Operasjonsområdets påvirkning på krigføringen i Ukraina

En blodig og brutal krig raser i Ukraina. Dette er en eksistensiell krig som føres mellom to store stater og minner oss på hva moderne krigføring faktisk er. Brutaliteten i denne krigen har kanskje overrasket mange, men ennå er ikke det fulle potensialet i intensitet og ødeleggelse nådd. Denne kronikken vil ta for seg hvordan operasjonsområdets beskaffenhet har påvirket krigføringen. Analysen vil særlig peke på operasjonsområdets størrelse og konsekvensene av dette, spesielt behovet for et tilstrekkelig styrkevolum og hvordan dette forandrer taktikken.

Stridsfeltet

Øst-Ukraina kjennetegnes først og fremst av sin enorme størrelse. Området er i stor grad et slettelandskap uten fjell og distinkte åser. Den sørligste delen, samt mange områder i nær tilknytning til elven Dnipro, er svært flate med store jordbruksområder. Områdene i øst og nord er i større grad brutt opp av kløfter, skog og skrenter. Bortsett fra de store elvene eksisterer det få lendehindere og området har et stort nettverk av veier. Det finnes flere millionbyer i området, men mesteparten av bebyggelsen er samlet i små klynger og spredt utover. Dette gjør at mer eller mindre hele området må regnes som et kampområde. Et nettverk av veier og et relativt åpent landskap gjør det mulig å manøvrere med mekaniserte avdelinger tilnærmet overalt. Dette betyr ikke at kampvogner kan komme seg frem hvor som helst, men at mekaniserte avdelinger kan benytte hele området. Ikke som i Norge der det finnes store områder av fjell og skog. Veier konvergerer ofte i klynger av bebyggelse, som også kan gi godt skjul og dekning. Derfor er disse husklyngene også nyttige som defensive posisjoner.

Den viktigste konsekvensen av operasjonsområdet i Ukraina er den enorme størrelsen. Dette gjelder både frontbredde, «dypet» og det vi kan kalle kampområdet – det området der hoveddelen av kampene foregår. Når det gjelder lengden på frontlinjen kan en dele krigen opp i to faser. Etter de første dagene av krigen var den på rundt 1600 km i tilnærmet luftlinje. Manøverenhetene som deltok i denne operasjonen var rundt 110 bataljonsstridsgrupper (BTG).[1]En BTG er en manøverbataljon med den nødvendige støtten for å kunne operere selvstendig, det vil si uten brigaden. En russisk manøverbataljon er i seg selv «fattig» på infanteri og det er svært sannsynlig at de russiske BTGene var underbemannet da de iverksatte invasjonen. Dette tilsier at i gjennomsnitt ville en redusert manøverbataljon dekke 15 km av frontlinjen. Dette forutsetter likevel at det ikke eksisterer reserver, ingen oppdrag utover det å angripe i første linje og ingen gjensidig støtte mellom BTGene. Disse forutsetningene er helt urealistiske, og det betyr at i den innledende fasen var det sannsynligvis «tomme» områder mellom de russiske kampenhetene på opptil flere mil. Dette fører igjen til flere oppsiktsvekkende slutninger:

• For eksempel er det svært sannsynlig at ukrainske styrker kunne infiltrere bak de russiske linjene med personbil langs veinettet!
• Russiske styrkers mulighet til å kunne erobre millionbyer som Kyiv og Kharkiv var helt usannsynlig hvis de ble forsvart. Selv en omringning av byene var ikke gjennomførbart på grunn av at det drastisk ville øke lengden på frontlinjen ved at det måtte etableres tette indre og ytre forsvarslinjer rundt byene. Eneste muligheten var å overraske ukrainerne og deretter trenge inn i bykjernene uten å møte stor motstand.
• På grunn av de store avstandene mellom substansielle militære styrker ville all militær aktivitet være forbundet med stor risiko for bakhold og ildoverfall. For eksempel ville det å berge kjøretøy, hente egne falne eller komme forsyningskolonner til unnsetning ofte medføre å manøvrere relativt store styrker over lange avstander på flere titalls kilometer.

Det er verdt å merke seg at den type strid som russiske styrker stod overfor i begynnelsen av krigen er noe som russiske militærteoretikere har vært opptatt av. Det å utnytte den innledende fasen av en konflikt gjennom å oppnå strategisk overraskelse og deretter en svært høy fremrykningshastighet er sentralt i russisk militærteori. Klarer en å sette forsvareren ut av balanse og raskt trenge langt inn i forsvarerens område kan en nå strategiske målsetninger som ellers ikke ville vært oppnåelig med de samme materielle forutsetningene. En slik tilnærming krever at en er villig til å ta høy risiko, men gevinsten kan også være svært stor. Et lignende mønster kan gjenkjennes i flere tidligere sovjetiske og russiske operasjoner: Ungarn 1956, Tsjekkoslovakia 1968, Afghanistan 1979, Tsjetsjenia 1994, Georgia 2008, og Krym 2014. Denne tilnærmingen var også det sovjetiske styrker så for seg kunne oppnå store strategiske gevinster i Vest-Tyskland uten å benytte atomvåpen under den kalde krigen. Etter et strategisk overfall, der NATO-styrker ikke hadde rukket å etablere et fullt ut forberedt forsvar, men før verdenskrigen ville eskalere til bruk av atomvåpen eller det ville oppnås en våpenhvile, fantes det en periode der sovjetiske mekaniserte styrker kunne nå langt vestover.

En slik fremgangsmåte vil i stor grad bestå av sammenstøtsstrid som preges av kaos, hurtig skiftende forutsetninger, og usikre flanker og forsyningslinjer. I russisk militærteori krever dette logistisk strømlinjeformede mekaniserte styrker, hurtig stridsutvikling og beslutningstaking, og fleksibel ledelse, der sistnevnte har vært et paradoks i sovjetisk og russisk militærteori: moderne mobil krigføring, som russerne foreskriver, krever desentralisert og fleksibel ledelse, men den russiske militærkulturen har alltid hindret dette.

Frontbredden, kombinert med et operasjonelt dyp på opptil flere hundre km, gir et svært stort kampområde som må dekkes. De ukrainske områdene øst for Dnipro unntatt Krym er på anslagsvis 260 000 km2. Det er bare litt mindre enn Polen. Bare fylkene Luhansk, Donetsk, Zaporizhziya og Kherson har til sammen et flateinnhold på over 100 000 km2. Til sammenligning var frontbredden til den amerikanske koalisjonen under Desert Storm i 1991 på 500km, og med et dyp på rundt 200 km gir det et kampområde på 100 000 km2. I 2003, under Iraqi Freedom angrep den amerikanske koalisjonen langs de store irakiske elvene fra Kuwait. Med en frontbredde på rundt 200 km og en avstand på 500 km fra Kuwait til Baghdad gir dette også et kampområde på rundt 100 000 km2. I Desert Storm var koalisjonsstyrkene på en snau million soldater, mens under Iraqi Freedom rett under 500 000. I begge operasjonene hadde den amerikanske koalisjonen fullt luftherredømme. Med i underkant av 200 000 soldater viser dette hvor liten den russiske invasjonshæren var. I tillegg var de ukrainske væpnede styrker, med vestlig støtte, en mye mer potent motstander enn den irakiske hæren, spesielt i 2003.

Det er i mine øyne sannsynlig at Kreml også hadde innsett at denne invasjonshæren var altfor liten til å kunne erobre et land som Ukraina i en «tradisjonell» invasjon. Den eneste muligheten var et overraskelsesangrep som raskt lammet hele landet og fikk de ukrainske væpnede styrker til å kollapse. Med andre ord et sjansespill. Et annet svært viktig poeng som understøtter teorien om et sjansespill er hvordan den russiske operasjonen utviklet seg de første ukene. Etter ca tre uker rapporterte åpne kilder[2]om russiske styrker som går over i en defensiv modus og begynner å sende avdelinger mot Donbas. Med noe forsinkelse i rapportering i åpne kilder og at det tar noe tid fra beslutningen tas i Kreml til russiske styrker gir opp Kyiv kan en anta at beslutningen tas av Putin etter drøye to uker. I tillegg, og enda viktigere, drøye to uker etter dette og fem uker etter invasjonens start gir russiske styrker fra seg store områder i Nord-Ukraina i en planlagt uttrekning. For å kunne planlegge, forberede og utføre en slik uttrekning under strengt hemmelighold trenger en etter min vurdering disse to ukene. Selv om en kanskje kan argumentere med at den russiske offensiven mot Kyiv uansett hadde begynt å kulminere etter to uker, indikerer dette at Kreml var delvis forberedt på å mislykkes. Videre indikerer det sterkt at det ikke har vært en katastrofal kollaps i det sivil-militære forholdet i Russland. Med andre ord sannsynliggjør dette at Putin ikke er isolert og tar beslutninger på faktiske strategiske forhold.

Etter den russiske tilbaketrekningen fra Kyiv- og Kharkiv-avsnittene i april, men før Kharkiv- og Kherson-offensivene denne høsten, var frontlinjen med aktive kamphandlinger på rundt 1000 km. Det er svært vanskelig å komme med noe anslag på størrelsen på de russiske styrkene i Ukraina i sommer, men med de tapene russerne hadde i den innledende fasen, og med de begrensede forsterkningene som ble sendt til Ukraina etterpå, er det usannsynlig at russerne økte antall manøverbataljoner – det ville være mer nærliggende å tenke at antallet ble redusert og at treningsstandarden og materiellet i disse avdelingene var vesentlig dårligere enn i den innledende fasen. For argumentets skyld kan vi si at russiske styrker hadde 100 bataljoner langs frontlinjen i sommer, med både mekaniserte og lette styrker. Det vil si at hver bataljon måtte dekke en frontbredde på 10 km i gjennomsnitt. En fullt oppsatt russisk motorisert infanteribataljon i rammen av en brigade eller et regiment er i henhold til reglementet ment å kunne forsvare en frontbredde på 3-5 km (se figur under). Dette er i tillegg snakk om faktisk frontbredde og ikke luftlinje – den faktiske frontlinjen må sannsynligvis «sno» seg rundt byer og lignende, og dermed bli lengre enn ren luftlinje.

Med den enorme størrelsen som bakteppe er det klart at begge parter ble tvunget til å (1) finne tiltak for å fylle frontlinjen med et tilstrekkeligantallsoldater og (2) tilpasse taktikken til en tynt bemannet frontlinje. Førstnevnte er kanskje en undervurdert forutsetning i denne krigen – ofte blir desperate russiske tiltak for å oppnå dette redusert til et resultat av den russiske militærkulturen. I mine øyne har denne krigen i stor grad handlet om å generere tilstrekkelige store styrker for å kunne etablere en konsentrasjon som muliggjør offensive operasjoner. En har rett og slett ikke vært i stand til å konsentrere styrker i noen nevneverdig grad uten at store deler av frontlinjen har stått uforsvart. Dette har favorisert defensiven over offensiven. Ukrainske styrker har hatt en fordel i styrkegenerering frem til den russiske mobiliseringen. På tross av det ukrainske behovet for å etablere et forsvar langs hele grensen mot Belarus og Russland, det vil si en frontlinje opp mot 2500 km, har Ukraina likevel kunnet dra nytte av hundretusenvis av ukrainske frivillige og tjenestegjørende. Dette, kombinert med den vestlige våpen- og utstyrsstøtten, har gjort de i stand til å generere store styrker gjennom våren og sommeren for så å kunne bruke dem i offensive operasjoner på høsten. Det er viktig å merke seg at for å gjøre dette mulig har de skjermet relativt store mekaniserte styrker. Med andre ord har ukrainske styrker langs fronten ikke blitt prioritert og fått den støtten Ukraina strengt tatt hadde potensiale til. Det ble rapportert om ukrainske styrker med store mangler spesielt i Donbass i mai og juni.[3]Dette var en kalkulert risiko fra den ukrainske generalstabens side som lyktes. Denne fremgangsmåten er gjenkjennbar fra sovjetisk krigshistorie. Både under den russiske borgerkrigen og andre verdenskrig ble frontlinjeavdelinger «sulteforet» på ressurser slik at det ble mulig å bygge opp store strategiske reserver. Disse ble deretter benyttet i offensiver og motoffensiver.

Etter den russiske mobiliseringen i september og innrykket av vernepliktige nå i høst kan den ukrainske overlegenheten i styrkegenerering snu. Selv om Ukraina har over 40 millioner innbyggere og derfor svært mange potensielle soldater, har de allerede tatt store tap, en stor andel av befolkningen befinner seg i okkuperte områder og et land kan ikke mobilisere hele den mannlige befolkningen. Det ukrainske personellpotensialet er derfor ikke bunnløst. Jeg antar at russiske styrker nå prøver å gjøre det samme ukrainerne gjorde i sommer. Det vil si at de holder tilbake personell og materiell for å kunne bygge opp nye større formasjoner som kan benyttes i senere offensive operasjoner. I beste fall er derimot russerne så presset at de må kaste alle ressurser inn mot å holde frontlinjene, men jeg tror dette er usannsynlig. Hvis de sendte 50 000 av 200 000 til 300 000 mobiliserte soldater direkte til fronten som lett infanteri ville dette være nok til å etablere 500 kompanistørrelser – et betydelig antall. Med andre ord kan denne vinteren være avgjørende for hvor sterkt Ukraina vil stå senere, og de trenger derfor alle våpen og støtte de kan få. Og det er viktig at de får denne støtten nå – senere kan det være for sent.

Taktikk

Den enorme størrelsen på operasjonsområdet og de relativt begrensede styrkene har også påvirket taktikken. En kan til og med si at den taktiske kampen – det vil si alle små trefninger og aktiviteter langs frontlinjen – har økt i viktighet i forhold til større operasjoner. Det er i hvert fall slik at suksess på taktisk nivå underbygger potensialet på operasjonelt nivå på en veldig direkte måte. Den lave konsentrasjonen av styrker, spesielt innledningsvis, gjorde oppklaring spesielt viktig. Det å finne motstanderens gruppering, uten at egen gruppering ble avslørt, var svært utfordrende og ville gi en stor fordel hvis en lyktes. Dette ga våpen- og sensorsystemer med høy grad av reaksjonsevne og rekkevidde en stor fordel. Våpen og sensorer som kunne dekke store områder og reagere hurtig på oppdukkende behov og muligheter var spesielt nyttige. For eksempel ville kombinasjonen av droner og artilleri med lang rekkevidde hurtig kunne flytte sensordekning og stor ildkraft over store områder. I tillegg vil en redusere behovet for å eksponere egne styrker ved å benytte en slik drone- og artilleri-kombinasjon.

Det er verdt å nevne noen poenger angående droner. For det første må en huske på at dronene har et digitalt kamera og det er derfor vesentlig lettere å ta opp film fra en drone enn for eksempel under en oppklaringspatrulje. Med andre ord er det lett å overdrive dronenes suksess i oppklaringsrollen ut fra hva som legges ut på sosiale medier. Husk at hvis du for eksempel har sett 1000 russiske og ukrainske soldater bli drept eller lemlestet på slike dronevideoer (et betydelig antall) utgjør det kun to til tre dager med dreping og lemlesting ut av det totale antallet i denne krigen. For det andre gjorde operasjonsområdets størrelse i forhold til tilgjengelige styrker droner spesielt nyttige. Deres evne til å hurtig forflytte seg over stridsfeltet, uten å eksponere egne styrker i vesentlig grad, var viktig. En forandring i forholdet mellom operasjonsområdets størrelse og tilgjengelige styrker slik at styrkekonsentrasjonen øker vil forandre den relative nytten av droner opp mot andre våpensystemer.

I den taktiske kampen virker det som det er de ukrainske styrkene som presterer best. Det er tre forhold som eventuelt kan forklare dette. For det første forutsetter russisk taktikk og taktisk samvirke en høy styrkekonsentrasjon for å komme til sin rett. Taktisk samvirke skaper synergi ved at flere typer styrker (infanteri, stridsvogn, artilleri, luftvern, osv) fungerer sammen og beskytter hverandres svakheter. Stridsvogner har stor ildkraft mot mange typer mål, men er sårbare mot angrepshelikoptere. Hvis stridsvogner og luftvern opererer sammen kan stridsvognene beskytte luftvernsystemene mot alle trusler på bakken mens luftvernet beskytter stridsvognene mot trusler i luften.

Dette er ett eksempel på taktisk samvirke, men et fullverdig samvirkesystem består av mange flere komponenter enn disse to. I et typisk vestlig taktisk samvirke er disse komponentene nært knyttet sammen ved omfattende planlegging og koordinering. I den russiske tradisjonen er samvirkesystemet mer et resultat av at flere komponenter fungerer i det samme området. Det vil si at det bedre kan beskrives som «system-over-system» fremfor «system-integrert med-system». Når alle styrketyper gjør sine ting hver for seg vil de være sårbare. Når alle gjør sine ting i samme område på samme tid vil dette gi synergi selv om det ikke er spesielt godt planlagt eller koordinert. Dette krever derimot en tilstrekkelig konsentrasjon for å fungere slik det skal. Et vestlig samvirkesystem kan i større grad tilpasses den spesifikke situasjonen selv om ikke styrkekonsentrasjonen er optimal.

For det andre er også den russiske militærkulturen tilpasset en større styrkekonsentrasjon. Den russiske tilnærmingen til ledelse er svært sentralisert og ordrebasert. De underordnedes oppgave er å utføre de ordrene de er gitt, og ikke utvise fleksibilitet og initiativ utover det. Dette gir høyere kommandonivåer større kontroll, men gjør også underordnede nivåer passive og dårlig til å håndtere skiftende forutsetninger. Når styrkekonsentrasjonen er stor, og spesielt når den er større enn motstandernes, vil det kreve mindre fleksibilitet og initiativ fra den enkelte leder. I et miljø tettpakket med forskjellige avdelinger, og med svært intens ildutveksling, kan det også være en fordel at underordnede ikke avviker stort fra deres gitte oppdrag – at de holder sin plass i systemet. Dette er uansett logikken bak og er et av områdene der den russiske militærkulturen skiller seg fra den vestlige.

En mulig tredje årsak til at ukrainske styrker ser ut til å ha prestert bedre enn de russiske er at de raskere oppnådde et høyere volum av styrker, også inkludert utrente territorialstyrker. Med agenter og partisaner i russernes bakre områder, og territorialstyrker mellom og bak ukrainske regulære avdelinger, er ukrainerne i større grad enn russerne i stand til å opprettholde tilstedeværelse i en mye større del av operasjonsområdet. Denne tilstedeværelsen muliggjør en mye bedre kontroll av hvor russiske styrker er gruppert og hindrer infiltrasjon av ukrainske forsvarslinjer.

På tross av den lave styrkekonsentrasjonen som har preget den innledende fasen av denne krigen har krigføringen likevel raskt inntatt en lineær karakter. Dette indikerer at den ikke-lineære krigføringen som mange hadde sett for seg i moderne høyintensitetskrig ikke manifesterte seg på tross av en svært lav styrkekonsentrasjon. En årsak er sannsynligvis at den enorme ildkraften som er nødvendig for å stoppe en konvensjonell motstander fører igjen til et enormt behov for logistikk. En relativt stor mengde nødvendig kampstøtte og logistiske avdelinger må derfor beskyttes fra å bli «overkjørt» av motstanderens manøverstyrker. Dette tvinger frem en lineær tenkning ved at det oppstår et behov for å etablere et relativt trygt bakre område. Hvis ukrainerne skulle ha satset på et desentralisert konsept basert på spredning og langtrekkende presisjonsild ville russiske styrker raskt presse alt av substansiell støtte- og logistikkstruktur ut av kampsonen og deretter kunne skifte tilnærming fra konvensjonell krigføring til sikkerhetsoperasjoner. Det var i stor grad dette russiske styrker forsøkte på i de innledende dagene. En lineær tilnærming vil heller ikke bare beskytte egne bakre områder, men også tvinge fienden til å fokusere store deler av sin kampkraft opp mot frontlinjen. Dette vil igjen medføre at motstanderens kapasiteter er mer eksponert og dårligere beskyttet. Dette skaper et paradoks der mye av effektiviteten til langtrekkende presisjonsild er avhengig av sitt motstykke, en lineært rettet manøverstyrke. Uten en ukrainsk frontlinje ville mange av målene ukrainerne har rammet med langtrekkende presisjonsild vært bedre beskyttet eller ikke vært der i det hele tatt. Moderne landstrid er derfor fortsatt i stor grad lineær.

Jeg vil gjerne avslutte denne kronikken med en advarsel: ikke undervurdere den russiske evnen til å fortsette denne krigen. På tross av sine svakheter har russisk militærkultur vist seg å være godt egnet til å tilpasse seg, lære og generere nye styrker midt under en krig. I tillegg virker det ikke som Kreml har tenkt å gi seg nesten uansett konsekvenser. Det er også verdt å nevne at selv om mye av den russiske militære prestasjonen på taktisk nivå har vært, for mange, overraskende lav, har de likevel vist seg å være kapable på operasjonelt nivå. Selv om det kanskje kan høres ut som en spøk, er russernes evne til å trekke seg ut fra store områder under press og i relativt god orden, slik de gjorde i nord i april og i Kherson i november, et tegn på operasjonell kompetanse. Dette er vanskelige operasjoner å utføre. En viktig faktor som likevel taler mot at russerne vil lykkes i Ukraina er at på samme måte som at russerne tilpasser seg, lærer og genererer nye styrker, kan det virke som at ukrainske styrker gjør dette i minst like stor grad.

Foto: Shutterstock