Om risiko og Forsvaret

Du er småsyk. Kroppen din inneholder en fraksjon risiko for at du kan bli sykere, alvorlig syk, eller i verste fall dø. Du går til fastlegen, som lytter på pusten din, lyser inn i øynene og i ørene. Hen vet ikke helt hva det er, og det er mest sannsynlig ikke noe alvorlig. Kanskje en infeksjon. Du får beskjed om gå hjem og hvile i noen dager, samt får en resept på antibiotika. Du går hjem og hviler; blir frisk. Eller blir ikke frisk; får ikke se hvitveisen spire. Uansett utfall har fastlegen gjort jobben sin. Hen har gjort det alle fastleger blir presset til å gjøre, nemlig å flytte risiko fra seg selv til deg; fra nå til en gang i fremtiden.

Det er selvsagt ikke bare fastleger som flytter risiko bort fra seg selv og ut i tid. Vi gjør alle det, enten forbrukeren som ved å ta opp for mye forbrukslån hen ikke klarer betale tilbake en gang i fremtiden går konkurs, eller staten som ved å underfinansiere vedlikeholdsbehovet på riksveier legger til rette for flere trafikkulykker, eller som velger å fortsette å ta ut en fredsdividend lenge etter at risikoen for konflikt i våre nærområder ikke bare har økt, men inntruffet.

Det går jo som regel godt. Du vil kunne betjene det forbrukslånet hvis du får en velfortjent lønnsøkning. Vedlikeholdsetterslepet på riksveiene kan rettes opp ved neste Nasjonale transportplan. Freden kan igjen komme til Ukraina. Men inntil da løper risikoen, og eksersisen vi har gående med å forsøke å flytte den ut i tid fungerer bare så lenge ingenting nytt skjer i mellomtiden. Og det gjør det jo aldri, eller?

Vi mennesker er eksepsjonelt dårligere til å predikere (husk at blekkspruter tipper utfallet av fotballkamper bedre). Med vel innarbeidede men like fullt fundamentalt gale slutninger øker vi vår egen sårbarhet her og nå, uavhengig av hvor mye risiko vi på beste vis rent teoretisk flytter på. Vi planlegger for noen ekstreme eventualiteter, som at huset kan brenne ned. Vi klarer ikke forutse alle måter det kan ta fyr på, men vi kjøper forsikring slik at vi kan håndtere utfallet bedre. Et strategisk overfall er også et ekstremt tilfelle vi ikke vet hvordan vil ende. Men det er i overført betydning mulig å kjøpe forsikring ved å prioritere forsvarsevne, for å håndtere overfallet og utfallet av det bedre, skulle det skje.

Vi er også ofte opptatt av å planlegge fremtiden basert på historien, på situasjoner vi allerede har sett, og kjenner. Selv om det stadig viser seg at vi ikke klarer forutse nye type hendelser, eller rekkevidden av disse. Fra 1929 til og med 18. oktober 1987 var det verste børsfallet verden hadde sett i snitt maks 10%. 19. oktober samme året var børsfallet på 23%. Fra 2008 til 2009 sank Standard & Poor-indeksen på børsen i New York med 48%. Russland tok seg inn i Georgia i 2008, og tok Krym i 2014. Det viste seg at selv om omkvedet høsten 2021 var at en fullskala krig i Ukraina var lite trolig og ville representere et historisk vendepunkt på det eurasiske kontinentet, så skjedde det.

Dessverre hører vi også langt oftere på råd om hva vi bør gjøre, enn hva vi ikke bør gjøre. Det er alltid vanskeligere å se konsekvensene av det vi legger til (via positiva) enn det vi trekker fra (via negativa). Du kan legge til mer grønnsaker i dietten din, for å se om det hjelper på helsen, men du vil kunne måle effekten av å slutte å spise frityrstekt pommes frites lettere, eller ved å slutte å røyke sigaretter. I komplekse systemer kan du ikke forutse effekten av endring ett sted, alle steder i systemet. Litt slik som med OMT og URE, kanskje.

Likeledes har vi en tendens til å tenke at optimalisering alltid er av det gode. Ineffektive deler av systemet rasjonaliseres bort, for å gjøre det mer effektivt. Dette stemmer for kompliserte teknologiske løsninger, som for eksempel selvgående støvsugere (selvgående støvsugere er ikke komplekse, men de er kompliserte). Over-spesialisering og effektivisering i komplekse systemer reduserer redundans, og gjør organismen svært sårbar for endringer i dens naturlige miljø. Naturen liker redundans, og mennesker har reservedeler: to lunger og to nyrer, for eksempel. Det øker overlevelsesevnen. Modernisering og effektivisering av komplekse systemer som en stor organisasjon reduserer redundansen, og gjør den mer sårbar, særlig hvis det er mennesker som effektiviseres bort, slik Forsvaret har for vane. Det reduserer overlevelsesevnen ved et sjokk til systemet, som en uforutsett hendelse jo ofte er.

Så hva er nytten i denne eksersisen? Først og fremst å påpeke at vår oppfatning av risiko knyttet til Forsvaret og forsvarsevne ikke er reell. Hvis du tror (som jeg) at vi ikke er så flinke til å forutse hvilke hendelser vi kan stå overfor, ikke planlegger særlig godt for hvordan håndtere utfallet av hendelser, innfører endringer i Forsvaret vi ikke ser rekkevidden av, og reduserer redundans slik at evnen til å takle sjokk blir dårligere, vel, da er den logiske slutningen at vi heller ikke forstår den risikoen vi løper. I motsetning til når fastlegen flytter risiko fra seg selv til deg, og fra i dag til en gang i fremtiden, kan ikke samfunnet overføre den faktiske risikoen for at det kan gå helt galt og Forsvaret ikke vil kunne løse sine oppgaver til noen andre, eller til en tid uten konflikt.

Vi kan selvsagt fortsette å håpe at alt blir bra, og at vi ikke trenger foreta oss noe. Strengt tatt bør vi jo også det. Samtidig kan vi benytte oss av et heuristisk grep som både reduserer negative effekter av uforutsette hendelser og reduserer behovet for å bruke risiko-begrep i tekster som denne: vi kan kjøpe forsikring!