære styrker. Logistikken omfatter planlegging, utvikling, anskaffelse, lagring, distribusjon, vedlikehold, fordeling og avhending av materiell og forsyninger. Luftmilitær logistikk er spesifikt det som understøtter luftstyrker og deres oppdragsløsning, og med særlig fokus på økonomisering, helhet (mange aktører leverer tjenester), enkelhet, fleksibilitet, reaksjonsevne, og utholdenhet. Logistikk kan deles inn i organisk logistikk, og støttende stasjonær logistikk. Den organiske logistikken betyr at det logistiske apparatet har samme mobilitet som avdelingen den skal støtte, og være i stand til å operere i strid. Det vil si at organisk logistikk er militær, og skal være underlagt militær kommando. Den støttende stasjonære logistikken er mer forsterkende og plassert på flystasjonen, noe som er naturlig da luftmakten i seg selv er, i stort, baseavhengig.
Når det gjelder de sivile innen luftmilitær logistikk, er disse sivile i firmaene som støtter Forsvaret, i utgangspunktet ansett som sivile selv om det skulle oppstå væpnet konflikt og krig. Dersom de deltar i stridshandlinger, og har ikke status rettighetene som militært personell har, eksempelvis som krigsfange[1]. Dersom de derimot skal delta i væpnede styrker, må de være en del av en milits eller frivillig avdeling, og følge visse vilkår som å stå i en kommandostruktur med ansvar for underordnede, har fastsittende kjennetegn og hører til en av partene i konflikten. De må så være underlagt et disiplinært system som sikrer etterlevelsen av krigens folkerett, og så skille seg fra sivile via uniform eller tilsvarende. Til vanlig oppfyller ikke sivile tilsatte i Forsvaret disse vilkårene, ergo er ansettelsesforhold som sivil ikke tilstrekkelig for å gi status som lovlig stridende.
Dersom de skal inneha stridende funksjoner, må de gjøres militære for at Norge skal etterleve folkeretten innen sivil-militær distinksjon. Dette forutsetter at stillingene eller funksjonene dette gjelder, vurderes i fredstid. Det neste steget er å vurdere hvordan disse stillingene og personellet skal erstattes av militært personell, eller om personellet skal konverteres til militært i væpnet konflikt og krig.
Med faktorene over innen luftmilitær logistikk og jus, er det tydeligste skillet mellom sivil og militær innen støttende stasjonær logistikk i fredstid. Dette innebærer eksempelvis at Forsvarets strategiske partner innen flyvedlikehold, KAMS[2], bidrar støttende i eksisterende logistisk drift av flysystemene. Dette betyr depotvedlikehold i fredstid, gjerne separat fra daglig operativ drift, og samsvarer med det vi har i dag. Men, hvis dette skal oppnå Gustavsons ønske om å hente inn etterslepet på vedlikehold, og fylle beredskapslagrene for å styrke reaksjonsevnen og utholdenheten, må samarbeidet være økonomisk besparende, og være forståelig for partene involvert.
Det er imidlertid uklare skiller når behovet krever en mer organisk logistikk, og direkte opp mot avdelingen som skal støttes, og i stridssituasjoner. Eksempelvis for P-8 systemet kan det være gråsoner for hva sivile jobber med. Hvorvidt operasjonene som utføres er innen ISR eller ASW har mye å si. Er de aktivt stridende dersom de laster våpen for anti-ubåt operasjoner? Ja, men dette fremstilles ofte som en gråsone. Denne gråsonen er gjenkjennbar for de som kjenner UAS[3] miljøet, der operatøren kan styre dronene i skarpe situasjoner milevis unna, og dra hjem til familien etter arbeidstid slutt. For UAS miljøet kan en i det minste peke på at de aktivt kan delta i stridshandlinger, mens våpenlasting er litt mer distansert. Gråsonene er gjerne på grunn av tryggheten av å operere nasjonalt, eller fra en hjemmebase. Denne problemstillingen blir mer ubehagelig i skarpe situasjoner utenfor Norge, i en intervensjon som Libya, FN-oppdrag som i Mali, eller internasjonal innsats som Baltic Air Policing.
Realiteten er at sivile støttespillere kan være nødt til å stå på startstreken, mens Forsvaret må klare seg selv over de første hekkene, inntil startskuddet går for en fullverdig mobilisering. Mange har nok oppfatningen om at det vil være en momentan overgang fra dyp fred til den totale krig, noe det neppe vil være. Når var det sist en angripende part formelt erklærte krig?
Dette kan være en ringvirkning ved å la Forsvaret fortsette med denne utviklingen. Ønsket om å hente inn etterslepet på vedlikehold, og fylle beredskapslagrene for å styrke reaksjonsevnen og utholdenheten kan føre til utstrakt outsourcing av kompetanse og tellingen av kroner for aktivitet som er betydelig mindre omfattende enn en krigssituasjon. Gustavson gjør rett i å vurdere saken som et null-sum spill, hvor han fremmer dette for å få mer forsvar ut av de ressursene vi disponerer, men vi mener at Forsvaret ikke er klar over konsekvensen av denne utviklingen. Ei heller, evner å utarbeide tilfredsstillende avtaler med sivile kontraktører.
Videre gjør vi oss den refleksjonen, om dette vil bli en positiv feedback-loop, hvor stadig mer må settes bort ettersom Forsvaret ikke evner å tilegne seg denne kompetansen organisk. Eller om vi må stikke en finger i jorda, og forstå at Forsvaret aldri ville klart å tilegne seg denne kompetansen og derfor velger vi dette, som nest beste alternativ.
Det vi har skissert frem til nå, omtales i akademia som New Public Management (NPM). NPM konseptet innebærer å skille offentlige tjenester eller organisasjoner, ut til det private som separate organisasjoner. Dette gjøres gjerne for å tillate organisasjonen å konkurrere i det globale marked, samtidig som at tjenestene kan kjøpes ved behov, fremfor at løpende utgifter betales kontinuerlig, altså et strategisk samarbeid. Dette samsvarer med gen.lt Gustavsons kommentarer med å sette ut støttefunksjoner til det sivile næringsliv, og betyr at forsvarssektoren har skilt ut egen kompetanse, eksempelvis innen flyvedlikehold over tid. Denne utskillelsen av kompetanse til det sivile foregår samtidig som Forsvarsmateriell (FMA) minsker sin militære kompetanse, og mens Luftforsvaret minsker sin akademiske kompetanse innen flyvedlikehold. Dette fremkommer også av Forsvarets forskningsinstitutt på personell- og kompetansebehov innen materiellinvesteringer, og kommer fram til at flere kompetansemiljøer i FMA er sårbare. Rapporten viste at FMA risikerer å mangle viktig kompetanse i årene fremover, og det ble stilt spørsmål om det tas nok hensyn til denne mangelen i investeringsprosjekter. Hvorvidt militær kompetanse i FMA var viktig ble ikke undersøkt, men det kunne tenkes at behovet kan variere basert på prosjektet.
Det er altså kompetanse i forsvarssektoren til å vurdere disse problemstillingene, men disse avdelingene har nok med å tilrettelegge for daglig drift, innfase flere flysystemer, og kansellere NH90.
En kan reflektere over hvor hvorvidt det er klokt å fjerne det militære fra militæret. NPM[4] kan minne om en statlig form for oursourcing, der motivet er å flytte produksjon fra høy-kost land til lavkostland skulle bidra til besparelser. Flere bedrifter har erfart at disse besparelsene har latt vente på seg, i hovedsak på grunn av koordineringsutfordringer, kvalitetsproblemer, lang ledetid, høy risiko, og økende lønnsnivå i landene produksjonen flyttes til. Ofte er det skjulte kostnader involvert i konseptet. Konseptet backshoring[5] har derfor kommet som en motsatt trend, og firmaene som gjennomfører dette rapporterer fordeler som de i utgangspunktet ikke hadde lagt stor vekt på, særlig innen kunnskap og produktutvikling. Innen flybransjen valgte Widerøe i 2020 å ta tilbake vedlikeholdet sitt til Norge[6], så det bør altså ikke være umulig også i forsvarssektoren å ta tilbake deler av operativ støtte fra sivilt næringsliv. La det i det minste være et alternativ for å møte både behovene som ligger i luftmilitær logistikk, og å ivareta personellet i firmaene som potensielt skal støtte oss i skarpe operasjoner.
Vår appell til organisasjonen er at organisk logistikk må være militær, og vi bør være forsiktig med å organisere Forsvaret slik at det oppstår uklarheter.
[1] Ref. Geneve-konvensjonen om behandling av krigsfanger (konvensjon III).
[2] Kongsberg Aviation Maintenance Services.
[3] Ubemannede Aircraft Systems. Luftbårne droner.
[4] Innen NPM er det en grunnleggende antagelse at statlige virksomheter er mindre effektive og mer byråkratiske enn private organisasjoner, og privatisering er derfor ressursbesparende.
[5] Halse, L. L. og B. B. N. (2018). Globalisering i revers. I Dag Magne Berge, Karl Yngvar Dale, & Heidi Hogset, Det regionale i det internasjonale : Fjordantologien 2018 [elektronisk ressurs] (s. 378–396). Universitetsforl.
[6] Widerøe var i en unik situasjon da F-16 driften i Bodø snart skulle nedlegges, og flere militære flyteknikere som ikke ønsket endre bosted hadde anledning til å søke seg til dem. Derimot må det poengteres at 40% av sivile flyteknikere innen fixed wing er anslått å pensjoneres innen 2025, så Widerøes ansettelser er en naturlig handling. Forsvaret virker å primært fokusere på å rekruttere nye, fremfor å beholde de dem har.
Foto: Forsvaret
om%20n%C3%B8dvendig%3F){kind=link}
