Er Europa egentlig i krig? Har vi tatt konsekvensen av at vårt naboland har invadert en suveren stat? Spørsmålet har ikke et klart svar. Spesielt hvis nåværende status, utvikling og satsing på Forsvaret av landet vårt skal svare for seg.
Har vi sikker kurs og fart?
Finansieringen av langtidsplanen vi er inne i er som vi opplever, slående likt et skip på kollisjonskurs. Forsvarets ledelse har satt kurs, men politikerne har ikke gitt oss styrefart. Det er besluttet en struktur med store mangler i ressursene for at den skal bli en realitet(dn.no). Resultatet har Forsvarssjefen omtalt i mediene den siste tiden, både frivillig og ufrivillig. Frivillig at det anbefales at det ikke anskaffes nye stridsvogner, på bekostning av mer prekære elementer i strukturen(nrk.no). Ufrivillig, eller lekket, at det anbefales at den maritime spesialoperasjonsgruppen til spesialstyrkene ikke opprettes (nrk.no). Jeg vil påstå at Forsvaret er på god vei mot fjæresteinene. Og det forestående havariet skyldes i hovedsak økonomi, vår styrefart. Så hvor lenge skal vi som ansatte våge å stå og se på at noen kjører skuten vår på grunn?
Hvem har ansvaret for denne skuta?
Øverstkommanderende, General Kristoffersen, ber om modige soldater som forstår forskjellen mellom lojalitet og lydighet(Stratagem.no) Gjennom min karriere vil jeg selv mene at jeg har vært begge. Lydig til beslutninger, føringer og ordre. Lojal ovenfor dagsordren, intensjoner og positiv når jeg omtaler forsvarssaken. Lydigheten er dessverre snart i fjæresteinen. Hvordan skal jeg kunne fortsette å være lydig mot forsvarssaken, når beslutningstagerne som skulle satt fart på den ikke er lydige mot oss, vi som har valgt dem på bakgrunn av lovnader om opprustning. Lovnader som stadig blir brutt. Vi velgere, som plasserte dere der. Vi som sørger for nasjonens sikkerhet og leverer forsvarsevne hver dag. Hvordan skal vi sitte i nok en familiemiddag og sminke på sannheten om status på Forsvaret av nasjonen når farmor spør, mens hun mimrer om krigens elendighet. En elendighet hun har kjent på kroppen …
Som i pågående rettsak om havarier i Forsvaret; hvem har egentlig ansvaret og kan vi lære noe? Ulikt rettsaken om KNM Helge Ingstad, mener jeg at vi som organisasjon ikke trenger å lære noe av situasjonen vi nå står i. Den lærdommen gjorde tidligere generasjoner. Og vi lovet å aldri glemme. Jeg ønsker derfor å utfordre de politikere som har bestemt farten vi nå har, rett mot fjæresteinene, til å svare min farmor ærlig, så jeg slipper å lyve. Hvor mye har vi egentlig på lager, og er det nok. Hvor mye trener og øver vi egentlig, og gir det tilstrekkelig nivå. Hva får vi egentlig igjen for å ikke øke budsjettet tilstrekkelig, men omprioritere, for å bøte på år med underfinansiering? Å ikke øke budsjett ytterligere vil være enda mer kritisk med tanke på hva vi gir fra oss av materiell ifm. støtte til Ukraina. Hvordan vil de ansvarlige sikre at forsvarsevnen ikke svekkes ytterligere?
Seiler vi vår egen sjø?
Sammenlignet med de nasjonene vi gjerne liker å sammenligne oss med, er mitt inntrykk at vi nå er den eneste nasjonen som reduserer og konserverer Forsvaret. Andre nasjoner i Vest-Europa var sikkert like sikre på at forsvarene deres var i samsvar med trusselen, frem til 24. februar 2022. Så oppstod det en endring i den sikkerhetspolitiske situasjonen som trolig påvirket planlagt kurs. Der andre nasjoner skjønte at når en endring i trusselbildet medfører at kurs og fart må endres, og beordret hardt styrbord og full fart forover, opplever jeg at vi fortsatte på stø kurs. Roret ligger i bordet, men propellen står stille. Seiler vi rett mot fjæresteinene?
I samtale med allierte blir jeg som offiser i Forsvaret pinlig berørt når jeg stadig oftere må takke nei til aktivitet jeg vet min enhet burde deltatt på. Deltagelse som kunne sørget for økt interoperabilitet med allierte, som våre politiske ledere kunne brukt som forhandlingskort og viktigst, som ville økt vår evne til og kunnskap om forsvaret av landet vårt. Årsaken er som alltid, ressursen økonomi. Omprioriteringen Forsvarets ledelse har gjort, har jeg i lys av dissonansen mellom vedtatt struktur og dertilhørende manglende budsjett forståelse for. Jeg forstår derimot ikke at energinasjonen Norge, et av verdens rikeste land, ikke har evne og vilje til å tilføre nødvendige ressurser til Forsvaret sitt. De folkevalgte har kanskje aldri opplevd en såpass drastisk endring i den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, til det verre, som legitimerer en vesentlig økonomisk satsing. Skal de snart fatte tiltak i henhold til situasjonen og i det minste vedta tilstrekkelig styrefart?
Vaktsjef! Fjæresteinene kommer stadig nærmere …
I budsjettdialogen i avdelingen jeg jobber i, var alle enige før jul – i 2023 må det komme en økning i budsjettet. Hvis ikke blir vi tvunget til reduksjon i hva vi er kapable til.
Økningen kom ikke. I stedet kom nyheten om reduksjon i aktivitet – eller «omprioritering» som det kalles når en spade ikke lenger er en spade – med begrunnelse i endrede behov, som resultat av utviklingen i trusselbildet. Kutt i aktivitet for å finansiere kritiske hull i alle forsyningsklasser, råtten IKT-struktur og andre områder som vi ikke kan gå inn på fordi det er gradert. Forsvarssjefen maner til at vi skal løse oppdraget(og ta vare på folkene våre(Kristoffersen, Forsvarets Forum, august 2020.) Jeg forstår hans ordre om omprioritering som en tilbakelesing om at det ikke går med de rammefaktorene vi har i dag. Oppdragene våre lar seg faktisk ikke løse(regjeringen.no). Oppdragene er kun delvis gjennomførbare med følgende kritiske feil og mangler; ammunisjon, økonomi til arbeidstid, øving, kurs, utdanning etc. og det viktigste – færre kapabiliteter som resultat av lav grad av trening og øving…
Kolliderer vi nå?
Hvor har det blitt av kampånden vår? Hvorfor møter vi ikke opp foran Stortinget i gule vester og protesterer? Vi nekter å se at forsvaret tilsynelatende bevist styres i fjæresteinene. Som svoren germanofil, skulle jeg ønske at jeg hadde et dryss frankofil i meg. Forsvarsansatte burde ta Generalen ordrett, være lojale, men gjerne ulydige – burde vi som i Frankrike, gjøre opprør?
På samme måte som det franske folket ikke kunne spise kake for brød, tror jeg ikke omprioritering vekk fra øvingsaktivitet, kan sies å øke beredskapen nevneverdig. Kaken og brødets mel, er vår krone, vår styrefart. Når melet mangler, blir det verken kake eller brød. Det samme gjelder for sammenhengen mellom øvingsaktivitet og tilstrekkelig fyllingsgrad på lagre, som jeg mener utgjør reell beredskap …
Det er krig i Europa og styrefarten vi etterspør for å unngå fjæresteinene, prioriteres ikke i tilstrekkelig grad. For å fritt sitere operasjonssjefen på Fedje VTS natten til 8 november 2018 – De ansvarlige må gjøre noe. De begynner å nærme seg veldig…
