On Strategy : A Primer er en bok hvis hensikt er å forberede offiserer for tjenestegjøring på strategisk nivå og er tilpasset midtkarrieresjiktet, altså majorer. Boken har tatt mål av seg å besvare ett spørsmål: Hva er strategi?
Det er moteriktig å benytte begrepet strategi. Ordet har en assossiasjonsskapende kraft som tillegger selv trivielle saker viktighet. Mange sjefer vil at unge undergitte skal bli flinkere til å tenke strategisk. Talenter skal, blant annet, utpekes basert på deres strategiske evner. Det er laudabelt at ledere leter allerede blant laveste løytnants-nivå etter latente anlegg for det strategiske. Samtidig er det dessverre slik at det som er nymotens, likt keiserens nye klær, noen ganger kles nakent. Sjefer må sørge for at begrepsbruken ikke blir avkledd i samtaler med unge offiserer og at ordets bruk ikke blir omvendt proporsjonalt med dets betydning. Vi skylder undergitte oppriktige samtaler om hva strategi er. I fravær av felles forståelse kan begrepet strategi oppleves som bastardisert og bli så forslitt at det i mange henseender kan regnes som innholdsløst. Boken som anmeldes oppfattes å ha langt på vei lyktes i å tilby en forklaring på hva strategi er. On Strategy : A Primer er en bok som gir strategi substans, kan benyttes i offiserers personlige utvikling og som et instruksjonsstillas for strategisk diskurs mellom sjefer og undergitte.
Boken er redigert av Nathan K. Finney og artiklene er forfattet av anerkjente autoriteter. Forordene er skrevet av Lawrence Freeman og Colin S. Gray. Publikasjonen er en antologi og er strukturert etter tre temaer. Del I, The Basics, tar for seg grunnleggende strategiteori, dets bestanddeler og setter strategi i et forståelig rammeverk. I tillegg beskriver bokens første del hvordan strategi påvirker beslutningstaking, og setter strategi i et historisk perspektiv. Dernest, i Del II The Strategist, forklares det hvilke egenskaper en strategiker må inneha, hva som kreves for å tenke strategisk og hvordan man kan fostre en arena for skape strategikere. Del to definerer hva strategisk tenking er—ikke minst hva det ikke er. Til slutt, i andre del, tilbys det tankemessige hjelpekonstruksjoner for hvordan å tenke strategisk. I bokens avsluttende del, Advanced Concepts, introduseres leseren for hvordan å applisere strategi i mer avanserte konsept og avslutter med et frempek for bruken av strategi i framtiden. Hvert kapittel avsluttes med forslag til videre lesning. Bokens metodiske fundament holder høy integritet.
The Basics består av åtte kapitler og gjør innledningsvis regnskap for de klassiske tenkernes og samtidens forståelse av strategi. Videre presenteres det en synopsis av strategiens historie. Samtidig redegjøreres det for hvordan amerikansk doktrine definerer strategi. Det rettes en oppmerksomhet å være bevisst logiske likhetstrekk og -tegn mellom taktikk og strategi. Nybyggere i strategi advares mot å ikke falle i fellen for å tro at konseptene er sidestilte. Det er de ikke.
Avstand og egenart til tross, så kan distansen mellom nivåene i enkelte tilfeller være kort. Dette betyr at selv suksessfulle taktiske hendelser kan ha negativ strategisk effekt. Dette fenomenet forsterkes av moderne mediadekningsplattformer og informasjonsmiljøet for øvrig. Med det sagt, og kanskje spesielt for offiserer i småstater er det vesentlig å være oppmerksom på at taktiske enheter, eksempelvis innenfor sikkerhetsstyrkeassistanse, kan skape militærstrategisk avkastning. Slikt sett har mange sjefer rett i at unge offiserer må tidligere lære å både forstå strategi og tenke strategisk.
Selv om det som foregår på taktisk nivå kan ha en innvirkning på det strategiske så er det ikke slik at aggregerte taktiske hendelser tilsvarer en strategi. Ei heller er en samling med operasjonelle planverk å regne som en strategi. Strategi følger nødvendigvis ikke en sekvensiell og lineær linje som termineres i en sluttilstand. Strategi kan være et resultat av kumulative og distribuerte innsatsmidler som samlet sett plasserer en nasjon eller koalisjon i en vedvarende fordelaktig posisjon relativt til en motstander eller konkurrent. Boken slår fast at i sin mest fundamentale form så er strategi den effektive oversettelsen av militære midler til politiske mål. Militærstrateger må anerkjenne politikkens primat og at militæret ikke handler for egen hensikt. Applikasjonen av militærmakt er til syvende og sist midler som anvendes i forfølgelsen av politiske mål. Det er altså lite som har endret seg siden de store strategiske tenkerne.
For enhver student som søker strategisk innsikt så er kapittelet om de tre store, Thucydides, Clausewitz, og Sun Tzu obligatorisk for å forstå strategiens, for ikke å nevne krigens, bestandige natur. Til tross for at strategiens Triumvirate var produkter av sin tid, etablerte de tidløse og grunnleggende sannheter knyttet til strategi. Det eksisterer knapt noe moderne verk som ikke siterer deres teorier. Påstanden om at for å lære noe nytt så bør man lese en gammel bok står fortsatt ubestridt. Kapitlet trekker fram likhetene mellom de tre teoretikerne, men også forskjellene i hvordan de tilnærmet seg forståelsen av krig. Det er derfor, gjennom å lese hver av de tre store man lærer å forstå krigens uforanderlige natur, dens iboende politiske egenart, strategiens tilknytning til politikk mål med militære midler og ikke minst forstå hvordan krigens karakter endres relativt til kontekst.
Offiser har en tilnærmelsestendens mot den grenen som er dem nærmest. For hæroffiser er det naturlig å ha en affinitet til landjordens strategiske anliggender og neglisjere sjø- og luftdomenet. I motsetning til det foreløpige preget mennesket har på sjøen eller under luftduken, så er fast grunn gripbart, lar seg erobre og besette. At man som hæroffiser lar luft gå for lut og kaldt vann eller behandler sjøen som luft henger nok, i tillegg til topografisk samstemthet, nøye sammen med at de klassiske tekstene man studerer har en overvekt av landperspektivet. Kapitlene som omhandler sjø- og luftstrategi, er i så måte opplysende. Leseren får anledning til å stifte bekjentskap med sjømaktens strategiske dreadnoughter; samt luftmaktens store tenkere. Særlig gledelig er det å se kildehenvisning til norske forskere i kapittelet om luftstrategi. Disse kapitlene anses som særlig nyttige for å utvide hæroffiserers myopiske, sågar noen ganger luft- så vel som sjøblinde, landperspektiv.
Få, om noen, av vår tids teoretikere har forskjøvet strategiens tre store tenkere. I fravær av fortrenging har det, imidlertid, forekommet forbedringer, foredling eller forenkling av tidligere tanker. I kapitlet om samtidens strategiske teorier og deres innflytelse på doktrine blir leseren geleidet gjennom hvordan doktrine utvikles, i tillegg til hvordan man planlegger, gjennomfører og evaluerer strategi. Kapittelet er presist og konsist skrevet. Det er fullspekket med teori og på mindre enn 30 sider blir man introdusert for kompliserte emner gjennom et forståelig språk, gode visuelle hjelpemidler og kontekstualisering. Kapittelforfatteren behandler fem strategiske hovedretninger: tilintetgjørelse, utmattelse, utmattelseskrig, den indirekte metoden, strategier som omhandler kontroll, avskrekking samt systemteoretiske strategier.
Strategi er metoden man benytter for å omdanne politiske mål til håndgripelig militær handling. Det nest siste kapittelet i bokens første del hamrer hjem analogien om å betrakte strategi som broen mellom politikk, eller policy, og operasjoner. Strateger må forstå politikkens natur relativt til strategi og ikke minst hvordan å brolegge policy til handling for å oppnå strategisk effekt. Kapittelet presenterer Colin S. Gray sine 21 teser om strategiens natur og karakter, hvordan strategi utformes, utøves og dens konsekvens. Forfatteren fremhever at innledende to tredjedeler av tesene beskriver strategi i politiske ordelag. Kapittelet sitt fremstilling av strategi som noe iboende politisk er begripelig og har en folkelig forklaringskraft.
For de som deltok digitalt på Forsvarets lederkonferanse i 2020 fikk med seg Norges administrerende direktør for Microsoft referere til at hennes industri ikke respekterer tradisjon, den respekterer kun innovasjon. I vårt forsvar, til tross for tradisjonell trausthet, legges det også vekt på betydningen av innovasjon. Ifølge kapitlet om institusjonell strategi er et ofte neglisjert nivå av krig nettopp det institusjonelle. Forfatteren beskriver nivået av krig hvor en nasjons forsvar utvikler materiell og ikke-materielle kapabiliteter for alle krigens nivåer som det institusjonelle. Den assosierte institusjonelle kunsten ligger i å legge forholdene til rette for kreativ tenking og innovasjon på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå. I lesningen av dette kapittelet kan man spørre seg om vi er flinke nok til å ivareta det institusjonelle nivået i Forsvaret. Hvis ikke, hvordan og på hvilke nivå må vi bli flinkere til å legge til rette for institusjonell kunst?
Del II, The Strategist består av tre kapitler. Det første omhandler generalstabsoffiseren; hans perspektiv og håndverk. I beskrivelsen av den tyske generalstabsarven og trekker forfatteren fram fraværet av et formelt generalstabskorps i det amerikanske forsvaret. Samtidig påpeker han at det finnes formelle studier i alle amerikanske grener som ivaretar faget og perspektivet som kreves av en generalstabsoffiserer. Kanskje det norske Forsvaret har noe å lære av dette? Kapittelet fortsetter med å gå i detalj på generalstabsoffiserens perspektiv og håndverk. Perspektivet legger vekt på at den ferske generalstabsoffiseren må ha et strategisk tankesett som omfavner det å tenke ullent, han må akseptere ikke-lineære tilknytninger og verdsette ambiguøse avhengigheter. Håndverket som generalstabsoffiseren må ha består av ni ferdigheter. Ferdighetene er overraskende banale og er noe man kan og burde kultivere tidlig i karrieren. Apropos institusjonell kunst. Forfatterens forenklede forklaring overbeviser leseren om at det å bli en strategiker på generalstabsnivå krever ingen overnaturlig begavelse, men det betinger bevissthet og trening.
Påfølgende kapittel utforsker strategens karakteristikker og forfatteren undrer seg hvorvidt strateger unnfanges eller om de kan utvikles. Som med det meste av begavelser, er det nok slik at enkelte har bedre anlegg fra naturens side enn andre. De av oss som ikke er predisponerte for strategi trenger likevel ikke å gi opp. Det er heldigvis mulig å utvikle strategiske evner. For det første må strategen være rotfestet i det historiske, men ha et blikk mot framtiden. Videre så må strategen finne en balanse mellom det teoretiske og praktiske. Selv om strategi er en høyst kognitiv øvelse så er det slik at de beste strategikerne er de som kan trekke på egne erfaringer. For det tredje krever strategi mennesker som håndterer både et analytisk og kreativt tankesett. Det handler, ifølge forfatteren, om å forstå strategi, akkurat som krig, i spennet mellom kunst og vitenskap. Det er i det vitenskapelige perspektivet strateger må evne å tenke analytisk og omvendt i det kunstneriske kreativt. Strategikere tjenestegjør i miljø som er dypt politiske. Av den grunn må strategikere ha inngående forståelse for det politiske landskapet, kunne navigere smidig innenfor den politiske sfæren og likevel opptre apolitisk. Strategikere er nysgjerrige, de søker informasjon og streber etter å finne løsninger. For å bli en strateg kreves selvinnsikt og en forpliktelse til personlig, så vel som profesjonell utvikling.
Avsluttende kapittel i bokens andre del tilbyr tankemessige hjelpekonstruksjoner for hvordan å tenke strategisk. Ikke minst forklarer kapittelforfatteren hva strategisk tenking er, og hva det ikke er. Strategisk tenkning består av tre deler. Den første delen handler om å tilegne seg tankesettet gjennom erfaring og utdanning. Dernest å utnytte visdommen i å velge midler og metoder for å understøtte en valgt strategi, altså målet. Det handler om å plassere strategiens hensikt innenfor rammeverket mål, midler og metode. Avslutningsvis handler strategisk tenking om selve aktiviteten, altså det å verdsette øyensynlig umulige problemsett gjennom å avdekke ambiguøse tilknytninger og avhengigheter og utvikle strategier som løser problemene. Når det gjelder hva strategi ikke er så fremholder forfatteren at det ikke er taktikk opphøyd til et annet nivå. Taktikk og strategi har likhetstrekk og er interrelaterte, men de er vidt forskjellige i omfang og kontekst. Det kan hende at norske sjefer er tjent med å minne seg selv på at undergitte nødvendigvis ikke ser strategi gjennom samme linse som dem selv når det etterlyses at de elever sitt tankesett. Forfatteren eksemplifiserer strategisk tenkning paradoksalt nok ved å beskrive strategi i taktiske termer. Kapittelet fortsetter med å redegjøre for, samt diskutere fem strategiske tankemodeller som vil veilede aspirerende strateger til å komme nærmere det å tenke strategisk.
Tredje del av boken guider leseren gjennom en rekke avanserte konsepter. Innledningsvis behandles geopolitikk og betydningen geografi har i utviklingen av og forståelsen for strategi. Det understrekes å være varsom med å betrakte geopolitikk i geografiske perspektiv alene. Tilnærmingen til geopolitikk og strategi må være tverrfaglig. For å sette pris på geopolitikk og strategi må strateger også studere historie, økonomi og teknologi slik at man forstår helheten av geostrategiske faktorer i en region eller et land. Videre diskuteres fenomenet small wars og hvordan man bør tilnærme seg slike kriger strategisk. Særlig interessant er det å lese om small wars i konteksten av Clausewitz og hvordan han påvirket Mao. I Kapittelet om avskrekking vil nok for den jevne norske offiser savne en diskusjon omkring avskrekking som straff og nektelse. Til tross for dette vil man oppnå en rudimentær forståelse for konseptet ved å lese kapitlet.
Nukleær strategi har enda ikke falt fra moten og kapittelet som omhandler dette gjør en god jobb i å redegjøre for atombombens innvirkning på verdenssystemet. Kapitlet belyser den strategiske og historiske anvendelsen av atommakt og tilbyr tanker om hvordan atomvåpen vil forme framtidens strategier. Kapitlet om koalisjonsperspektiver og strategi bør være øyeåpnende for enhver offiser, spesielt for oss nordmenn, gitt småstatenes begrensede evner til å påvirke slike strategiske sammensetninger. Boken runder av med betraktninger knyttet til de voldsomt raske teknologiske fremskrittene vår tid opplever og hvordan dette påvirker verden, krigens karakter og anvendelsen av strategi. I avsluttende kapittel drøftes det hvordan man best forbereder framtidens strateger til å kunne tilpasse strategier en tid som karakteriseres som en æra av akselerasjon.
Nathan K. Finney har redigert en bok som bør tiltrekke norske offiserers oppmerksomhet. Til tross for bokens uttalte målgruppe, tror jeg ikke at bokens leserskare bør begrenses til majorer. Jeg er sikker på at kapteiner, så vel som løytnanter vil få utbytte av denne boken. Boken er også relevant for sersjantkorpset vårt. Jeg opplever å ha fått en forbedret forståelse for hva strategi er og vil anbefale den på det varmeste som en del av offiserer og befals personlige utviklingsbibliotek. Best av alt, boken er gratis og tilgjengelig på nett.
