On Operations, av B.A Friedman

Strategy without tactics is the slowest route to victory. Tactics without strategy is the noise before defeat[1].
- Tillagt Sun Tzu

B.A Friedman uttrykker i forordet at boken er skrevet i Clausewitz sin ånd og at han håper at boken kan være en god fotnote til Clausewitz.

Boken starter med amerikaneren John Boyds konstruktive destruksjon av det operasjonelle nivås opprinnelse og manglende berettigelse.  Nå er nivået underlagt det strategiske nivået, og er en sperre mellom policy og taktikk.  Han klargjør dette ved å gå igjennom historikken til den militære staben, operasjonell tenkning og det operasjonelle nivået fra Napoleon og til vår tid. Han tar for seg tysk, sovjetisk, amerikansk militærteoretisk tekning og det operasjonelle nivået i det sivil-militære forhold. Ved å skille det operasjonelle nivået fra operasjonell kunst gjør han det mulig å formulere en teori om operasjonell kunst. Militære disipliner som trengs for å utøve operasjonell kunst gås deretter igjennom. Det neste er kampanjer og slag før han kommer med forslag til et moderne stabssystem med oppgave å utforme operasjonell kunst.

Boken avsluttes med 5 case studier for å anskueliggjøre tenkningen i boken.

Det operasjonelle nivåets endelikt er ikke gitt

Sagaen om det operasjonelle nivået er sammenfiltret med utvikling av operasjonell kunst, og det er derfor viktig at operasjonell kunst ikke blir kastet ut med badevannet. Det klarer Friedman på en utmerket måte. Strategi er broen mellom policy[2] og taktikk[3]. Et operasjonelt nivå er unyttig og farlig idet det bryter dialogen mellom policy og taktikk. Det er tre måter å mislykkes i det sivilmilitære forholdet; den tyske måten hvor de militære dominerer og krigføringen foregår taktisk uten politiske eller strategisk styring. Dette genererte tysk nasjonalt selvmord i to verdenskriger[4]. Dette anskueliggjøres av Sun Tzu sitatet i innledningen.  Det neste er den marxistiske hvor profesjonen underkastes den ideologiske dominans, og det tredje er den amerikanske hvor militærvesenet trekkers seg tilbake fra krigens politiske natur, og politikerne er uvitende om militære forhold. Samuel Huntingtons modell for det sivil-militære forholdet fremmet i boken «The Soldier and the State» omtales som problematisk og utdaterte. Bruddet i det amerikanske sivil-militære forhold har ført til at USA ikke har klart å generere strategisk effekt av taktisk suksess i tiden fra Vietnamkrigen og frem til våre dager.

Den militærhistoriske gjennomgangen av det operasjonelle nivået viser at det operasjonelle nivået glimrer med sitt fravær i tyske og i sovjetiske doktriner. Imidlertid gjorde noen sovjetiske offiserer bruk av operasjonelt nivå for å kunne diskutere strategi uten å komme i konflikt med maxistisk-leninistisk doktrine. Dette ble feiltolket av US Army og det ikke helt gjennomtenkte operasjonelle nivået ble innført både i USA og NATO. Hvorledes en skal få fjernet dette nivået er i dag uklart, til tross for at det er en defekt og farlig tenkning, ref tyske og amerikanske erfaringer.

Friedman mener det er uhensiktsmessig å omtale strategi operasjoner og taktikk knyttet til nivåer. Nivåtenkning er for eksempel tilslørende i forhold til ikke-statlige organisasjoner og grupper som også tenker strategisk uten å være på et overordnet nivå.

Operasjonell kunst

Friedman har laget en definisjon av begrepet operasjonell kunst hvor han trimmer Milan Vego sine tanker omkring dette begrepet, og samtidig tar i betraktning Colin S Gray sin tenkning om å skape strategisk effekt av taktiske handlinger. Friedman sin definisjon (min oversettelse): «Operasjonell kunst er planlegging, forberedelse, gjennomføring og vedlikehold av taktikk med det formål å oppnå strategisk effekt».

For å få til dette er det nødvendig med en rekke disipliner som er arbeidsfunksjoner som staben utfører for sjefen.  Dette er administrasjon, informasjon (herunder etterretning), operasjoner, ildstøtte, logistikk og kommando og kontroll. Dette bør ikke være noen overraskelse, imidlertid legger han til administrasjon og fjerne styrkebeskyttelse fra den vanlige inndelingen.  Hvis det er noen som er i tvil om betydningen av administrasjon, kan det russiske regimets svært kaotiske forsøk på å mobilisere deler av befolkningen til tjeneste i Ukraina i 2022, være en vekker. Styrkebeskyttelse avvises ved at en rekke aktiviteter er feilkategorisert.  Alle disiplinene som gjennomgås i boken illustreres med militærhistoriske eksempel.

Casene til slutt i boken aksentuerer staben, stabsarbeidet og de militære disiplinenes relevans i forskjellige domene.  Den siste – «operasjon Watchtower» demonstrer interaksjon mellom forsvarsgrener, domene og disipliner. Han avslutter med at det vi i dag kaller mulitidomene operasjoner i praksis er godt stabsarbeid.

Opplæring i de 6 disiplinene hadde fylt et år på stabsskolen. Men det er uklart om det er mulig å gi klare militære styringssignaler om en slik innretning når stabsskolen er underlagt NOKUT-regime.

Kampanjer og slag

Friedman poengterer at tenkning rundt taktikk, operasjonell kunst, strategisk effekt, strategi og policy er bedre anker for egne tanker, enn for sterk vektlegging av slag og militær avgjørelse. Han fremmer en klassifikasjon av kampanjer i rom, tid og styrke. Han bruker den tyske militære tenkeren Delbrück sitt kumulative konsept av utslettelse og utmattelse for kategorisering. Den amerikanske admiral Wylie sin inndeling i sekvensiell og kumulativ strategi er nevnt under operasjoner, men ikke brukt i klassifiseringen.

Det politiske målet og strategiens karakter bestemmer kampanjens natur og er det første staben må sette seg inn i. Forskjellige typer kampanjer krever forskjellig taktikk, som igjen kan kreve annerledes støtte.  Det er imidlertid en rekke beslutninger i en kampanje som er politiske, og må tas enten nasjonalt eller flernasjonalt. Å tro at en militær sjef kan forsvare Finnmark med bare missiler uten politisk godkjenning, er å ha forlest seg på Huntington.

Staber

Friedman har også noen gode observasjoner rundt organisasjon av staber og mener den amerikanske generalen McCrystal sin «Team og Teams» tenkning har mye for seg. Staber er i bunn og grunn organisasjoner som prosesserer informasjon. Deling av informasjonen på tvers av staben slik at alle har en felles situasjonsforståelse blir derfor vesentlig. Han påpeker at kompleksiteten i moderne operasjoner har økt og at det ikke bare er nødvendig å utdanne og trene staben. Stabssjefen trenger også opplæring i å lede og drifte staben.

I Norge er det en gjennomgående idé at Forsvaret blir en mer effektiv organisasjon, bare vi får redusert og fjernet staber. Poenget bør ikke være antall staber, men at de som finnes er funksjonelle i forhold til oppgaven og bemannet med kompetente offiserer. Det er vel verd tiden det tar å sette seg inn i Friedmans observasjoner og forslag, før man forsøker å importere den siste «hete» organisasjonsmodellen fra næringslivet enten den benevnes «matrise» eller «konsern».

Operasjonell kunst og Norge

Norsk militær strategi ble erklært som utdatert i 2008, og det er uklart om det er laget en ny en, selv om det finnes elementer av en strategi[5]. Uansett så vil det være nødvendig med både policy, strategi og operasjonell planlegging når det oppstår en sikkerhetssituasjon som tilsier bruk av det militære maktmidlet. Fjerning av nivåtekning rundt policy - strategi - operasjonell kunst vil forenkle hele prosessen og sikre at det taktikerne er kjent med hvilke policy de skal genere strategisk effekt for. Det er derved ikke lengre nødvendig å omtale denne dialogen som sammentrykking av nivåer.

Avslutning

Etter å ha deltatt i øvingsledelsen for mange NATO-øvelser av korps og fellesoperative kommandoer, er det nærliggende å konkludere med at mange av disse kunne ha utbytte av å sette seg inn i boken og reflektere over hvor de selv kan ha et forbedringspotensial.

Utnyttelse av Norges små militære ressurser vil kreve strategi og operasjonell kunst av høy kvalitet. Her kan det være mye å lære av Ukraina.